Reisen Fortsetter Med Stil

Bandet er fortsatt en kvartett, og består i år som i fjor av Ida Helene Løvheim (vokal, kor, akustisk gitar, elgitar, banjo, tamburin), Ida Karoline Nordgård (bass, akustisk gitar, vokal, kor, pumpeorgel, piano), Christoffer Nikolai Mathisen (elgitar, pedal steel, akustisk gitar, dobro, kor) og Mikael Pedersen Jacobsen (trommer, perkusjon, pumpeorgel, mandolin, kor). I tillegg spiller Sverre Simonsen mandolin på to av låtene, mens Signe Johansen bidrar med nydelig fiolintraktering på "Sorrow's Daughter". Strykerarrangementene er skrevet av Alexander Aarøen Pedersen og spilt av Arctic Philharmonic. Ellers er låtene arrangert og produsert av bandet selv, mens Sivert Henriksen har gjort den tekniske jobben i Kysten Studio. Mixingen har Are Simonsen tatt seg av, med unntak av "Last Call" som er mixa av Poppa Lars. Masteringen er utført i Propeller Mastering av Chris Samson, mens den lekre kunsten på coveret er Kine Kjær sitt verk. Utgivelsen står Kari Westergaard og hennes mann Robert Dyrnes for, også kjent som Westergaard Records, og skiva er bl.a. å få på en lekker hvit vinyl.

Hollow Hearts hadde et virkelig travelt 2018, og spilte en av de vakreste konsertene jeg så i fjor under Leirvaag Musikkfest. I tillegg spilte de på Kråkeslottfestivalen her i nabolaget på Senja, under Festspillene i Nord-Norge, de hadde oppdrag under Buktafestivalen og Sørøyrocken, og de gjorde gnistrende opptredener under Varangerfestivalen og Øyafestivalen. For å nevne noe. I år har de allerede imponert trøndere og annet godtfolk under Trondheim Calling, og jeg regner det som sikkert at du vil kunne se dem på en rekke festivaler rundt om i Norge til sommeren. Da bør du virkelig kjenne din besøkelsestid, for Hollow Hearts er et alvorlig bra liveband.

Med "With You" er vi i gang. Hollow Hearts anno 2019 høres litt annerledes ut, og det er tydelig allerede fra start at bandet har bevegd seg i nye retninger. Stemmen til Ida er like nydelig som før, koringen er av slaget som får hårene til å reise seg på armene, og det er i så måte en umiskjennelig Hollow Hearts-låt. Men instrumenteringen og melodien er langt mer spretten og småvill enn vi har blitt vant med. Mikael hamrer ut ei småfunky takt som Ida Karoline humper i lag med, mens Christoffer plukker på alskens gitarer tilkoblet diverse bokser. Ekko, vreng og klang om hverandre. Jeg får en følelse av at bandet har lyttet en del til Paul Simon, og da særlig Graceland, når jeg trekker pusten etter åpningssporet, og jeg liker jo det lille geniet fra Newark, New Jersey.

I was the one who said I'd go Once I'd saved enough To make a new beginning

En utålmodig og eventyrlysten sjel, en orkestrering vakrere enn vakker, Ida som synger med sin veneste stemme, og et band som viser fram sin fineste side. "Travelling" ble sluppet for noen måneder, og jeg hadde den allerede godt under huden da jeg fikk Travelling Songs i hus for en måneds tid siden. Da er det alltid fare for at man kan gå litt lei, og finne de øvrige låtene mer spennende. Det er ikke tilfellet med denne perla av en låt, for her har vi å gjøre med en sang som vokser og vokser for hver gjennomhøring. Cello og fioliner sammen er bare nydelig, og når disse strykerne toppes av pedal steel og el-gitar, plukket på av Nikolaisen, så ender jeg fort opp i et Strenge-Paradis. Koringen, der mannsstemmene kommer godt fram, gjør seg særdeles godt.

