Mye mer enn en briljant trommeslager

Men la oss bare drite i rettferdighet i dag, for egentlig så hører denne såkalte rettferdigheten til i rettslokalene rundt omkring, og selv der er det sjelden at den vinner fram. Så nok om det tullballet. Først som sist har jeg bare lyst å si dette: Hans Cato Kristiansen har en helt praktfull stemme. Når han synger høres han ut som han er født i nabohuset til Levon Helm, Gregg Allman eller Don Henley. Og han synger med en pondus de fleste kan misunne han, i tillegg til at han lever med hvert ord, og hver vending i alle låtene han tar for seg. Her et det alt eller ingenting, la det være klinkende klart. Denne herren leker ikke butikk.

Sammen med tegneserielegenden Tommy Sydsæter har Hans Cato skåret ut hele 12 sanger til denne debuten, og den ene de ikke har skåret ut, står Jonas Fjeld og Jim Sherraden bak. Den gamle låta "Makeup" som i en helt ny versjon på A Long Ride, har fått den vakre tittelen, "Chyntia".

Vi snakker ikke om en rykende fersk plate her, for skiva ble sluppet allerede i januar 2018, men som de fleste nå burde ha fått med seg, så er ikke musikk ferskvare her hos oss. Den slags får andre ta seg av. Hans Cato er kjent fra ulike sammenhenger, blant annet som trommeslager og vokalist i Remme Brothers Band, Mulens Portland Combo og som fast våpendrager i bandet til Jonas Fjeld, siden 2011.
Under innspillingen av dette albumet hadde Hans Cato med seg et fantastisk knippe musikere. Folk som Jonas Fjeld, Bent Bredesen og Ole Jørn Myklebust, for å nevne noen av dem. Så det er litt av et lag vi har å gjøre med her.

Med sin røst som er så full av Chicago-blues, autentisk sørstatssjel og dype sterke røtter, tar han det utmerkede tekstmaterialet Tommy Sydsæter for det meste står bak, og gjør det til en selvfølge i det musikalske terrenget. Jeg mener, disse låten kunne like godt vært skrevet av Delbert McClinton eller John Hiatt, men de er altså ikke det. De er meislet ut i granitt av et tegneseriegeni og en fyr som er så full av musikk, at han egentlig burde hatt en uendelig rekke soloalbum bak seg. Nå skal det sies at vår mann har vært med på en lang rekke plateutgivelser, vi snakker over 20, så det er ikke det at han ikke har hatt nok å puske med opp gjennom årene. Han har dessuten lånt sin karakteristiske stemme til reklame- og filminnspillinger.

Jeg har altså hatt denne skiva i snart 2 år, og siden jeg har vært gjennom diverse utfordringer i perioder, har det hopet seg opp med noen potensielle anmelderkandidater. A Long Ride (tittelen passer skremmende godt her og) er altså en av disse (og jeg akter å skrive om de jeg mener må skrives om).

Som det antagelig er temmelig lett å forestille seg, har denne utmerkede debuten fått en lang modningstid hos meg, og det er aldri feil. Jeg føler at jeg kjenner plata, og tenker at den først og fremst beveger seg i roots-landskapet. Altså der uttrykket strekker seg etter tradisjonsrik musikk med røtter i alt som er av det opprinnelige, i folkemusikken som har fått utvikle seg i Amerika gjennom de siste 100 årene.

Selv om Kristiansen og hans kumpaner befinner seg i allerede opptråkket terreng her, er det enkelt å finne det personlige i alle låtene. Det er liksom ikke tvil om at låtene er like genuit komponert og følt, som selve stemmen til denne underkjente kjempen. Og jeg sier kjempe, for det er akkurat det han er med sine musikalske ferdigheter, og sin uforfalskede meloditeft. Alt med Hans Cato Kristiansens talent og virke, tåler betegnelsen kjempe. Dette albumet vrimler av flotte låter som kommer lytteren nærmere og nærmere for hver avspilling, og det signaliserer at vi har å gjøre med en artist som definitivt bør komme seg i studio igjen. Fort som faen. Dette er rett og slett for bra for å ikke bli fulgt opp med et nytt album. Flere nye album... Så la meg bare til slutt si... Jeg venter.