Lyden Av Sommer

Sugarfoot. Bare tanken på navnet gjør meg varm om hjertet. Alle som kjenner til The Wilhelmsens vet at vi elsker denne gjengen, en gjeng som ikke trenger noen introduksjon. Eller, som jeg er inne på, det er vel nettopp det de trenger, om og om igjen, helt til folk skjønner hvor vanvittig bra de er. Og begynner å lytte til dem, kjøpe musikken, snakke om dem, og dermed sørge for at de er å finne på konsertplakater fra Mandal i sør til Vardø i nord. Det er ei investering i godlyder ingen vil angre på.

Øyvind Holm er låtskriveren som burde vært på sokkel ved siden av Olav Tryggvason, som en Trondheims Phil Lynott. Fyren har skrevet så mange kruttsterke, nydelige, bunnsolide og tøffe låter i sin tid i Dipsomaniacs, Deleted Waveform Gatherings og Sugarfoot at det grenser til teit. Teit at så få vet om det, og teit at det er mulig å lage så mye bra musikk uten å ende opp som hele Norges Øyvind. Hans nærmeste medsammensvorne, Hogne Galåen, er gitaristen som korer som en helt, og mer enn gjerne holder seg i bakgrunnen. Selv om melodilinjene hans setter seg ømt om hjertet, han er med på låtskrivingen, og har nok pondus til å stå bredbeint ytterst på scena med brystkassa ut. Øyvind og Hogne var duoen som startet Sugarfoot i 2012, da de slapp debutalbumet This Love We Outwore, og som spilte sammen i nevnte DWG.

Siden Big Sky Country (2014) har besetningen vært stabil, og bandet Sugarfoot har etablert seg som en sekstett. Roar Øien Sørger for pedal steel, banjo og dobro, og er uvurderlig med tanke på bandets lydbilde. Even Granås har hamret og spilt trommer sammen med Øyvind siden tidenes morgen, og vet nøyaktig hvilke takter og overganger låtene hans trenger. Denne gang har tangentmester Thomas Henriksen virkelig fått slå seg løs, og er sannsynligvis den i bandet som løftes mest fram siden forrige utgivelse, The Santa Ana (2017). Når så Bent Sæther føler for å sveve litt musikalsk, og bevege seg fra sitt kjære, progga og langt mer kantete Motorpsycho, ender han altså opp med å levere sine elegante og fete basslinjer i studio sammen med Øyvind, Hogne, Roar, Even og Thomas. Det er jeg 100% sikker på at de er umåtelig takknemlige for, for her snakker vi om en av de fineste og beste rockbassistene der ute i den store verden.

Sugarfoot spilte inn sine to første album hjemme i Trondheim, før de la turen over til sunny California for å gjøre de to neste albumene hos David Catching i hans studio Rancho de la Luna. Joshua Tree og Sugarfoot var som hånda i den berømte hansken. Denne gang valgte de å legge innspillingene til Frankrike og Studio Black Box i Noyant-la-Gravoyére, midt imellom Nantes, Rennes og Le Mans, og det vil de aldri angre på. Alle arrangementer er planlagt og utført av bandet og produsent Lars Horntveth, mens mixingen ble gjort i Blanca Studio i Bergen av Horntveth og Matias Tellez. Masteringen ble gjort i hjembyen, nærmere bestemt i Redroom Studio, kyndig utført av Morten Stendahl.

Når Crisping Glover Records og Torgeir Lund er involvert så vet vi at selve innpakningen alltid er en fryd for øyet. Alltid. Og denne gang har de sånn bortimot overgått seg selv. En ting er at de første 500 kopiene er så påkostet at jeg ikke våger spørre hva herligheten har kostet, noe annet er at In the Clearing er gjort av den britiske pop-kunstneren Andrew Swainson. Vi snakker om en kar som har designet albumcover for kule band som XTC og Dead Can Dance, og som virkelig har fått boltre seg. Ytterst finner vi silketrykket PVC, selve coveret er gjort i såkalt cut out silver foil, mens vi snakker om sølvfolie innercover. Dette har blitt ei plate man kan sitte å studere i en god time før man i det hele tatt setter den på. For et kunstverk.

Sånn bare for å gjøre et kjøp av førstepressingen til verdens største must anno 2019, så følger det en singel med som inneholder låtene "Another Tinfoil Morning" og "Valentine". Disse to låtene er forøvrig alene verdt prisen for skiva. Så det så.

