Woodland - Bad Days In Disguise
Woodland - Bad Days In Disguise (Crispin Glover Records)

Woodland med finkalibrert rock'n'roll

Woodland er en trønderkvintett The Wilhelmsens allerede har rukket å bli skikkelig glad i, med forrige utgivelse "Go Nowhere" (2017) friskt i minne. Som med alle band Crispin Glover Records gir ut, og de rockerne Vibeke Hay Wold har under sine vinger, er det kvaliteten på musikken som står i fokus. På sitt tredje album er de sprekere, kvassere og, ikke minst, bedre enn noensinne. Gisle Solbu & co er fortsatt rocka så det holder, denne gang med ekstra store doser fuzz og vreng, samtidig som de har gjort noen vellykkede pop-grep som jeg tror vil sørge for at flere oppdager dem.
Publisert: 22. desember 2019

Woodland, bestående av Gisle Solbu (vokal, rytmegitar), Espen Kalstad (gitarer, kor), Hallvar Haugdal (tangenter), Espen Berge (trommer) og Hallvard Gaardløs (landets travleste bassist), la denne gangen turen til det lekre studioet til Per Borten (Spidergawd, Moving Oos, Cadillac)) på Ler i Melhus, Sørgården Studio. Der spilte de inn ni nye låter i løpet av mai og juni sommeren 2018. Miksingen sørget Håvard Soknes for, mens låtene ble mastret av Magne Kofoed i Brygga Studio i Trondheim samme sommer. Borten var ikke snauere enn at han spilte rytmegitar på en av låtene, og klasket til med tamburin på en annen, mens Nadia Warholm Essahli sørger for koring der en kul damestemme var nødvendig.

Solbu står stort sett for lyrikken, mens hele bandet har komponert og jobbet fram låtene sammen. I tillegg har Borten bidratt på låten "Shout It". Solbu og Kalstad er ikke snauere enn at de sammen med Petter Haugen Andersen står for cover-designet, et cover som er tegnet av Arne Wormdal. Og med Torgeir Lund og Crispin Glover Records vet vi at det endelige resultatet er av lekreste og heftigste kvalitet. Vinylen kommer denne gang i en lys grønnspraglete pressing som er en fryd for øyet og balsam for ørene.

Woodland, bandfoto
Fem stk woodlandere som må være ekstremt fornøyd med sin siste utgivelse

Bad Days In Disguise har blitt et heftig, eklektisk album på mange vis. Her er det spor storheter fra rockens historie, samtidig som det er noe ferskt og sprekt over det hele. På "Not a Chance" er det høy Zeppelin-faktor, og riffet på "Oh My God" minner ikke så rent lite om "Whole Lotta Love". Og det er bare fett, tøft og stilig. White Stripes er et annet band som kommer meg i hu, og det samme kan sies om de spreke italienerne i There Will Be Blood. Det er bare å sjekke ut låter som semi-frenetiske "Shout It" og den basstunge "Wonder Wheel", så skjønner du tegninga.

Men, Woodland er definitivt barskest og best når de kjører på og minner mest om seg selv. Åpningssporet "Something You Wanna Get" er en herlig, fuzzifisert og rett fram garasjerocker som tidsmessig hadde sømmet seg for midten av 60-tallet, og som er en av de kuleste låtene som har kommet ut i år. Den dronete, seige påbyggeren "Burning Sun" er en låt av det slaget man risikerer å bli avhengig av, og da mener jeg på den finest mulige måten, og ikke som irriterende støy man får på hjernen innimellom. Her snakker vi om elegant låtskriverkunst, og en framføring av ypperste klasse.

Og så får vi presentert en alldeles vakker sak i "Kisses", en låt som definitivt er noe av det vakreste jeg har hørt i år. Hvis jeg skulle ha satt opp ei liste med de ti fineste sangene jeg har hørt i 2019 så hadde "Kisses" vært på den lista. Vi snakker om en pianoballade, heftig vokalprestasjon, stødig bassføring, trommerier som er kreative og stilfulle, og litt fuzz sneket inn her og der. Hva er det ikke å like? Her har Woodland lagd en låt "alle" kommer til å kreve spilt på alle konserter herfra til evigheten.

Woodland, altså. Gratulerer med glimrende skive. Håper å se dere nordpå om ikke altfor lenge, som under Buktafestivalen. For eksempel.

Kategorier