Skummelt Bra Fra Tromsø

Line Saus – Down the Hole (Lunheim Grammofon)

Line er opprinnelig fra Finnmark, men har bodd i Tromsø siden hun kom til byen midt på 90-tallet. Med en genuin musikkinteresse startet hun det kule jentebandet Pulp Vixen i 1997, sammen med bl.a. Mona Helleland Varpe og Kathrine Wold, alle tre ansatt på Blårock. Etter at bandet ga seg har Line spilt i Polkajugend, sammen med bl.a. John Lupton (The Late Great, Elias Jung), og John Walkers, et band som ga ut tre, fire singler i perioden 2013-15. Men, når sant skal sies så er låtene hun har gjort “alene” utvilsomt det mest spennende og solide hun har gjort med musikken sin så langt, og de er så kule at jeg regner det som sikkert at hun kommer med et fullt album om ikke alt for lenge.

“Six Feet Under” ble sluppet i fysisk format, som en splitt-singel med Mark Steiner & His Problems. Mark synger sammen med Line på “Six Feet Under”, og Line gjengjelder tjenesten med å synge “Insomnia” sammen med Mark, en låt du virkelig ønsker å sjekke ut. Og, mens du sjekker ut låter – Line synger en aldeles nydelig duett med Stian Grønbech på Elias Jung sitt siste album, Wasteland. “Tell Me One More Time” heter låten, og har du ikke hørt den så har du gått glipp av en av de fineste låtene som kom ut i fjor.

Med seg i studio har Line hatt et stjernelag av musikere. Håvard Stangnes spiller alskens gitarer (The Northern Lies, Elias Jung), Truls Norbye slår takt (verdens beste kombinerte bookingagent/trommis – Fanden i Troms, Box of Letters, Die a Legend, Blót, Rumblin’ Retards og en rekke andre artister/band), Ida Karoline Nordgård fra suverene Hollow Hearts spiller bass, og tangenthelten Erik Nilsson bidrar med nydelige lyder fra sitt Rhodes piano. I tillegg synger som nevnt Mark Steiner på “Six Feet Under”, mens Lise Stetsaas Fadin spiller sax på “Heads Will Roll”. Den siste som har bidratt er Mika Martinussen, som i disse dager er brennaktuell i Spelemann-nominerte Beaten To Death, med perkusjon på “Down The Hole”. Selv har Line skrevet alle låtene, synger, korer, spiller gitar, og litt keyboard på tittellåten.

Trommer og bass ble spilt inn i Kysten Studio hos Sivert Henriksen, og resten i Håvards Basement Studio. Håvard var produsent begge steder, og har stått for miksingen. Marianne Saus, som er styreleder for Buktafestivalen, og den yngste av “The Salsa-sisters”, har tatt alt av bilder og laget alt av cover art. Hun har i tillegg lagd musikkvideoen til “Six Feet Under”, en video Ida Karoline Nordgård ikke er å se, men som derimot kan by på selveste Mr. Late Great, Tor Thomassen. Det skumle starter før en eneste tone har kommet ut av høyttalerne, med et frontcover som minner uhyggelig mye om tvillingene i en av tidenes virkelige gysere, The Shining.

Now I don’t want my love to find me 
Hide from the love that was killing me 
This is my bold sensation 
This is my resignation

“This Is My Resignation” åpner med ekko og fingerspill, Line som høres en anelse dramatisk og mindre fornøyd ut, og en mollstemt melodi åpenbarer seg. Ida legger mer drama til med bassen, mens Norbye, kjent for å hamre hardt og heftig, nøyer seg med å kose med symbalene sine. Etter to vers og to refreng får vi servert et bridgeparti, stortromma kommer inn, Nilsson kjører på med keyboards, og låten våkner mer til liv. Det hele er lekkert og står særdeles godt til den mindre lystige fortellingen som åpenbarer seg. Ei dame som tiltrekkes galskap og selskap i form av menn med mørke sider, noe som straffer seg og resulterer i en flukt fra mannen hun trodde hun skulle slå seg til ro med. Stemningen er satt, og ferden fortsetter i livets mørke irrganger.

