Norske singler og EP-er 2019

Vi kontaktes som sagt av utrolig mange dyktige, talentfulle og hardtarbeidende artister og band hver eneste uke, de aller fleste musikere som har fulltidsjobb "på si" og som bruker all sin energi, all sin kapital og all kreativitet de har innabords til å skape og spille inn ny, egenprodusert musikk. De store mediehusene og avisene driver stort sett med nedbygging av kulturavdelingene, med enkelte hederlige unntak, mens musikknettsteder og blogger stort sett er idealister og musikkelskere som skriver om musikk på dugnad og fordi de har et genuint ønske om å få musikken ut til flest mulig rundt om i landet.

The Wilhelmsens er intet unntak, og selv om vi mer enn gjerne skulle ha omtalt alt vi liker som havner i den elektroniske postkassen, så kreves det mye selvdisiplin, overskudd og skrivelyst for å skrive om bare litt. Vi fikk en mulighet til å tjene noen kroner på aktiviteten vår tidligere i vår, gjennom annonsering på siden vår, men med tilnærmet null respons så vi ikke poenget med å herpe til det fin-fine designet Ole Scheie Anti hadde fikset, med reklamer om lån, helseprodukter og andre finurligheter. Vi vil fortsatt skrive en og annen omtale, men lufta har gått litt ut av 50% av The Wilhelmsens og det tar nok noe tid å pumpe han opp igjen.

Men, nok om skrivelyst, reklame og annet tullball, og tilbake til noe langt viktigere: dritstilige singler og EP'er. Og jeg starter rett og slett i nord, i vår fødeby - Tromsø. I Ishavsbyen skjer det ufattelig mye kult på rock'n'roll-fronten. Line Saus har sluppet en ny singel, nok en gang en mørk og herlig låt, og nok en gang i duett med Mark Steiner. "Waltz in the Vapor" heter herligheten, som de bare måtte lage video til. Video har også The Modern Times lagd, og den ser du lenger ned i denne saken. Kreative Magnus Vold Jensen (vokal) og superdyktige Terje Arntsen (bass) har selv gjort jobben med å animere "Am I Losing Touch", den andre av totalt fire singler som er sluppet for å forhindre de verste abstinensene mens vi venter på albumet som kommer i september. Nå har Jørgen fra The Modern Times startet et spennende soloprosjekt som vi har omtalt tidligere, Frydstads Markiser. Du finner selvsagt singelen "Skinny Kids" i spillelista, og når nye låter kommer puttes de inn der fortløpende.

The Wilhelmsens elsker Sunshine Reverberation, og nå er de ute med singel, på vinyl gitt ut av Westergaard Record. "Again" og "Eyes Open" heter låtene, og selvsagt får vi mer deilig, psykedelisk garasjerock. Låtene kan nytes i spillelista i slutten av denne saken. Samtidig må jeg nevne at det vemodig nok er siste gang vi hører dem som kvartet, i og med at Erik Sigurd Pettersen pakker gitaren og flytter til Sofia (!), og spiller sammen med sine gode bandkompiser for siste gang under Leirvaag Musikkfest. Nok en god grunn til å komme til Gryllefjord den siste helga i juli, med andre ord. Nå må jeg bare ile til å melde at jeg er vanvittig spent på å høre Roger, Jon og Karl Erik som trio, et format jeg bare elsker. Ryktene skal ha det til at det låter avsindig barskt.

Et siste tromsøband som må nevnes er Hollow Hearts, den særdeles hardtarbeidende americana-kvartetten som slapp sitt andre album på et ti måneder tidligere i år, og som allerede er godt i gang med sin tredje skive. En smakebit på hva vi har i vente fikk vi i slutten av mai, da låten "I've Got Hope" ble sluppet løs. Og her er det bare en ting å si: satan som jeg gleder meg til nytt album. Vi snakker nemlig om en utrolig fin låt som bekrefter at Hollow Hearts er et band i stadig utvikling.

Et band som har spilt i Gryllefjord, Anti-Music Bonanza, rører på seg igjen, etter den tøffe 2017-utgivelsen El Dorado. Vi snakker om Roger Græsberg i rock'n'roll-modus, og med "Guns 'n' Booze" setter han virkelig rockskapet på plass. På Lillehammer har en godt voksen og meget dyktig kar debutert i løpet av våren, med to låter som er sterke som krutt. I krysningspunktet mellom Tom Roger Aadland og Hellbillies har han servert oss "Dæ Som Eilder Vart" og "Til Siste Pust", og har halvveis lovd oss at det blir en EP i løpet av året, og kanskje et album i løpet av 2020. Det hadde vært noe, og The Wilhelmsens heier masse på Vebjørn Bråthen.

