Finnmarksviddas svar på The Black Keys?

Krønsh har noe av det samme drivet som The Black Keys har over seg når de her serverer oss sitt debutalbum. Men de har også elementer som beveger seg bort fra den nevnte duoen, og det er tøft. Også må jeg legge til at orkestreringen er mer kul enn den er komplisert og svulstig. Det eksisterer dessuten et sug i bunnen her som jeg setter stor pris på. Musikken er genuint levende, og bluesen ligger der hele veien samtidig som de tydelige garasjeelementene er med på å gjøre helheten vital og temmelig spennende. Litt psykedelia, masse rock og jævla mye hjerte er hva du får om du spanderer litt tid på disse tre herrene. Og tid er muligens et stikkord her. Ikke at musikken må spilles om og om igjen for å få substans i din sjel, men heller at den finner nye veier i systemet om den får spilletid nok. Og dette debutalbumet har jeg spilt mye, mest for at jeg følte det lå noe mer der enn jeg hva jeg satt igjen med etter første lytt. Jeg hadde rett i det.

Alt dette til tross, så er jo musikken umiddelbar. Dette er ikke musikk som krever at du fordyper deg, men etter hvert som du blir kjent med låtene, trer det fram små trivelige detaljer. Jeg har dessuten blitt glad i bandets uttrykk. De høres faktisk ut som de er fra det høye nord med sine ofte distanserte skrik og lengsler. De tre karene som utgjør Krønsh er: Eirik Aune Hansen - vokal, tangenter og bass, Thomas Thomassen Andersen - trommer, perc og kor, og sist men sikkert ikke minst, Esben Thomassen Andersen - tangenter, kor og perc. 

Det er gutta selv som står for komposisjonene de serverer her - åtte i tallet, og jeg må si det funker fint. De tre karene er etter hva jeg har skjønt fra Alta i vakre Finnmark, og de forteller at de er påvirket av band som Rival Sons, Queens of the Stone Age, Arctic Monkeys, Tame Impala, Grand Funk Railroad, Led Zeppelin og Deep Purple. Og det kan høres. Jeg tipper at band som The White Stripes og The Black Keys har latt seg påvirke av mye av det samme. De fleste rockere med litt blues i blodet har vel latt seg inspirere av Zeppelin og Purple, så sånn er det med den saken. Personlig synes jeg det er jævla festlig at de i det hele tatt har hørt om Grand Funk og Mark Farner, men for alt jeg vet er det pensum blant dagens unge rockere. Internettet har gjort verden tilgjengelig, så der ligger nok mye. Da jeg, eller vi som unge rockere kom over Grand Funk Railroad, var det gjerne gjennom en onkel eller en overivrig dude i platesjappa som ikke klarte å styre seg (takk og pris for sånne). Nå er ikke Grand Funk et perifert og ukjent orkester, men de er heller ikke allemannseie såvidt meg bekjent. Men nok om det. Det kan være det samme hvor inspirasjonskildene kommer fra så lenge det låter fett. Og det gjør det her.

Så, for å avrunde denne lille omtalen føler jeg det er på sin plass å si at Krønsh har entret den norske rockescenen med et flott debutalbum. Jeg føler dessuten at de har mye å gå på, så derfor håper jeg virkelig at de fortsetter med dette. Det er etter min mening ikke for mange som lener seg mot det vi kan kalle retrorock, og som samtidig finner nye ting der gjennom å skrive låter og uttrykke seg på sin egen måte. Jeg vet at det kan komme mye gull ut at et sånt utgangspunkt, noe Krønsh viser fine tendenser til her. Så gutter. Keep it up. Vi er klar for mer.