Låtskriverkunst av ypperste klasse

La oss glemme de nevnte amerikanerne en stund. La oss heller tenke på hvordan en mann med ordet i sin makt samtidig kan være en av så få ord? Eller hvordan en enkel melodi kan snu rundt på så mye av det som rører seg der inne et sted. Ja, jeg mener det stedet der enkelte signaler blir merkbare. Blir til følelser. Stedet der alt som påvirker oss får sin egen spesielle følelse...
Hvis du er ferdig tenkt nå, har jeg lyst til å konkludere med at melodier som er enkle i sin form, og som samtidig treffer en nerve, er for mange av oss uimotståelige. Da tenker jeg ikke på de kjenslene som sender oss rett ut på dansegulvet, eller de som skriker "la oss åpne den jævla whiskyflaska". Nei. Jeg tenker på de som er så enkle og samtidig så komplette, at de er nok i seg selv. De som ikke trenger andre stemninger enn de som allerede finnes i selve låtstrukturen. Det er disse melodiene Ribe komponerer.

Og til hvordan få ord kan si så mye, for det var det jeg tenkte på da jeg nevnte ordets makt, er det bare å si. Hvem vet? Hvem vet utenom folk som Guy Clark eller Levi Henriksen, eller vår mann Asbjørn Ribe. Det er bare disse kunstnerne som vet sånt. Hvordan tegne et liv med bare én setning. Og når disse typene samtidig er i stand til å flette de få ordene inn i den enkle melodien, snakker vi om en egen kunstform. Kanskje kan vi kalle en sånn for en singer/songwriter (som i seg selv kanskje er et utydelig begrep), en poet eller en trubadur i særklasse. Poenget mitt er bare at begrepene her er uvesentlige. Det jeg snakker om er låtsmeder, låtsnekkere eller låtskrivere. Folk som skriver sine egne sanger og historier, og får dem til å høres ut som de alltid har vært der. Som tanker vi en gang hadde. Som steder vi en gang besøkte. Ribe er en sånn.

Og vi liker Asbjørn Ribe. Det tar jeg for gitt at dere allerede har gjettet på. Det er ikke lett å si hva jeg liker best med denne hans tredje utgivelse under eget navn, men det at han har med seg det ypperste av hva som kan krype og gå i kategorien musikanter som setter selve sangen i førersetet, er utvilsomt noe av det jeg liker best. Folk som Bjørn Holm på bass, Olaf Olsen på trommer/perkusjon og Annar By på gitar. I koret har han fått med seg Thom Hell, Thomas Aslaksen og Jonas Alaska, i tillegg til Marte Wolff. Ellers er Ingunn Lien Gundersen med på obo og engelsk horn, Lise Voldsdal er med på fiolin og bratsj, Kristian Kvalvaag er med på mandolin, og selv spiller Asbjørn på alle mulige slags tangenter, på sag, gitar, munnspill, autoharpe og fanden vet. Så synger han selvsagt med den største innlevelse gjennom hvert minste ord. Mannen som har knottet dette i en mesterlig retning, er også med å bidra på instrumentfronten. Han spiller gitar og han klemmer inn forskjellige effekter der det er på sin plass. Den mannen heter Rune Berg.

Og alt er på sin plass her. Her er det ingenting som er overlatt til tilfeldighetene. Når det er silkemykt, eller når det beveger seg litt mer i terrenget, er det hele tiden sømløst vakkert, mesterlig, stilfullt og uten overdrivelser. Et ord som klokkerent rinner meg i hu her jeg sitter, og jeg tenker at arrangementene hele tiden er av overbevisende karakter. Det er klart fra første stund at dette er en plate å bli glad i. Fra åpningen "Det gjør vondt", til siste sukk så passende kalt "slutten", går det en rød tråd som setter fokus på hverdagsgreier, kjærlighet og alt som betyr noe i livet. Låtene er presise uansett hva de omfavner, og poeten selv er så åpenhjertig at det er en sann fryd. Og at han mestrer å fortelle så mye med så få ord, er bare veldig imponerende.

Det er sjel i hver en tone her. Sjel i hvert et ord. Og hele dette laget som har vært med på å gjøre albumet akkurat slik det har blitt, er alle like uunnværlige som månen en måneskinnskveld. Blått & Grønt & Gult har blitt en plate som egner seg fint når dagen synger på siste verset og du bare synker ned i godstolen for å koble bort alt som har vært. Når du har lyst til å slappe av med musikk som stryker sjelen med hårene og sender deg inn i en harmoni og en balanse du kanskje ikke vet at du trenger. Det er en sånn plate ja, men også en du kan og bør lytte til uansett hvor du enn ferdes. Dette albumet er rett og slett jævlig flott.