Etter å ha spilt gjennom "Travelling" tre, fire ganger er jeg klar for å ta fatt på "Trainriding", og jeg er ikke helt forberedt på det som møter meg: En blanding av powerpopmester Matthew Sweet, Tom Petty sin drømmeverden, og vestkystrock av sorten Poco og Jackson Browne leverte på 70-tallet. Dette er virkelig en låt for bilen, gjerne en kabriolet med taket nede og volumet høyt, mens du durer avgårde på landeveien, glad og fornøyd. Kompet tar meg fra kabrioleten og inn i togvogna. Særlig skarpen gir en følelse av denne monotone lyden, dunkingen, som er en del av pakken med togreiser. Det er Ida Karoline som har vokalansvaret, og stemmen hennes kler låten perfekt. Frk. Løvheims koring er med på å skape den luftige stemningen, og hun bidrar dessuten med kul el-gitar-plukking. Reisingen er det dama som står for, og den er i retning vekk. Vekk fra typen som ligger hjemme i senga og sover. Dette er nok låten jeg gleder meg mest til å høre live i løpet av sommeren.

Sist ut på side A er albumets mest mollstemte låt, "Sorrow's Daughter", noe som må til når ei morbid stemning skal skapes. En mann er dynket i brennbar væske og kastet på bålet, tilsynelatende for å skjule et drap. Med hjelp av en bror, og påfølgende flukt, ender det med en reise de fleste vil unngå. Dobro, pumpeorgel og mandolin, i tillegg til akustiske gitarer, setter ei ramme som minner litt om det Nick Drake drev på med for snart femti år siden.

Acquit or raise your trial But do believe I tried If I only could evade My leaving day

Den tungsindige stemningen sitter ikke lenge i, for B-siden åpner med americana-festen "Leaving Day", en låt som ble sluppet som splitt-singel i fjor sommer (den andre siden stod Erlend Julian for, med "Rebel Clown"). Nå er ikke et brudd, et brudd som for sikkerhets skyld ikke er ønsket, et lystig tema akkurat, men bandet er så påskrudd og fullpakket av spilleglede at de kunne ha sunget om min død og begravelse og fått det til å bli deilig og behagelig. Stemmene til Ida'ene står fantastisk godt til hverandre, Christoffer spiller med stor innlevelse på alle sine strenger, og Mikael har funnet fram ei vuggetakt som lokker oss inn i kosestemning. Jeg digger dessuten den lille gitarsoloen som føles som to soloer.

Full fest blir det med "Sing, Sing, Sing", en låt jeg og mange med meg virkelig savnet på Annabelle. Mitt første møte med bandet var singelen som bestod av "Into the City" og denne rakkeren, og sørget for at jeg ble tatt med storm og det som verre er. Introen er som en god, gammel stomp, med Løvheim som maner ut det første verset kun akkompagnert av ei basstromme som låter som tramping. Resten av bandet venter tålmodig på å komme i gang, og når de først gjør det åpenbarer en spilleglede seg, den spillegleden som ofte skiller bra band fra de virkelig solide. Hollow Hearts er et band som virkelig trives i hverandres selskap, og som mer enn noe ønsker å spille sammen. Sånn blir det feiende flott musikk av, når de attpåtil har låtene som skal til. Ida synger for oppmerksomhet, og hun har definitivt fått min.

Poppa Lars er kjent for de aller fleste musikkinteresserte som partneren til Jørgen Nordeng og den ene halvparten av Tungvann, hiphop-gruppa som klasket til med nordnorsk rapping og fire kritikerroste album. Han har mixet avslutningssporet, "Last Call", og låten har virkelig fått en annerledes drakt. Arctic Philharmonic gir låten en anelse Lee Hazelwood-feeling, mens banjoen til Løvheim og dobroen til Mathisen gjør låten til en folk-perle. At Jacobsen har byttet ut trommestikkene med en mandolin forsterker bare dette inntrykket. Samtidig er dette en slags skrudd lullaby, som tar for seg søvnløshet og en by som lokker med fortau av gull. 

Hollow Hearts fortsetter ufortrødent videre mot et gjennombrudd som bare må komme. Her er det nok av låter å velge i for radiokanalene, og bandet har nå nok låter til å spille lange sett med egne sanger på festivaler. Med sitt særegne sound kan de tillate seg å være eklektiske og varierte i uttrykksformen, for det er aldri tvil om hva jeg lytter til når Ida Helene, Ida Karoline, Christoffer Nikolai og Mikael trakterer instrumentene. Så, gjør deg selv en stor tjeneste: Sjekk ut Travelling Songs. Da blir du fort en fan du óg.