Tiltrekkende pop fra Karen Musæus

Dermed fjernet jeg meg selv fra den problemstillingen og jeg lot musikken slippe løs ut i lufta som omringet meg. 
Etter en stund hørte jeg at Joni Mitchell var litt til stede i mange av låtene. Kanskje mest i periodene da Joni har vært inne å flørtet litt med jazzen. Men mer enn noe annet oppdaget jeg en artist som hele tiden utfordrer seg selv som låtskriver og etterlater seg avtrykk av det i alt hun gjør. Det vil mer konkret si at sangene hele tiden finner nye retninger i seg selv og i oss som lytter, og at de av den grunn aldri oppleves kjedelige. Med sin stemme og med sitt valg av instrumentering, tar hun oss med på en ferd der sangene hele tiden finner nytt terreng. Jeg opplever at komposisjonene lever, og at jeg kan sitte der å lytte til dem i timesvis.

Ja, jeg tåler store doser av denne musikken, ikke bare på grunn av Karen selv, men også på grunn av hennes medsammensvorne - gjengen hun omgir seg med.
Og da, da er det på sin plass å si at musikantene vår kvinne har med seg på Summoning er: Ole Morten Vågan på kontrabass, Bendik Hovik Kjeldsberg på trommer, Lars Gunnar Lien på el-piano, Terje Johannesen på akustisk gitar og trompet, Thomas Helland på piano, Sarah MacDonald Berge på kor, og produsent og arrangør Andreas Mjøs på elektrisk og akustisk gitar, perkusjon, tangenter og piano.
Det er en ganske så stor gruppe mennesker med her, folk som til enhver tid kjenner sin plass. Dette gjør at lydbildet er uhyre tiltrekkende, og sånt gir en lytter mersmak.
 

Jeg opplever i stor grad at dette albumet - hele tiden jobber seg mot et mål. Det ligger ikke for meg å si hva dette eventuelle målet kan være, men jeg tillater meg likevel å si at et lite mål kan være å sørge for at gjentagelse ikke blir en høyt prioritert disiplin underveis i prosessen. For det føles som vi skal til nye steder etter hvert som albumet skrider frem. Ikke bare rent musikalsk, men også gjennom det lyriske. Karen velger sine ord med omhu, og hun finner eleganse i det engelske språket - noe som gudene skal vite ikke alltid er tilfellet når vi nordmenn skal prøve å uttrykke oss på engelsk. Jeg vet at mange artister velger engelsk på grunnlag av at de er oppvokste med engelskspråklig musikk, men det betyr nødvendigvis ikke at det å uttrykke seg på engelsk vil fungere automatisk. Man er uansett nødt til å knekke et par koder for å fremstå troverdig på, la oss være ærlige, fremmed grunn - altså i et språk som ikke er morsmålet. Men dette føler jeg altså at Musæus mestrer helt fint. Ikke at jeg er spesielt godt kvalifisert for å hevde sånt noe, men for at jeg kjenner at musikken i sin helhet kommer fra et oppriktig sted. Fra hjerte og fra sinn.

Jeg vil som vanlig ikke trekke frem enkeltlåter her, for jeg har først og fremst en agenda som lener seg mot selve albumet, og det konseptets fremtoning i sin helhet. En av grunnene til at jeg har et slikt standpunkt er at jeg vil hylle denne formen i en verden som mer og mer forsvinner inn i enkeltlåter og generell snarrådighet. Jeg setter utrolig stor pris på artister som anerkjenner denne kunstformen, og når vi i dag er innom en artist som virkelig har forstått dette, synes jeg at det er på sin plass å trekke det fram. Vi har heldigvis en god del artister her til lands som velger albumet som sin hovedplattform, og slik håper vi i The Wilhelmsens at det vil fortsette også inn i fremtiden.

Det er ikke mye negativt å trekke frem når Summoning skal oppsummeres, og derfor ser jeg ingen hensikt i å henge meg opp i småtteri som eventuelt måtte være å finne. For når sant skal sies, mener jeg at dette albumet er perfekt på sin særegne og meget interessante måte. Lekenhet og alvor går hånd i hånd, og jeg som musikkelsker smiler fra øre til øre.