Seigt tungt og dyrisk i metallsegmentet et sted

Jeg anbefaler lett at du spiller denne debuten hver dag. På den måten blir du avvæpnet og snill som et lam på daglig basis og i så måte en drøm å være sammen med. Her må jeg selvsagt ta noen forbehold, for som de fleste av oss vet finnes det mange plagede sjeler der ute, og for disse kan jeg på ingen måte garantere noe som helst. Det skulle tatt seg ut.

Det hører virkelig med til sjeldenhetene at et album i, la oss bare kalle det metallsegmentet, er så variert og næringsrikt som dette. Her får vi riff fra doommetallens spede barndom ala Black Sabbath, og vi får progmetall som ikke står tilbake for noe i den leiren. Det er hardt og tøft og kontant like fort som svevende på psykedeliaens vidstrakte vinger. I det hele tatt så har Kryptograf funnet en base som baserer seg på det meste vi kjenner til i hardrockens uendelige univers. Det eneste som glimrer med sitt fravær (og bra er det i dette tilfellet) er thrash og powermetall, bare for å antyde med enkelhet hvor vi ligger, sånn nogenlunde. Nå kan det fort være noen som vil krangle på dette, og hvis det er tilfelle... ja så er det bare bra. Det er alltid trivelig å observere at det finnes ulike oppfatninger der ute. Musikk handler jo som kjent blant annet om opplevesen av lyd satt i system via hode og hjerte, og derfor er det helt naturlig at den oppfattes forskjellig fra sjel til sjel.

Det er så sjukt mange fete soloer ute å går på dette albumet, så fete at jeg er nødt til å uttrykke det. For det er sjelden jeg orker å henge meg opp i gitarsoloer. Men når de kommer som de gjør på denne fantastiske debuten, så må det nevnes. Jeg nevner ikke låtene hvor de råeste er - hver og især, for noe må lytteren ha upåvirket, i alle fall den som leser mine omtaler. 

KRYPTOGRAF er: 
Vegard Strand - Guitar / Vocals
Odd Erlend Mikkelsen - Guitar / Vocals
Eirik Arntsen - Drums / Vocals
Eivind Standal Moen - Bass

Denne fabelaktige kvartetten er utvilsomt inspirert av psykedeliascenen på siste halvdel av 60-tallet - Hendrix, Cream, Iron Butterfly, Moby Grape og mange andre (orker ikke ramse opp alt). De er også i mine ører påvirket en smule av band som nevnte Black Sabbath, tidlig Uriah Heep og hardrockband som regjerte utover på 70-tallet. Nå er kanskje ikke dette det aller mest interessante når vi snakker om Kryptograf (tøft navn forresten), for dette bandet, unge menn med gamle sjeler, har en måte å skrive låter på som skiller de ut fra det meste. Da snakker jeg om progresjonen og oppbyggingen av låtene og måten de arrangeres og fremføres på. De er ganske så unike, spør dere meg.

Bare for å ha det sagt. Kryptograf er et band jeg virkelig håper og tror på. Jeg vil at dette bandet skal holde på i årene som kommer og at de skal fortsette å levere varene slik de gjør på denne debuten - en debut som lett blir årets debut i den tunge leira. Albumet er så avsindig fett at det nesten er usannsynlig. I alle fall det faktum at det her er snakk om en førsteskive. Det er rett og slett helt tullete. Ondskapsfulle mørke deilige blytunge riff, små elegante hooks her og der, melodilinjer, tøff sang, fete tekster, og alle gitarsoloene som er av det supertøffe slaget. Hvis far ønsker seg en heavy skive til jul, så kjøp denne. Eller forresten... vet du at han har en antydning av metallgenet i kroppen - løp og kjøp. Dette er juling av ypperste merke. Sonisk rundjuling, baby.