Bilde
OMAR ØSTLI - KLART SKIP (RETT VEST RECORDS)

Troverdigheten selv

Det er ikke alle sangere som synger slik at du føler det fysisk i magen. Det gjør Omar Østli, og det er på mange måter en velsignelse, for sangene får en ekstra dimensjon når du kjenner dine egne magemuskler jobbe mens du lytter til musikken. Det beste av alt er at dette ikke skjer på den anstrengte måten, bare på den helt naturlige og troverdige.

Det er en stund siden Klart Skip, Omars sjuende norskspråklige album siden 2007, dukket opp. Vi må helt tilbake til 10. mai for å finne slippdatoen for denne utgivelsen, så sånn er det. Det er ikke et uhell eller latskap, om det er det du tror, som har gjort at det har tatt sin tid før jeg endelig nå får omtalt skiva. Neida. Enkelte skiver har bare godt av å få litt tid på seg, og dette gjelder også Klart Skip. Det er ikke så lett å sette fingeren på hva det er som gjør dette, men i dette tilfellet velger jeg å tro at det har noe å gjøre med at materialet, som jeg opplever som meget personlig, har en karakter som fortjener tid - og ikke minst mange runder på  platespilleren.

For selv om musikken er temmelig lett tilgjengelig, så er det noe med tekstmaterialet som gjør at jeg på mange måter kjenner litt på en ærefrykt. Det er kanskje ikke det første man legger merke til, men Omar Østli kan virkelig skrive tekster. Hans direkte og samtidig fintfølende språk gjør noe med meg som mottaker. Jeg tror på mannen, akkurat som jeg tror på Bruce Springsteen når han synger. Og det er ikke en selvfølge det at man tror på en sanger, jeg vil heller si at det er mer vanlig å ikke gjøre det. Nå er musikk ikke nødvendigvis en konkurranse i troverdighet, men når materialet er av personlig karakter, er troverdighet virkelig å foretrekke.

Nå handler sikkert ikke alle sangene på dette albumet om Omar og hans personlige historier i kjærlighetslivet, men det fine er troverdigheten også er stor når han gjør de sangene der historiene eventuelt er hentet fra andre menneskers liv. Og det er alltid et pluss i min bok. Grunnen til at jeg velger å fokusere litt på dette akkurat nå, er nettopp at låtene som er å finne på denne skiva får meg til å tenke på alle de fine tekstene som svever rundt der ute, og som jeg ikke klarer å tro helt på. Her på Klart Skip, tror jeg på hvert eneste ord, og Omar når han synger... han er troverdigheten selv. Intet mindre.

Bilde
Omar Østli er en troverdig og meget flott singer/songwriter.

Omar og Hege Brynildsen synger hele tre duetter på dette albumet, og stemmene deres de kler hverandre like godt som egg kler bacon, eller omvendt. Hege er jo en kritikerrost countrysanger med tre album bak seg, så hun er ingen hvem som helst.
Dette albumet er spilt inn i Halden og Malmö, og det er mikset i Athletic Sound av selveste Kai Andersen. Våpendragerne som er med på albumet er Åsmund Solli (Onkel Tuka) på trommer, legendariske Bebe Risenfors (Elvis Costello,Tom Waits) på trommer, shaker, kontrabass, klarinett, bassklarinett, F-tuba, kornett, althorn, saksofon, sopransaksofon, Philicorda-orgel, piano, salmesykkel og hammondorgel.
Tor Hauge, Terje Støldal og Magne Skaug (sistnevnte er også kjent fra Belfast Express) er dessuten også innom en tur med sine respektive instrumenter. Omar selv trakterer gitarene, han synger, spiller litt bass, elektrisk piano, orgel, munnspill og diverse perkusjongreier. Jeg vil dessuten understreke at mannen spiller på sine seksstrengere med masse feeling og stor innlevelse. Denne fyren er på alle måter ekte vare.

Så til albumets litt uvanlige tittel... I orlogsfartøyer, altså i krigsskip, er begrepet «Klart skip» en ordre om å gjøre fartøyet klart til kamp, og om å bemanne alle poster. Her dreier det seg i overført betydning om å gjøre seg klar for kjærligheten, og ikke minst være villig til å kjempe for den - gjøre det som trengs for å fortjene den. En utmerket tematikk, spør du meg.

Jeg har tenkt opp til flere ganger mens jeg har hørt på dette albumet, over flere måneder nå, at hvis tekstene hadde vært på engelsk (noe de heldigvis ikke er) kunne Omar minnet meg om en av mine største helter, nemlig John Hiatt. Kanskje særlig etter at Hiatt bikket 50. Amerikaneren synger også sånn at jeg kjenner det i magen, og han legger alltid i likhet med Omar, sin sjel i alt han gjør. 
Som dere sikkert har skjønt nå, er jeg meget begeistra for Omar, både som låtskriver og musiker. Jeg tør dessuten påstå at dette må være hans beste album til nå - selv om jeg ikke har hørt alle de andre - eller kjenner de godt nok for å hevde det. Og har han mot formodning laget noe bedre enn dette, tar jeg gjerne i mot tips.