Krevende progperle som belønner sine lyttere

Jeg prøver på ingen måter å være nedlatende når jeg sier dette, for det er jo opp til hver enkelt å vurdere hva som er verdt å bruke tid på. Men som musikkelsker må jeg av og til, dessverre, si at jeg har svakheten som ligger i det å irritere meg over hvor snarrådig og kjapt mange avviser helt fantastisk musikk. Musikk som virkelig kan tilføre noe i kunstformens uendelige univers. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å riste dette av meg, men (med stor fare for å høres vel pretensiøs ut) mitt stadig voksende musikkhjerte banker av og til så hardt, at jeg rett og slett ikke klarer unngå å forundre meg over folks utålmodighet og mangel på utforskertrang. Det er ingenting galt med å elske lettfordøyelige saker, det gjør jeg óg. Bare så det er sagt.
Nå er ikke Gluttons - Eating Music det mest krevende (bare nesten) vi har i musikklandskapet, men jeg vet samtidig av erfaring at denne typen kunst ofte blir oversett av folk som ellers har en helt fabelaktig musikksmak, altså i mine øyne. Og her tyter selvsagt subjektiviteten ut av alle kroppsåpninger, og sånn må det for fanden være. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor dette ryr ut av meg akkurat denne gangen, men det kan selvsagt ha noe å gjøre med at jeg har brukt mye tid på å elske dette albumet som dukket opp her hjemme i mai.

Vi har etter hvert fått mange bra band her på bjerget som driver med det vi veldig forenklet kan kalle "prog". Musikk som stadig skifter retning til det uventede, og som stort sett driter i regler og utslitte føringslinjer. Progressiv musikk. Vi har for eksempel Amgala Temple, og vi har Sex Magick Wizards for å nevne bare to. Og alle disse er like forskjellige som de er like. De leker med sine uttrykk, og er stadig på jakt etter nye terreng, ny topografi, eller omgivelser om du vil. Dagens band, Glutton, er definitivt et av disse. Musikken de skaper fortoner seg ofte som en reise, eller en naturopplevelse. Kanskje den du får når du plutselig trer ut av tett skog og oppdager et landskap som tar pusten fra deg. Plutselig åpner alt seg, og imponerende fjelltopper i det fjerne åpenbarer seg, og foran disse majestetene, ligger det muligens et vann så vakkert at du nesten svimer av. Inntrykkene kan være mange, og de kan også peke i andre retninger. Mot mørke, død og fordervelse. Det er nok av sånt både i naturen og i musikkens varierende bildeverden. Bilder som skapes for vårt indre øye. I vårt følelsesregister.

Hvis de som ikke vet det, og kanskje lurer på om herren helt til høyre på bildet over her er i slekt med selveste Tom Roger Aadland, så kan jeg som en liten kuriositet avsløre at det er hans sønn. Jeg vet at far Tom Roger lyttet mye til King Crimson, David Sylvian og andre likeverdige da Eirik vokste opp, så jeg antar dermed at dette satte sine spor. Om vi skal vurdere dette fra et musikalsk ståsted, så hersker det ingen tvil. Men nå er dette en trio i ordets rette forstand, så her er det ingen enkeltpersoner jeg føler det er behov for å trekke fram. Bare alle. Som i kanadiske Rush, er også Glutton en trio der alle tre er like viktige. Bassist Ola er helt jævla rå på sitt instrument og han minner meg rett som det er om en ung Chris Squire, og trommis Jonas, kunne fort vært sønnen til Bill Bruford, om dere skjønner hva jeg mener. Eirik er en gitarist jeg kan sammenligne med mange eller ingen, selv om han til tider kan minne meg om eminente Omar Rodriguez Lopez. Gitarfantomet i The Mars Volta. Men nå får det være nok namedropping, Glutton er først og fremst seg selv mest lik. De er en trio som jobber sammen, og det er svært enkelt for meg å skjønne at de virkelig har jobbet med dette albumet, det tredje i rekken, de så beskjedent har kalt Eating Music.

Ved å tilsette brass- og strykerseksjoner av Kari Rønnekleiv (Motorsycho, Ulver, Sunn O)))) og Ole-Henrik Moe (Honest John, Sheriffs Of Nothingness, The Island Band og The Olsens), og ved hjelp av Thomas Meidell (The Samuel Jackson Five, Mt. Melodie og S.L.Y.C) og Trond Gjellum (Panzerpappa, Electrond og Suburban Savages) på samplere, synther og perkusjon, har albumet blitt et mangfold av musikalske erfaringer, smaker og uttrykk slått sammen i en sprengladning av spontanitet og kontroll. Bandet tar med andre ord oss som lyttere med på litt av en ferd, en ferd som kan sammenlignes med de tidligere storheter som King Crimson, Yes, The Mars Volta, Van der Graaf Generator og mange andre, har tatt oss med på gjennom årenes løp. Men, ja jeg sa men. For denne gangen er det Glutton som står for den musikalske farkosten, og gudene skal vite at de gjør det til gangs. Gjengen har funnet et uttrykk de har all grunn til å være meget fornøyde med. Så, om du finner det for godt at du skal prøve å ta en tur med gluttene i Glutton, kan jeg garantere deg at du vil bli belønnet med en stor musikalsk opplevelse når det motsatte testamentet en dag skal skrives. Jeg vet det er drøyt å garantere sånt, men jeg velger å gjøre det likevel. For noen tar det én runde, for andre kanskje tre, fire, fem... Hva vet vel jeg. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at jeg elsker Glutton. De har komponert en knakende bra skive her. Så la oss ete litt musikk.