Med tekstlige referanser til to av mine favorittduetter, Nancy Sinatra og Lee Hazelwoods “Some Velvet Morning”, samt “Where the Wild Roses Grow” med Nick Cave og Kylie Minogue, er scena satt. I tillegg snakker vi om en melodi som det er uunngåelig å ikke sammenligne med The Handsome Family sin ubegripelig vakre “Far From Any Road”, kjenningsmelodien fra den første sesongen av True Romance. “Six Feet Under” kunne med andre ord ikke slå feil. At bandet spiller som helter, skaper ei nærmest uhyggelig deilig stemning, og at Line synger heftig dramatisk, med passe doser vibrato i stemmen, har allerede sementert låten som en av de beste som noensinne er lagd av et Tromsø-band. Da får det bare være at den mektige barytonstemmen til Steiner er erke-amerikansk, for akkurat her er han nordlending god som noen. Ja, så elsker jeg måten de synger refrenget fra hvert sitt ståsted, den hevngjerrige og forsmådde dama og hennes ikke altfor trofaste type. For. En. Låt.

“Down the Hole” byr på mer mellommenneskelig grums, i form av et gammelt forhold som skal tvinges på skinner, men som ikke lar seg fikse. Det åpner med et smådystert orgel som durer på John Lord-vis, før Norbye og Nordgård setter kursen så stødig som den kan få blitt. Låten drives fram av keyboards, mens Stangnes putter inn lekre gitarlyder der de passer best, som den feinschmeckeren han er. Litt ekstra krydder og liv blir det av Lines Woo-hoo-hoo’ing, som funker som en lystig kontrast til den litt monotone og nedpå stemmen hun har funnet fram her. Saus kan minne om en solid blanding av ei lystig Hope Sandoval (Mazzy Star) og en mollstemt Margo Timmins (Cowboy Junkies), men har definitivt en særegenhet i stemmen som ikke etterlater et snev av tvil om hvem det er som synger.

At frk. Saus har et stort vokalregister å lene seg på kommer tydelig fram på “Heads Will Roll”. Det er tidvis lagt på en andrestemme, hun korer, og i outtroen tar hun virkelig i, for liksom å understreke at hun hengir seg til mannen hun så tydelig er avhengig av. Her synger hun virkelig strøkent, til et skakt og rolig riff, et stilig trommemønster, og en saxofon som ligger kledelig i bakgrunnen, liksom for å understreke at det er drama på gang. Når jeg nærmer meg slutten av Down the Hole slår det meg at jeg har til gode å høre en forglemmelig låt av Line. Når hun først går i studio for å spille inn låter så er det fordi hun mener at de er liv laga og må dokumenteres for ettertiden. Det er en vital egenskap for enhver musiker, det å kunne lage gode låter. Så er dyktige musikere og stilfulle arrangement bonusen som gjør at man bare må komme tilbake til låtene med jevne mellomrom.

Live like you never saw day 
The sun will warm and lead the way 
There`ll be no pain, no sorrow 
Live like there’s no tomorrow

Med “Like No Tomorrow” får vi en slags følelsesmessig opptur, og et verbalt lys i mørket, selv om det synges om en kar som sliter og slåss med sine egne demoner og alle rundt seg. Melodien er så lekker at jeg automatisk blir lett og fin i kropp og sinn. Nilsson durer på i kjent stil, Ida/Truls er personifisert stødighet, og Line synger og korer fantastisk. Det som virkelig gjør det for meg er Håvard Stangnes sitt eminente gitarspill, fra den deilige peterbucks’ske gitarplukkingen i begynnelsen, via fet riffing i tospann med Nilssons orgel-akkorder, til det helt fantastiske solopartiet som etterfølger brua. Kort, presist, fett og med en innlevelse som er absurd stilig. Og, så ble jeg minnet på hvor kult det er med låter som slutter brått og uventet.

Nå er det bare å glede seg til jeg får sett Line og hennes mannskap under Buktafestivalen, og ikke minst til hun har skrevet nye låter og går i studio igjen. Håpet er at hun har nok sanger i bagen til at det blir et album. Det hadde vært noe, det.