Den første låten jeg hørte med bandet var "Ego In a Bag", som de gjorde sammen med Ida Jenshus, en låt som faktisk fikk litt spilletid på radio. Americana var greia, Øiens klagende pedal steel viktig, Jenhus sin vakre stemme slående, neddempet og deilig, kassegitarer med mening, og Granås som jazzer seg over trommeskinnene. Mange av låtene bevegde seg langt ut i country-terrenget, og det var først på de to neste skivene, de som ble til i California, at det virkelig ble schwung på de sommerlige elementene, og powerpopen kom tytende ut av flere låter. Townes- og Gene Clark-inspirerte Holm ble tungt presset av sin fascinasjon for The Beatles, The Kinks og 60s pop fra UK, samt hans tydelige inspirasjon av Elvis Costello-melodier.

Denne gang har Sugarfoot lagt mange nye elementer til låtene, og selv om vi ikke snakker om progrock, så er progpop ikke langt unna om man føler at skiver må plasseres i bås. Nå kan jeg ikke si at jeg er sjokka over bandets utvikling, og det er et faktum at de har vært temmelig eksperimentelle innenfor americana-sjangeren lenge. Avslutningssporet på forrige utgivelse, "Santa Ana (Hatts off to Shakey)", var i tillegg til å være en hyllest til Neil Young en femten minutter lang ferd innom jazzpartier, westcoast-pop, rocka deler som like gjerne kunne vært outtakes fra ei Neil Young-skive fra 70-tallet, og vreng og annen moro.

De har altså gjort som Rolling Stones i '71, da de spilte inn Exile on Main St., og søkt mot isolasjon på den franske landsbygda. Total konsentrasjon og fokus rundt innspillingen førte til beinhardt arbeid i ei uke, og har gitt låtene en varme og et nærmest sakralt bakteppe av lyder. Alle seks kommer med viktige bidrag på hver eneste låt, noe som har ført til den heftigst produserte skiva til dags dato. Åpningssporet "Changing Times" setter standarden allerede fra første tone, og låten som er komponert av Holm og keyboardist Henriksen, røper at det blir mye tangenter denne gang. Grateful Dead, Santana, Deep Purple (!) og Ten Years After er referanser som duger for meg, og da skjønner alle at vi lyd- og låtmessig skal til brytningstiden da 60-tall ble til 70-tall. Rytmene er heftige, Granås banker på alskens trommer, Sæther er innom alle akkordene jeg kjenner pluss noen til, og Henriksen regjerer. Holm, Galåen og Øien putter inn strengelyder der de hører hjemme, og resultatet har blitt en leken og samtidig episk åpningslåt. Hadde de nøyd seg med å slippe bare "Changing Times" så hadde jeg konkludert med at 2019 er et knallsterkt år for Sugarfoot, men her er det altså åtte låter til som på sine særegne vis er djevelsk bra. In the Clearing er en eklektisk snop-skål.

And when the lights fade away
I pull your hand my way
And inside I pray
Pray that you'll always stay

Ta Holm-komposisjonene "Cotton Candy Clouds", "In the Clearing" og "Original Sin", for eksempel. Førstnevnte er albumets roligste og behageligste øyeblikk. Krem, honning og jordbær som topping på den ypperste Spoleto-gelato. Deilig, deilig, deilig, og Holm finner fram sin veneste stemme for liksom å understreke drømmescenarioet som utspiller seg. På tittelsporet låter Sugarfoot som Motorpsycho, og jeg måtte løfte på det høyre øyenbrynet da jeg så at Sæther ikke har skrevet denne rakkeren av en låt. Ta litt av "edgen" av en tilfeldig valgt låt fra Motorpsychos 90-tallskatalog, legg til litt karibiske rytmer, luftige orgeltoner og gladkoring, og vi er der. Ja, så må det sies at jeg innimellom får noen beatleske åpenbaringer, fordi Holm er en mester i overganger mellom vers og refrenger, for ikke snakke om når han legger til en bridge. Sistnevnte låt gikk kjapt inn på min instant classic-liste, og er en slags "alt-i-ett"-låt som gir meg det meste av det jeg trenger av rock'n'roll i løpet av drøye seks minutter. Nedpå, halvveis skranglete(!), en droner som jager videre i samme toneleie, og rom for utfoldelse. Låten kunne gjerne vart i seksti minutter for min del.