De som følger med på hva vi skriver vet at jeg skrev en passe euforisk omtale av Sugarfoot sitt siste album, In the Clearing. Designet ble trukket fram, og en del av pakken når du kjøper skiva er en aldeles nydelig singel, på gjennomsiktig vinyl, med to låter som er altfor fine til å ikke nevne her. "Valentine" og "Another Tinfoil Morning" er to meget gode grunner til å kjøpe selve skiva, for låtene er ikke å finne på Spotify. Backbeat, Big Dipper, Skivan - bruk penger på Sugarfoot!

Et annet av våre favorittband fra Noreg er Oslo-bandet Label. Med to solide album i sekken, Oslo So Slow (2016) og All City (2018), har de bevist at de hører hjemme i eliteserien. Nå har de sluppet to nye låter som garanterer for et tredje album som hører hjemme i enhver platesamling, "Help Me Athena" og "Get It Right". Faen, som jeg gleder meg til å duppe ved bassenget på Kreta i et par uker, med disse låtene på øret. Sommer-pop som jager vekk alle skyer. Når kveldene kommer sigende over Agia Marina så er det bare å hoppe over til trønderne i Combos, en hardtslående kvintett som har vært rimelig produktive i år, med selvtitulert EP og singelen "Sushiramenbruceleewutangclan". Her snakker vi definitivt om et band som fort blir en personlig stor-favoritt. Har du ikke sjekket dem ut, og du liker rocken din oppkjeftig og catchy så fikk du akkurat et 1000-tips.

Bergenserne i Romskip knallet til med et par låter som gikk på repeat her på Senja i 2017, "Lei" og "Siste Sjansen". Tidligere i år kom de med 05, en spretten liten EP med fire fete låter. Feedback, fuzz, lurvete og rocka. Jeg krysser fingre og tær i håp om at de talentfulle karene kommer med en fullengder snart. Den singelen jeg har spilt mest i 2019 er nok Bokassa sin låt "Mouthbreathers Inc.", en låt som garantert er mye kulere enn alt Metallica har spilt på turnéen de har gjort i lag i vår. Nå er dessuten skiva ute, og den bør du jo sjekke ut.

Sosiale medier kan være kjekke saker, noe jeg nok en gang fikk erfare da jeg fikk en melding fra en kar som heter Rasmus Aanje her om dagen. Han hadde sett noen av spillelistene mine, og likte det han hørte. Når det så viste seg at han spiller i et band bestående av fire unge fyrer med base i Bærum, som på toppen av det hele spiller pop på den måten jeg liker popen min, så måtte jeg bare inkludere dem i denne saken. The Pricks heter de, og lager musikk tydelig inspirert av Teenage Fanclub, Big Star og Motorpsycho. For eksempel. Gi et øre til låtene på Britain Like Biscuits. Og, mens vi er i det poppa landskapet i nærheten av hovedstaden, så er det på sin plass å nevne The Age of Colored Lizards. De kaller det de driver på med for ultra fuzzed-out noise-pop. og jeg kunne ikke vært mer enig. To singler er så lang sluppet, og alt tyder på at de vil toppe fjorårets fin-fine Daydreamer når nytt album kommer. "Blurry Eyes" og "I'll Be Waiting" er virkelig saker, folkens.

Mer pop får vi fra de fem herrene i Insomniac Bears, som kom med sin andre EP i april. Den første ble nevnt på listene mine i fjor, og jeg tror pinadø de har toppen den med Daydream Hibernation. Flinke folk som lager strøken pop skal man ikke kimse av. Det skal man heller ikke av The Switch, indie-kollektivet som begynte å røre på seg igjen i april, etter at det har vært temmelig stille fra den kanten siden de hanket inn en Spellemannspris i 2016 for skiva The Switch Album. "Eyes Up" heter den drømmende og vakre låten som lurer seg inn i ørekanalene våre, med håp om nytt album snart. 

Friendship er et band vi har omtalt og skrytt mye av tidligere, og det slutter vi ikke med med det første. På bandets siste singel synger Rohey Taalah, og det gjør hun som ei heltinne. At bandet spiller mer funky og heftigere enn noensinne gjør "Live Peacefully" til en fest av en låt. The Mansters er noe så uvanlig som blodfet hardcore fra Tønsberg, og med EP'en Your Scene fikk de endelig min oppmerksomhet, på fjerde forsøk. Liker du Bokassa, The Good the Bad & the Zugly, Poison Idea eller Germs så er dette midt i blinken for deg. Skulle du føle for å roe ned etter hardcore punk så er Louien et ypperlig valg. Vi snakker da om Live Miranda Solberg, dama med den klokkeklare og usigelig vakre stemmen, kjent fra Silver Lining. Hvis du ikke faller pladask for "The Fool" og "Be Forgiven" så liker du ikke vakker musikk. Det gjør jeg, og gleder meg voldsomt til det kommer et album fra Louien.

