Tungt, tøft og heftig
Gutta blander alt dette uanstrengt til sin egen hardtslående blanding, samtidig som de ikke legger skjul på at inspirasjonen kommer fra band som Hellacopters, Mastodon og Enslaved. Så her bør alle elskere av tung, tøff og heftig metall åpne øregangene på vid vegg, for Tempels musikk kan også appellere til fans av såpass forskjellige band som Guns ’N’ Roses, Thin Lizzy, Sibiir, og selvfølgelig Kvelertak. Vi har med andre ord å gjøre med et orkester som gnistrer i flere retninger enn bare én. Her spruter det til alle kanter uten at det på noen måter blir formløst. Stilen er tross alle påvirkninger, konkret som et hjerteinfarkt.
Metallkvartetten er altså, om det skulle være noen tvil: Inge Haugland Gjermundrød på bass og vokal, Kjetil Haugland Gjermundrød på trommer, Espen Haugland Gjermundrød på gitar, og sist men ikke minst, Andreas Espolin Johnson på gitar. Vi snakker altså om tre brødre og en Espolin Johnson her, en gjeng som sparker røv og balle fra fra sør til nord, øst, vest, opp og ned. Med sin hardcore sangstil er det nesten så jeg kjenner pust og fråde treffe meg i trynet når bassist og vokalist Inge brøler og snerrer ut sin vrede, skjønt det er kanskje ikke vrede, for jeg har skikkelig trøbbel med å høre hva han synger. Men det gjør heller ingenting, for greia som treffer meg, treffer meg hardt og deilig.
Selv om stilen er heftig og brutal til tider, ligger elementene som strekker seg tilbake til den melodiøse og helt usannsynlig uerstattelige greia som pågikk på 70-tallet med nevnte band som Thin Lizzy der, som en mal. Men undertegnede kjenner også på den tyngden, som en sum av hele blandingen, fantastiske band som Black Sabbath hadde. Nå er det egentlig helt unødvendig å sitte her å tenke på alt Tempel kan minne om, for de spiller som faen, og de låter som mange av de tøffeste helt fra tidlig 70-tall og helt opptil i dag. Og de låter som Tempel. Seg selv og sin mix av ymse retninger innen metallsegmentet. Det jeg verdsetter aller mest ved dette bandet, er selvsagt at jeg elsker det umiddelbart, med det faktum at de har maktet å sveise sammen så mange forskjellige elementer fra en verden av rock i den harde avdelingen, uten at det høres løst eller famlende ut, er intet mindre enn en prestasjon - en prestasjon som bare kan være et resultat av kjærligheten til tung og tøff musikk.
Etter å ha turnert Europa på kryss og tvers med Kvelertak, har Tempel tilegnet seg nyttig konserterfaring, og fått finpusset live-settet sitt til noe eksplosivt og meget severdig. Live har trommis Kjetil trukket seg grunnet sine forpliktelser med Kvelertak, og har overlevert trommestikkene til unge Jonas Usterud Rønningen, uten at det demper bandets trøkk én eneste decibel.
Det må bare sies at Tempels selvtitulerte debut har blitt en meget godt variert plate som taler til flere følelser enn bare den som fremkaller den såkalte headbanger-trangen. Blant de ni låtene som har fått plass på denne skiva, er det utrolig mye fet riffing, og jævla mye detaljert og imponerende gitarsnadder. Det er helt overjordisk vakre små melodigreier der inne, og masse luft man kan hente nye krefter fra. Og kompbatteriet ligger hele tiden på alerten, presist, kontant og tungt. Sammensveiset og lekent, er to ord som rinner meg i hu når jeg skal oppsummere opplevelsen av Tempels debut.
Tempel er dessuten helt utmerkede Jansen Records første metallband signering, og denne flotte gjengen er et meget godt sted å begynne. Definitivt. Og nå vil vi ha mer. Mye mer. For dette er intet minder enn 40 minutter metallykke.
Og kjære leser. Klikker du på annonsen under her et sted, sørger du for The Wilhelmsens videre fremdrift.