Med selve turen som destinasjon

RYMDEN - Reflections & Odysseys (Jazzland Recordings)

Så, hva var vel mer naturlig enn å invitere to venner og innovative krefter i europeisk jazz, nemlig Magnus Öström og Dan Berglund inn i prosjektet som nå er RYMDEN. Med respektive erfaringer fra gruppene New Conception of Jazz og E.S.T. (Esbjorn Svensson trio) er disse tre musikerne den perfekt trio for det musikalske uttrykket.

Både E.S.T. og NCOJ definerte en ny frisk lyd på verdensplan – med stor åpenhet for eksperimentering og radikal tenkning. Resultatet av arbeidet til disse 2 gruppene skapte en internasjonal musikkbevegelse som ble til inspirasjon for fremtidige generasjoner.
Bandet E.S.T. regnes som det mest vellykkede bandet fra selskapet ACT Music. De spilte på rockeklubber, konserthus, og selvfølgelig også på de største scenene rundtom på musikkfestivaler over hele verden.

Musikken til den nye trioen RYMDEN, er basert på tre elementer: melankolsk og atmosfærisk låtskriving, dramatisk ladede rytmer og virtuell jazz på høyeste nivå. I denne nye trioen finner vi forskjellige elementer av moderne jazz, Bach, filmmusikk og til og med rockemusikk.

Når det kommer til musikkformen som i all enkelhet kalles jazz, så har undertegnede hatt et langt opphold uten egentlig å vite hvorfor. Fra cirka midt på 80-tallet til midt på 90-tallet, hadde jeg en periode hvor jeg hørte på mye jazz, gjerne sammen med en likesinnet kompis (som jeg savner). Alt fra Chet Baker, Bill Evans, Miles Davis, John McLaughlin, Terje Rypdal, Keith Jarrett, Chick Corea og Wayne Shorter (eller Weather Report) til folk som Thelonious Monk, John Coltrane, Charlie Parker, Dexter Gordon, Stan Getz og Benny Goodman, for å nevne noen. Alle disse artistene og mange flere, var i disse 10 årene en del av vår indre identitet, og sånt kan sies.

For min del var det først litt sånn lett og behagelig, litt funky fusion som var greia. Via diverse krefter ble det lyttet til blant andre Lee Ritenour, David Sanborn, Michael Franks…etc, fra 83-84, men etter hvert kom den mer rene jazzen inn, om sånt noe eksisterer. Så parallelt med min store enorme fabelaktige kjærlighet til Tom Waits, kom de store kunstnerne som jeg har nevnt, inn i bildet. Dette var en fin tid, og en tid som i de siste par årene har begynt å hente meg inn igjen. Og dette tror er via krefter jeg kun kan skylde mine daglige omgivelser her i skogen hvor jeg bor. Vel, ikke bare. Jeg er jo glad i jazz. Det er ingeting å skamme seg over. Tvert i mot. Det går fint an å sette pris på både Sex Pistols og Bill Evans, uten at det lugger noen steder. Til syvende og sist er det “bare” musikk, eller lyd som gjør inntrykk. Ofte store inntrykk.

The Wilhelmsens vil fra nå av omtale mer jazz. Jeg tror kanskje det blir undertegnede som tar seg av dette, men hvem vet. Men nå får det være nok personlig guffe her. Det er jo RYMDEN det skal handle om, nærmere bestemt deres rykende ferske album som ble sluppet i dag.

Piano trioer er en genial greie like mye som en unik oppsetting. Tangenter, bass og trommer kan kanskje for noen høres litt snaut ut, men gudene skal vite at konstellasjonen kan utvikle de mest forrykende, óg de mest sakrale stemningene. Alt fra infernalsk galskap til nesten lydløse øyeblikk der rom og stillhet er avgjørende for uttrykket. Det har vært skrevet opp til flere bøker om hvordan man skal, bør og kan lytte til jazz, men for min del er lytterprosessen gitt med det samme lydlandskapene tegner seg.

Åpningslåtene, “RYMDEN – Reflections” og “RYMDEN – Odessey” på Reflections & Odysseys tar meg øyeblikkelig med oppi rommet, for eksempel. Jeg sitter i dette tegneserie romskipet og ser at verden blir mindre og minder under meg, samtidig som tankene går over i noe mer drømmelignende. De flyter av sted og vandrer dit de vil, eller dit lydlandskapene tar meg. Nå er kanskje ikke det så veldig rart med tanke på omstendighetene, men der ligger uansett noe av greia med å lytte på sin måte, det være seg jazz eller punkrock, pop eller country.

Likevel er instrumental musikk noe helt eget. Og da særlig i jazzlandskapet. Her skjer det ofte mye uventet uten konkrete ord, og vi blir ofte bare røsket med på en indre ferd det er vanskelig å definere som noe som helst. Det er rett og slett bare lyd formet for å skape bilder, stemninger og ord som dukker opp hos lytteren selv. Særlig når vi snakker om det uttrykket som RYMDEN beveger seg i. Det progressive samspillet som hele tiden søker videre, og sjelden kommer tilbake til som var “sagt” tidligere.

På dette fantastiske albumet kan vi kjenne på øyeblikk av rock (på låta “Råk” for eksempel), vi tas med på en romferd av tanker og inntrykk. Av soniske barrierer, vegger og konstruksjoner som skifter stilling hele turen mot destinasjonen som bare er selve turen. Ofte er det lett å glemme at det er tre herrer som trakterer sine respektive instrumenter, og bare ta lydkilden for gitt. Det er som om alle lydene, og alle konstruksjonene bare helt naturlig skal være der, og for min del fører det ofte til at jeg glemmer at jeg sitter å lytter til et album.

Men i tilfelle Reflections & Odesseys, skjønner jeg at det er akkurat det jeg gjør når siste låt “Homegrown” lander. Da åpenbare på en måte virkeligheta seg, og de vakre tonene overtar hele mitt vesen. Jeg blir melodien, og melodien blir meg. Kanskje løper en tåre langs mitt kinn, etter alle påvirkningen kropp og sjel har vært utsatt for gjennom snaue 50 minutter. RYMDEN er min nye favoritt trio. Man skal lete lenge etter en bedre gjeng. Denne reisen vil jeg abonnere på.