Perfekt rock'n'roll

Det er mulig jeg er for gammel til å henge med på alle avarter og alle forgreninger som har vokst ut fra rockestammen med hardrock, punkrock, metall og god gammeldags rock'n'roll som hovedbestand. Det kan så utmerket godt hende. Men hva betyr vel det når disse hardcore/undergrunns rockerne serverer en salig miks jeg bare må erkjenne er perfekt balansert gjennom alt det nevnte, og at de gjør det så selvfølgelig og brutalt perfekt som de tross alt gjør det. For uansett hva vi skal, bør og kan kalle dette segmentet innen tøff og energisk rock, så hører undertegnede tydelige spor etter det meste som er verdt noe, når Algorithm & Blues sparkes ut over parketten her hjemme i stua. AC/DC, Motötorhead, Thin Lizzy, Turboneger, New Bomb Turks, Sex Pistols, Stiff Little Fingers og en hel haug med andre livsviktige band kan skimtes i strukturene til The Good The Bad and the Zugly - samtidig som de befinner seg i sitt eget hellige rock'n'roll-univers. Og hvis ikke det er en bragd i seg selv, ja så vet ikke jeg. Det er en bragd.

Det er definitivt en kunst å kun høres ut som seg selv når alle rock'n'roll-helter verdt å nevne kan spores i korte og noen ganger litt lengre glimt. For det er det som skjer når jeg spiller The Good The Bad and the Zuglys siste verk. Guttas egenart og lett gjenkjennelige uttrykk utkrystalliserer seg gjennom uendelige blaff av hva vi som elsker rock har fått servert opp gjennom tidene, og dette gjør de altså uten å minne om andre enn seg selv. Det er dette som etter min mening gjør de så unike som de tross alt er. Nå finnes det mange eksempler på band som selvsagt er inspirert av alle mulige storheter, men ofte når dette skjer, mistes også mye av egenarten underveis. Dette klarer våre menn fint å unngå. Istedenfor å miste noe av seg selv underveis, så plukker gjengen opp små selvfølgeligheter som slettes ikke er så selvfølgelige, når alt kommer til alt. De finner essensen og alt det verdifulle. Det som trengs i en verden som skal og må stole på rock'n'roll heretter. Og alt dette hvis jeg skal forklare det med to ord, blir perfekt rock'n'roll.

Jeg har dessverre, kanskje mest helt tilfeldig, ikke brukt alt for mye tid på dette eminente bandet fram til nå. Som de fleste vet så flommer landet over av fabelaktig bra musikk, og om jeg ikke skal fordype meg i et band, altså skrive om det, blir det fort til at det kommer litt i bakleksa. Men denne gangen er jeg altså godt inne i det. Etter at dette nye albumet gikk rett i strupen på meg for noen uker siden, har jeg skjønt at jeg har gått glipp av noe vesentlig i en verden av oppkjeftig og fremoverlent rock'n'roll. Uten å overdrive tør jeg påstå at The Good The Bad and the Zugly er det tøffeste norske bandet jeg har hørt på veldig lenge. Jeg var dog ikke helt uvitende om at det ventet gull og diamanter den dagen jeg skulle komme til å gå bandet etter i sømmene, men at jeg hadde så mye snacks i vente, har jeg vel egentlig ikke turt å håpe på. For her snakker vi full pakke. 13 fabelaktige låter på rekke og rad gjennom en drøy halvtime, er medisin for enhver sulten rock'n'roll avhengig freak. Riffing i Thin Lizzy og AC/DC land, framdrift i syltrang punkrock drakt, og melodiøse refrenger som oser av musikalsk vitalitet og hardcore faenskap, er hva vi får servert gjennom en oppvisning i ren perfeksjonisme. Alt stemmer. Coverart, låttitler som sparker dagsaktuelle temaer i nøttesekken, og ikke minst en albumtittel som står åpen for fortolkning i en verden av internettsnoking fra pengetørste villdyr som vil vite alt om deg og mer. Humor og alvor i vaskeekte rock'n'roll stil, musikere som spiller skjorta av de fleste i denne avdelingen, og en følelse av helhet og plan er elementer jeg kjenner det er viktig å trekke frem. Disse gutta mener alvor med greia de har funnet. Og greia er som sagt - PERFEKT. Jeg finner ikke andre ord som beskriver summen av dette bedre, så jeg leter ikke mer.

Med to seksstrengers maskingevær, et komp som knuser seg gjennom berg og stål, og med en frontfigur som nesten tilhører en annen tid (dere skjønner hva jeg mener), uansett hvordan vi ser det, statuerer The Good The Bad and the Zugly at de fortjener enhver hedersbetegnelse. Jeg kommer til å bli kronidiotisk overrasket om ikke Algorithm & Blues setter nye rekorder dette året, og jeg tar det for gitt at de som styrer med priser og den slags, allerede nå reserverer diplomer og pokaler til denne gjengen. For så vidt jeg kan se, er det få band som er like komplette som dette. Personlig så er dette mitt norske Motörhead-alibi. The Good The Bad and the Zugly er fra og med nå bandet som overtar posisjonen Lemmy og hans menn hadde. Det vil si, Motörhead har fortsatt sin posisjon, men når ny rock skal nytes og fortæres, er det disse gutta som er å finne helt i front. Read my lips… og for å runde av denne lille omtalen: Kjøp dette albumet. Du trenger det.