På stram dirrende kjetting

The Dogs – Before Brutality (Drabant Music)

For i følge alle oss som virkelig digger et band, óg i følge frontmann Kristopher Schau, er vi livredde for at dette bandet skal gå i fella det fort, óg ofte, er, når tanker om å fornye seg, trenger seg på og blir en klam halvsvett apekatt på skuldra. Nei. Gi oss beinfrossen og/eller gloheit rock’n’roll over lesten vi kjenner, så skal det ikke komme et pip på klagefronten herfra i hvert fall.

Vi skriver 2019, og kjøterne peser blodsprengt mot oss på stram dirrende kjetting. Alt er som det skal, og gammel maling ryr av veggene som absolutt hadde trengt litt kjærlighet, men som istedenfor får litt juling. Og det er fint, for den verste jobben er å skrape vekk den gamle malinga. Dette slipper vi nå, selv om det ikke ikke er urtypisk å ta fatt på sånt midtvinters. Men nok fjas og fjås. Dette er rock’n’roll, og ikke Maler Hansen og Sønn & Co.

Det er bombesikkert at hvis fjorårets The Grief Manual var sofasorg, er årets Before Brutality ute-på-blankholka-sorg med knyttnever i alle retninger, blodnase og blåveis. Eller like før kjettingen ryker, og du får en pitbull i trynet. For her sparkes det fra med full kraft fra første fy faen, og det fortsetter videre med gitarvegger, trommer, stiiiilig orgel, og et villdyr med mic i lanken. Og det er tøft. Jævlig tøft.

Sjelden har jeg hørt en så solekar åpner som “Let’s Start a Riot”. Den serverer en fulltreffer du sent vil glemme, rett på grillen, og sender deg deilig fortumlet rett inn i neste dyr som er “Lord Knows, The Fiction Has Worn Out”. Med farfisa og et jævla sexy driv, en samstemt flott koring, og en Kristopher som blir mer og mer lik Iggy med årene, durer vi videre ned langs gata. Schau forbedrer stadig sin røst, og det samme kan vi trygt si om flokken han har i ryggen. Det er bare tøft som faen.

Midtveis dukker det opp en låt som trekker pusten litt. Seig, tungbeint og nådeløs fyller “There Won’t Be An Encore” brystkassen med mer mot, og før du vet ordet av det er pusting oppskrytt. For det blir det ikke tid til når min personlige favoritt “No Pleasant Surprise” kommer settende. Det er nesten så jeg ser Lemmy komme knusende inn gjennom veggen her jeg sitter. Og den sistelåta – “Tried To Borrow Some Colours Off Your Rainbow”… Den grenser mot det vakre. La oss kalle den en kjøterblues. Og det tøft. Stilig rett og slett. Aouuuu!!!

Det er ingen grunn til å frykte kunstnerisk progresjon når det kommer til denne gjengen. De har funnet formelen, koden er knekt, og dyret er ute av sekken. Vel, det har vært det helt fra starten av. Men selv om gutta jobber hardt med å ikke forandre seg, gjør de stadig små justeringer på låtskriverfronten som får The Dogs til å være like interessante ved hver eneste korsvei.