Kalibrert og finstemt til det fullkomne

Dette er tredje gangen The Wilhelmsens tar for seg et nytt album fra ganske så unike Darling West. Første gangen var da de slapp spellemannprisvinnende Vinyl and a Heartache i 2016 som ble overbevisende etterfulgt av While I Was Asleep i 2018. Nå er de her igjen, og denne gangen er det med We'll Never Know Unless We Try, som vi først som sist kan fastslå er deres mest ambisiøse og ikke minst beste utgivelse så langt. Og det sier ikke lite når vi snakker om et band eller en duo som kun har servert utmerkede album, og som tross alt har hentet hjem den nevnte spellemannsprisen for ett av dem. Nå er det ikke sånn at vi trykker alt som vinner priser til vårt bryst, det skulle tatt seg ut, men denne gangen var det altså tilfelle. Så definitivt.

Når jeg sier at Darling West har kalibrert og finstemt seg selv til det fullkomne, så er det flere ting jeg tenker på. Først så tenker jeg på stemmen til Mari som må kunne ses på som et instrument. Alle de beste kvalitetene i denne stemmen har i løpet av disse seks årene blitt hentet helt opp til overflaten der de kan skinne klart og tydelig for alle oss som lytter. Den helt egne og meget spesielle vibratoen, som jeg har nevnt tidligere, har gått gjennom en prosess som har spisset den opp mot sitt ultimate potensiale - nesten som en førsteklasses vekt når den nylig har blitt kalibrert av den ypperste ekspert. Det er så finslepent og perfekt spisset, at det er på grensen til det umulige. Så har vi alle følelsene hun evner å bake inn i sin røst. De er utallige og meget sterke. Ja denne vokalisten er etter min mening noe av det ypperste vi har her på bjerget - kanskje den aller ypperste uansett bjerg. Så har vi Kreken-parets låtskriveregenskaper og generelle musikalitet. Disse har også vært i gjennom en prosess som har hjulpet låtene til å skinne mer og treffe oss tydeligere. Helt klokkeklartvil jeg si. Jeg mener bare å si at sangene på dette albumet er av det slaget som fester seg på netthinnen og blir der. Kanskje ikke alle låtene, men de aller fleste av dem. Og jeg mener å si at innpakningen er fullstendig overveldende. Alle instrumenter, og hver minste detalj som dukker frem.

Så har vi atmosfæren som oppstår i alt dette. Når Lucinda Williams snakker om at Darling West befinner seg i et landskap hun velger å kalle cosmic folk, ja så treffer hun spikeren på hodet så det synger. For cosmic folk er en perfekt beskrivelse av musikken vi får presentert her. Cosmic folk med innslag av 70-tallets vestkystpop der elementer av noe jeg bare kan kalle gospel (gospel som i gjennomtrengende sterkt og på mange måter åndelig) dukker opp i små uforglemmelige øyeblikk. Ja som du sikkert skjønner, det er mye med dette albumet som fortjener all mulig ros, for det er så vakkert og stilfullt gjennomført at det til stadighet lokker fram de berømte tårene, du vet sånne som kan dukke opp når du titter opp på en endeløs stjernehimmel og blir overveldet av hvor utrolig liten du er i alt dette - samtidig som du på mange måter blir selve midtpunktet i hele jævla universet.

We’ll Never Know Unless We Try er spilt inn i Propeller Studios i Oslo, og er produsert av Kåre Chr. Vestrheim (Marit Larsen, Highasakite, Odd Nordstoga, og mange andre). Låtene på skiva nikker jevnlig til gamle helter som Fleetwood Mac, Jackson Browne og The Byrds, samtidig som man selvfølgelig finner det lett gjenkjennelige og meget vakre Darling West-soundet oppi det hele. Med akustiske perler, nydelige harmonier og melodier som aldri slipper taket tar de oss med på en liten reise rundt i et perfekt klima - et som vår kjære jord hadde fortjent å befinne seg i, og ville vært i, om vi hadde behandlet den men med tilstrekkelig respekt. Atmosfæren på dette albumet er rett og slett helt nydelig, og den ene perlen etter den andre bare dukker opp som den mest naturlige ting i verden.

På sitt fjerde album overbeviser Darling West mer enn noen sinne. Aldri har de fremstått bedre enn nå, og aldri har låtene holdt et så gjennomgående høyt kvalitetsnivå. Hver og en av de forfører oss som lyttere og sender oss litt rikere ut i det som måtte være igjen av dagen. Jeg vil bare med dette helt ydmykt påstå at We'll Never Know Unless We Try er et aldri så lite mesterverk. Nå har de prøvd, og nå bør de vite det.