Som om ikke bredden i de nevnte låter var nok for Holm, så klasker han til med "Ladybug Fly", en slags hybrid som slites mellom 80-tallets kalde Ultravox-sound og en låt som kunne vært skviset inn på Surrealistic Pillow (Jefferson Airplane - 1967). Det er på mange måter noe grenseløst over Sugarfoot, og sett utenfra kan det virke som om mantraet har vært "faen heller, la oss prøve dette". Den eneste låten Holm ikke har bidratt med melodi eller lyrikk til er Sæther-komposisjonen "The House on the Hill", en av låtene jeg definitivt ville ha satt penger på at Holm stod bak. Det sier meg noe om at bandet virkelig har blitt en enhet med årene. Bass-spillet er naturlig nok framtredende, og ikke minst imponerende fuzza, samtidig så er dette en av låtene Henriksen virkelig står fram. Er du i dansemodus i sommer så setter du på denne, trenger du noe funky til pilsen så er "The House on the Hill" løsningen, eller vil du bare høre en dritfet låt, gå til denne rakkeren.

More medicine and shorter hours
Nuclear power, day dreams
More opiates and lesser leaders
Come on home

Sæther/Holm har sammen lagd "Just a Dream Away", årets gladlåt for undertegnede, med klare Big Star-vibber og ikke minst Beatles-referanser. Klarere kandidat for Sommerlista 2019 finner du ikke der ute. Sugarfoot på sitt mest poppete er medisin mot solbrenthet, et kjøleskap tomt for øl, og en ferie uten dama di, som er på en treukers jentetur til Kenya. Blir du ikke lett i kroppen av denne låten så er du av typen som dyrker dystopi, elendighet og Kygo.

"Pretty Miss Darkness" er Holm/Galåen sitt verk, og er en gitardrevet låt hvor Henriksen har fått komme med alskens keyboard-lyder. Kompet preges av shaking av maracas og Sæthers deilige basslinjer. De to kompanjongene holder seg som vanlig i americana-sjangeren, men arrangementet som produsent Horntveth nok har bidratt solid til, gjør at jeg til stadighet oppdager noe nytt. Tidligere har jeg digget de gode låtene til Holm/Galåen tvert, noe som aldri er dumt. Nå digget jeg riktignok "Pretty Miss Darkness" umiddelbart, men etter tredje lytting tenkte jeg "dæven, den koringen etter 2:20 er briljant", og etter femte runde i høyttalerne endte jeg opp med å kun nyte Øiens pedal steel. Denne låten blir jeg ikke ferdig med med det første.

Well, I know how we felt then, and it's still how I feel
Caught in the moment, as if nothing was real
And still this town is holding me down

Mesterverket In the Clearing avrundes med "Foggy Town/ Pt. 2 - Noyant-la-Gravoyère", en alldeles suveren sistelåt, som strengt tatt er to låter. Første del er noe av det vakreste du vil høre i år, komponert av Holm/Galåen, mens jammingen som starter etter litt feedback og Henriksens orgeltoner er et resultat av seks spillekåte trøndere og en produsent som tydeligvis ville skape en slags lydkollasj til minne om det som skjedde i Studio Black Box fra 26.mai til 2.juni i det Herrens år 2018. 

Jeg slutter aldri å la meg imponere over at vi har et band som Sugarfoot her i landet, og ditto gremmes over at de fleste låtene de har ikke er streamet mer enn et par tusen ganger på Spotify. Det er sjukt, latterlig, og samtidig litt fint på en egoistisk måte. Jeg slutter aldri å anbefale Sugarfoot til folk som spør meg om jeg har et tips å komme med, og hadde de endt opp med sitt mer enn velfortjente gjennombrudd nå så hadde jeg hatt et band mindre å tipse om. Årets album plasserer dem i samme kategori her i heimen som Ricochets, Helldorado, Motorpsycho og Gringo Bandido, noe som rett og slett betyr at vi snakker om et av landets aller, aller ypperste band.

Har du ikke hørt om Sugarfoot så er helga berget, i hvert fall når det kommer til musikken. Blir du hekta, noe det er stor fare for, så er det bare å ta fatt på hele diskografien. Her er det så mye gull at det er til å bli smårar av. Gled deg.

The Wilhelmsens kan ikke gjøre annet enn å gratulere Sugarfoot med det som fort kan ende opp som årets norske album. For. Ei. Skive.