Svorske Mother Trudy spiller 70s rock, og er et band The Wilhelmsens har hatt et godt øre til siden de slapp sin selvtitulerte EP i 2017. Siden har det blitt en fullengder som fikk mye velfortjent skryt, ikke bare av oss, men fra musikkblekker rundt om i hele Europa. Er du fan av Thin Lizzy, Black Sabbath, Blue Öyster Cult eller våre egne karer i Orango, så bør du gjøre en innsats for å få hørt dem. Nå er de ute med ny singel og video, "Lady Dee", og låter akkurat så sprekt som vi håpet på. Tøffe saker! Et annet svorsk band er Orsak:Oslo, post-rockere som med sin siste EP Ghost Gear kan minne om kule saker som The Devil & the Almighty Blues. Liker du rocken dronete, drømmende og drøy så bør dette være noe for deg.

I 2017 slapp Acres Wild EP'en Mona, seks låter som fikk meg til å droppe referanser som Teenage Fanclub, The Shins og Beach Boys. Det stemmer fortsatt på den bestemte prikken, og legger du til XTC så blir det hakket mer presist når årets EP, Patiently, skal plasseres i bås. Langt mer hardtslående er det når Exploding Head Syndrome slipper ny musikk, og de skuffer virkelig ikke med låten "Hardcore Jesus". En salig blanding av metall, hardcore, pønk og rock'n'roll, toppet med intens vokal og heftig koring. LP'en World Crashes Down (2016) fikk skammelig lite oppmerksomhet, men jeg har ståltro på bandets neste album, som ryktes ut på sensommeren. Aristocratical Tendencies er herligheten døpt, og skal gis ut av Big Day Records. 

En gammel helt som rører på seg igjen er Tommy Tokyo, karen vi har fulgt siden hans fantastiske album Smear Your Smiles Back On (2008) ble gitt ut sammen med Starving For My Gravy. I mellomtiden har han gitt ut musikk med norske tekster, sammen med De Bipolare, men er igjen tilbake med engelskspråklig lyrikk. "Gloomsville" er en duett sammen med Marte Wulff, mens "The Extra Mile" er en lystig sak som minner meg om en annen favoritt - John Peter And His Collaborators. Med røtter i Moss og base i Oslo er Divest et band å følge med på. De slapp nylig No Hits Onsly Hats, en EP gitt ut av Sellout! Music, et selskap med mye spennende på menyen. Med skakke gitarer og catchy melodilinjer kan de minne om Mac Demarco innimellom, samtidig som jeg hører litt av gamle helter som Beezewax i musikken. Sprekt er det, åkke som.

Med Moss inne i bildet ville det være en arvesynd å ikke nevne Saturday City, dette fantastisk flotte bandet med brødrene Gulbrandsen i front, som leverte et utsøkt album i 2017, Through This Reality. Med singelen "Safer In My Mind" konstaterer de at oppfølgeren er vel verdt å vente på. Magnus Gulbrandsen har forøvrig en morsom, fin og kul sak gående på Facebook-siden til bandet, der han gjør coverversjoner av låter som er verdt å covre. Sjekk for all del ut. 

Og, helt til slutt: Har dere ikke fått med dere de ubegripelig vakre låtene til Sweetheart, "Ghosts" og "When I Need You the Most", så bør du gjøre noe med det. Brennkvikt. Vi snakker om en trio som har skjønt det aller meste når det kommer til neddempet americana, og som er så dyktige at det er smått sprøtt. De har lagd en video til "Ghosts", og blir du ikke nostalgisk av den så har du det ikke i deg. Årets funn? Oh, yeah. Årets vakreste stemme? Sannsynligvis. Årets fineste låt? Ikke langt ifra. Dæsken.

Og, selvsagt, helt, helt til slutt - The Replaceable Heads er ute med nye låter! Dæven døtte! De ga ut to klassiske punkskiver i 2009 (Glad To Be Happy) og 2012 (The Vodka Plan), og bortsett fra en uforglemmelig konsert under Senjafestivalen i 2014 har det vært stille fra den kanten. Per Ivar Jensen har styrt med rockabilly og The Fat Rats, noe som har vært kjekt nok det, men punkeren i ham er nå sluppet løs igjen. Fem låter, inklusiv Raga-coveren "Ole & Ali", går unna på åtte minutter. Altså en halv Yes-låt. Og, karene er like potente som alltid, det låter fett, det er tradisjonell punk og ikke sånn små-teit collegepunk som kom fra USA på 90-tallet. Fire låter synges på norsk (!), noe som funker utmerket, og så setter de pønkskapet på plass med "Laughing". Steike!

Og, det endelige punktum (?), mitt nye favorittband fra Tromsø, Jugglers Head, slapp en dobbel singel for to uker side. At han/de klarer å lure ut to kremlåter til er som forventet. Debuten som kom helt på tampen av 2018, og sorterer som en 2019-utgivelse i mitt hode, er fortsatt Topp 5-utgivelse jeg har hørt i år. Har du ikke somlet deg til å sjekke ut skiva så er det bare å gjøre det nuh. "Oh My My" og "Howlin' At the Moon" heter de ferskeste sporene fra denne undercover-artisten ingen vet hvem er. Mystisk bra musikk er dette definitivt.