Nærgående og smertelig vakkert

Den nostalgien jeg kjenner, og som lokkes fram av enkelte tonekombinasjoner framført med stor følsomhet og like stor innlevelse, stammer ofte fra langt tilbake i tid. Ofte så langt som til barndommen. Det er som alle de gode minnene fra eiendommelige øyeblikk i uskyldighetens paradis skyller over meg, og jeg blir bare sittende der - forsvarsløs. Når reisen tilbake i tid først er i gang, er det lite jeg kan gjøre, og lite jeg vil gjøre, for jeg liker at musikk påfører meg de aller største følelsene. Sorg og glede blandet sammen i musikkens nådeløse blender. Disse minnene er alt annet enn konkrete, de bare tar meg dit hvor jeg aldri mer vil komme, til en tid da hjertet i den unge gutten meg, lett lot seg overvelde av gigantiske følelser.

Sånn virker Andreas Haddeland Trio på meg med sin ulidelig vakre og høyst altoppslukende EP Nyskudd. Trioen som består av Andreas Haddeland på gitar, Lars Tormod Jenset på bass, og Ulrik Ibsen Thorsrud på trommer og perkusjon, sitter i lag, og de spiller i et svært så utstudert strålende godt samspill, under hele denne innspillingsprosessen. Alle instrumentene som er i aksjon lekker ofte over i hverandres mikrofoner - og utgjør etter min mening en god effekt, og grunnet denne dønn ærlige metoden, er redigeringsmulighetene svært så begrenset. Det liker vi. De spiller sammen med stort fokus, og mot én felles helhet, og det er godt mulig å høre at de tar hensyn til hverandre underveis, helt uten at dette begrenser den enkelte. Snarere tvert i mot. De blir rett og slett en trio i ordets rette forstand.

Andreas Haddeland Trio er et utpreget liveband, og låtmaterialet på denne plata, som er trioens andre utgivelse, har vært på veien i mange år allerede. For å ivareta det fokuset og den lekenheten de skaper på sine konserter, har de altså spilt inn skiva etter strenge dogmer. Innspillingen er ikke gjort i et typisk studio, men i konfirmasjonssalen på Vålerenga menighetshus, og spør dere meg, kan dette kun ha vært en briljant idé. For resultatet er rett og slett breathtaking, for å si det på godt norsk. Det har garantert også hjulpet at det overordnede fokuset har vært god energi i summen av bandet.

De vakre melodiene som må være et resultat en viss tanke og en viss følelse, skaper på finurlig vis rom for den gode improvisasjonen. Og jeg som lytter, tar meg selv i å registrere kjemien som transponderer mellom musikerne. Det føles som om lufta i denne konfirmasjonssalen nede på Vålerenga menighetshus kommer ut av høyttalerne, og bare fyller rommet med energi og store doser med musikalsk kommunikasjon. Åpningslåta, som også er tittellåta, er så sterk og vakker, så heftig variabel, óg så dynamisk i sitt uttrykk, at det faktisk kan oppleves som at pusten forlater meg i enkelte øyeblikk. Først den fantastiske akkordrekken gitaren tar hovedansvaret for, så når bassbuen strykes så inntrengende over kontrabassen, og når skarptromma bare utsettes for tikkende kantslag. Når dynamikken tegner seg i lufta, og basstromma skaper en dybde som jeg er sikker på strekker seg helt ned til dypet der djevelen selv holder til, oppstår alt det jeg nevnte om å reise tilbake, før den melodiøse gitaren atter kommer å leger mitt hjerte og min sjel igjen

Det er i stor grad disse variasjonene, den helt strålende dynamikken og den levende atmosfæren som skapes i et resultat av alt dette, som gjør Nyskudd, både selve låta, og hele EP-en, til det den er. En opplevelse, en slags helbredende og samtidig nådeløs reise mot det som var og aldri noen sinne vil komme tilbake, bortsett fra gjennom jævlig god musikk. Hvert minutt i halvtimen disse komposisjonene strekker seg over, er verdt sin vekt i gull. Vis meg den farmasøyten som kan produsere bedre medisin, og jeg skal spise dørmatta mi.