Moskus Sessions - Sugarfoot Trio

Min andre konsert fra Moskus Scene, i samarbeid med verdens fineste plateselskap fra Trondheim, Crispin Glover Records, og Dora 3. I tillegg har de fått en rekke fin-fine samarbeidsparnere med seg, som bl.a. Koteng, Dora Eiendom, Adresseavisen, Eplehuset og Nidar. Jeg liker virkelig at pengemakta bidrar til kultur.

Kl.20:02 på slaget er de på scena, og to sekunder senere starter de. Roar i midten, flankert av Øyvind til høyre for seg, og Hogne til venstre. Med åpningssporet og tittellåten fra debutskiva, "This Love That We Outwhore", er det som skal bli en fjong og veldig flott akustisk konsert i gang. Nå er selvsagt Hogne bevæpnet med sin elgitar, men dere skjønner tegninga. Låtene er nedskalert og nedstrippa, naturlig nok, men det skal vise seg å funke som fy. De fortsetter med en semi-psykedelisk versjon av "Cotton Candy Clouds" fra sisteskiva In the Clearing. Øiens pedalsteel får meg til å tenke på vestkysten 1971, mens Galåen peiser på med store doser ekko. Fett, er ordet som beskriver starten på konserten.

Og, så tar det helt av når de drar i gang "Everybody's Been Burned", et av David Crosby sine geniale bidrag til The Byrds-klassikeren Younger Than Yesterday. Øyvind er definitivt en av Norges største pop-helter, og låter som dette synger han så bra at jeg får en anelse fnatt. Det Roar gjør med sin pedalsteel skaper ei sakral stemning, mens Hogne fyller på med de herligste akkorder. Med "Separate Ways" er de tilbake i trygt Sugarfoot-leie. Låten ble originalt spilt inn i California, og ble sluppet på albumet Different Stars, og jeg kommer på at det er altfor lenge siden jeg har hørt på denne godbiten av et album. Det er nesten som om jeg er tilbake på Rancho De La Luna, og det uten at jeg noengang har vært der. Og så blir jeg minnet på at jeg elsker pedalsteel. Og gitarspillet til Galåen. Sugarfoot bør komme ut med ny skive om ikke altfor lenge. Det holder ikke med bare soloskiver fra Øyvind Holm, selv om After the Bees er ei knakende flott plate.

Med "Ladybug Fly" får vi en morbid historie fortalt på vakreste vis. Tostemt sang, gitarplukking galore, og kosestemning. En øl måtte hentes, så da er alt som det skal være. At tre karer klarer å lage så mye godlyd med sine strenger er imponerende. Ja, så våknet rockeren i Hogne midtveis i låten. Han fortsetter å rocke i nok en låt fra sisteskiva, "Pretty Miss Darkness". Og Øyvind fortsetter å synge som en helt. Og Roar koser med bakgrunnslyder, helt til han finner ut at han skal ta mer plass. Når det er på sin plass, selvsagt. Faen, for en fet låt!

Så skjer det. Karene drar i gang med en av verdens fineste låter. Joda, jeg vet at Magnus Gulbrandsen spilte "The Ballad of El Goodo" med Big Star i går, og at jeg påstod (helt riktig, selvsagt) at det var verdens fineste låt. Poenget er at det er ganske mange "verdens fineste låt" (i entall), og Gypsy Rider med Gene Clark er definitivt i den kategorien. Låten er dessuten covret aldeles nydelig av Tex Perkins (Beasts of Bourbon), men versjonen med Gene Clark og Carla Olson er og blir min favoritt. At herrene Holm, Galåen og Øien gjorde den så vakkert at jeg endte opp med en tåre i øyekroken var bare rett og rimelig. De har den evnen, når Øyvind synger så vakkert som han gjorde i kveld. Med "Dolphins Hotel" ble det sommerstemning i vinterstormen på Senja. Låten Holm skrev mens han lå og dormet på ei solseng i Hellas og funderte over hva som kunne ha foregått i et gammelt nedslitt hotell han så oppe i fjellsida. Stilig låt som får fram litt råskap i Øien, og vekker Jerry Garcia'en i Holm. Vi snakker med andre ord om et heftig høydepunkt. Uten bråk, men med masse godlyder.

Men, alt godt har en ende, og etter en altfor kjapp liten time er det over, med singelen "Tiger Rider" fra Different Stars. Selvsagt en knakende flott låt, som lett er et av høydepunktene i bandets diskografi, og som byr på klapping og knipsing for å skape feststemning. Jeg er veldig fornøyd, har vippset dagens hundrings til 93083822, men kjenner at jeg savner en låt eller to fra albumene Big Sky Country (2014) og The Santa Ana (2018).

Nå må jeg spille gjennom de skivene, så ikke abstinensene tar helt overhånd her. Takk for konserten, Sugarfoot. Det var balsam for sjela en mandagskveld i karantene.