Pulserende progressiv trolldom

Dette må da være Steve Coleman med sitt The Five Elements forent med en ung John McLaughlin, eller hva? Samtidig vandret tankene videre inn i 70-talls Miles Davis, og jeg kunne til og med ane greier i det musikalske terrenget så langt tilbake som Bird, altså Charlie Parker. Men så var det det umiddelbare, og det som tilhører vår tid, eller nuet om du vil. For det er utvilsomt noe helt nytt over denne kvartetten. Noe friskt dampende erotisk og sexy. En slags hypnotiserende progressiv magi som ligger i hardtslående rockeriff der et komp av en annen verden hele tiden danner fluktruter for både sax-fantasier og skrikende gitarer. Det kan være krevende å holde seg fast i svingene, men om du klarer det er du i det for en heidundrende rundtur. Det er det liten tvil om.

Det er ikke hverdagskost å komme over en såpass lekende gjeng som dette. I hvert fall ikke når vi tenker på at uttrykket de skaper musikken i, til tider er både mørkt og utilgjengelig. Vi snakker ikke om radio på dagtid her. Her snakker vi langt på natt i obskure kanaler. Og den sexdampende delen, er ikke av den typiske sorten den heller, om det finnes noe typisk i dette landskapet. Jeg tviler egentlig, men det er en annen historie. Det som ikke er en annen historie derimot, er at bandets enigmatiske, musikalske og spirituelle leder, Viktor Bomstad, er en visjonær og meget rå musiker. Det har jeg konkludert med i løpet av ukene jeg har lyttet til deres debut, Eroto Comatose Lucidity. 

Dette helt rabiat elleville orkesteret (i positiv forstand) som til tider har elementer av både Led Zeppelin, Emerson, Lake and Palmer, Jimi Hendrix og Eric Dolphy, for å nevne noen, er besatt av Sigrid Aftrets på saksofon, Henrik Sandstad Dalen på kontrabass, Axel Skalstad på trommer, og altså kapellmester Viktor Bomstad på gitar. Det som er det aller viktigeste å trekke fram når vi snakker om Sex Magick Wizards, uansett hvor strålende alle er helt individuelt, er deres helt fabelaktige samspill. De kjører til tider i 160 i motgående fil, og de manøvrerer seg likevel så elegant mellom et hvert motgående "kjøretøy". Det er knappe svinger og lange strekk, og hele tiden er det som om det er en topptrent Formel-1 sjåfør som sitter bak rattet. Det til tider hektiske kompet er som en monstermaskin, der gitarer og saksofoner hyler til som om gasspedalen klemmes rett i gjennom dørken. Det er en sann fryd å dra på tur med disse. Om du liker en utfordring, vel å merke.

Avslutningsvis er det bare å legge til at 60 og 70-tallets mest psykedeliske og progressive avtrykk er å finne her sammen med nyskapende og helt fremragende uttrykksformer. Dette bandet tror jeg vi blir å høre mye til i årene som kommer. Jeg håper i alle tilfeller på at det kommer til å skje. Svarte obskure faen for en vitamininnsprøytning dette er. Nå trenger jeg en Globoid for å roe meg litt ned her. Er litt i overkant oppjaga her jeg sitter.