Stärk Fadnes

Einar Stokke Fadnes og hans Jim Stärk slo for alvor gjennom i 2004 med EPen Morning Songs, og det etter at bandet hadde sluppet to fullengdere, Ten Songs And Hey Hey (2002) og No Time Wasted (2003). EP'en er fortsatt den mest solgte i Norge, og det meste tyder på at det vil være en rekord som holder seg til evig tid. Selv fikk jeg med meg gjengen helt fra starten av, pga en platepusher som mente at dette ville funke for meg. Og det gjorde det allerede i 2002.

Fadnes har komponert alle melodiene selv, og har sammen med Herjulv Arnkværn skrevet lyrikken. Produsent er Eugene Guribye, som i tillegg bidrar med så mye instrumentelt at albumet nesten er å regne som et duoprosjekt. Einar spiller gitar og synger, får hjelp til tromming av Tom Rudi Torjussen på et par av låtene, og klarinett/saksofon der det trengs av Lars Horntveth, men resten av instrumentene spilles av Eugene. Einar og Eugene har dessuten sammen sørget for arrangementene. Mastringen er gjort av George Tanderø, coverfotografiet tatt av Tomm W. Christiansen, og selve designet står Eivind Christiansen for.

Jeg har fulgt singelslippene som startet høsten 2019, fire i tallet, med stor interesse. Først ut var "Shallow Water", som også er åpningssporet på Fadnes. En rolig poporientert låt med akustisk gitar som hovedinstrument. Det er allikevel de analoge synthene som preger låten, i tillegg til Fadnes sin stemme. Jeg får litt 80-tallsvibber av det hele, men disse forvinner kjapt når singel #2 og andresporet på skiva, "My Time Is Now", starter. Lydbildet kan sende tankene i retning det vi hørte på Alejandro Escovedo sitt album The Crossing, mens Fadnes sin vokal kan minne litt om Robert Ellis, en personlig favoritt når det kommer til singer/songwritere. Med andre ord øker kosenivået, og vi har såvidt startet på reisen gjennom Fadnes.

Den fjerde singelen, som ble sluppet på nyåret, er plassert som låt #3 på a-siden, og er et av albumets mørkeste spor. "Goodbye Stranger" åpner med verselinja "goodbye stranger it's been far too long, goodbye stranger I know it's been too long", og handler om et usunt forhold som tar slutt. Deilig slide-gitar, spilt som Chris Whitley gjorde det på tidlig 90-tall. Synthene skaper et dystert mollstemt landskap som sørger for at budskapet blir klokkeklart, mens Fadnes driver med finger-picking på høyeste nivå. Jeg ender opp med en mistanke om at den godeste Einar Fadnes har hørt litt på Colter Wall de siste årene. Den siste singelen jeg hadde blitt kjent med før albumet kom ut, "Please Take Me Home", er plassert som nest siste spor, og er en låt om savn som synges med en imponerende innlevelse. Fadnes får vist fram sitt vokale talent, mens Guribye styrer det instrumentelle med stødig hånd. Arrangementet er lekkert som fy, og eks-Jim Stärk-trommis Torjussen hamrer elegant på skinnene.

Det var singlene, og tar vi med den lille lydkollasjen "Spornes" som åpner b-siden så er vi halvveis gjennom albumet. Den knappe minuttet lange snutten, hvor Fadnes spiller alle instrumenter selv, gitar, piano og synth, er en viktig snutt. Viktig fordi den på sett og vis kan høres som en intro til det som for meg er albumets sterkeste låt. "I Heard Your Name In a Song" er låten jeg på kort til har blitt veldig glad i. Det dukker alltid opp noen låter som dette i løpet av et år. Låter jeg vet kommer til å følge meg til evig tid, og som treffer noe inni meg som ikke alltid er like lett å definere. Kanskje er det de vakre harmoniene, muligens er det stemmen til Fadnes, eller kanskje er det den sparsomme og elegante instrumentringen? Det som er sikkert er at Fadnes synger som en helt, på hele sitt register, om savn, den uoppnåelige kjærligheten, og det å lengte etter noen så hardt at det gjør vondt. For. En. Låt.

En annen umiddelbar favoritt er avslutningssporet på a-siden, "I Know There'll Be a Time". Den åpner akustisk og rolig, men fra vi hører det vakre refrenget første gang skjer det noe. Torjussen spiller virkelig trommer på denne låten, mens Horntveth viser hvordan en klarinett skal håndteres. Ellers skapes mye drama med ymse synther, mektig styrt av Guribye. Og, de personlige favorittene fortsetter med avslutningssporet "Life Is Just a Dream". Livet kan være et slit, vi er tidvis arbeidsmaur som har mer enn nok med å sørge for nok mat og søvn, utføre våre daglige plikter, betale regninger, og ellers sørge for våre nærmeste. Men, innimellom føles det som om vår tilværelse på jorda er løsrevet fra virkeligheten, ikke minst i disse koronatider, og muligens er dagens tilværelse noe av grunnen til at låten treffer så bra. Ja, og så skaper bassklarinetten til Horntveth en helt spesiell atmosfære. Musikk kan virkelig være deilig.

"Late Night Stumble" er albumets lengste spor, en ambisiøs låt som inneholder lag på lag med lyder, vokal og tema. Jeg får inntrykk av at Fadnes synger om tidligere opplevelser, tidligere forhold, og ikke dagens tilværelse på Tromøya utenfor Arendal. Han er satt nå og elsker livet på Sørlandet, og er ikke lenger den søkende karen det synges om. Men der har han nok, som alle oss andre, vært en gang i tiden. Horntveth bidrar med klarinett, Guribye med alskens synther, jeg mener å høre et klokkespill her, mens takta holdes av det som låter som en metronom.

"Save Me From a Rainy Day" er det lystigste øyeblikket på Fadnes, selv om lyrikken sier noe annet. Denne tvetydigheten gjør seg, det samme gjør den jazza stemningen, Horntveths sopransaksofon, og tangenttrakteringen til Guribye. I tillegg til å være en bra låt isolert sett så er den med på å gjøre spennet på albumet hakket større, og det er noe jeg alltid har satt pris på. 

Fadnes har jobbet beinhardt med soloalbumet sitt, skrevet låter gjennom flere år, slitt og svettet i studio, og hadde booket et tyvetalls konserter rundt om i landet i etterkant av plateslippet. Så kom COVID-19 og sørget for at han ikke fikk gjort det han gledet seg mest til - spille ute for folk. Det er lett å føle med ham, og kjefte og smelle litt mot virus-djevelen som har ført oss dit vi er i dag. Men, sånn ble det, og Fadnes heiv seg rundt og spilte en aldeles nydelig konsert forrige fredag, en konsert som ble streamet og som undertegnede satt klistret til skjermen og så. Han hadde med seg multi-instrumentalisten Lars Horntveth den kvelden, og har du ikke sett konserten ennå så anbefales det på det varmeste at du gjør noe med det.

Fadnes får du kjøpt der du vanligvis shopper din musikk, og liker du vakre harmonier, elegant instrumentering og en vokalist som kan sitt fag, så gjør du som meg - får tak i albumet. Eller, sjekk ut skiva der du streamer musikk, f.eks. i lenken under her, om du ikke tror meg når jeg sier at dette er noe av det vakreste du vil høre av norsk musikk i 2020.