Trofaste kjøtere

Selv om jeg kunne tenkt meg et The Dogs-kumlokk som kaffebord i stua, så må jeg bare drite i det, for min rygg klarer ikke belastningen det er å bære herligheten opp trappene her hjemme. Så sånn er det.
Men nå skal ikke dette handle om blytunge kumlokk eller merc, for den saks skyld, det skal handle om Crossmaker, bandets åttende studioalbum.

Det er alltid litt vanskelig å sette The Dogs i en bestemt bås, og det er vel når sant skal sies noe unødvendig. Vi kan lett enes om at de driver med rock'n'roll, og hvis vi skal prøve å si noe mer konkret om stilen, så har den grener som strekker seg i retning garasjerock/punkrock og inn i hardcore-landskapet. Men siden hunden med det lengste båndet, mannen i front - Kristopher Schau, har en tendens til å snerre, kauke, bjeffe, knurre og brøle som bare faen, hender det de streifer innom metallens mange sjangere. Både black, death og speed streifer mine tanker her, og når bandet i tillegg låter som det gjør, føler jeg det er forsvarlig og antyde dette.

Alle de 10 låtene på Crossmaker er også sluppet på singel, og dette skyldes i følge Schau en blanding av stolthet, konfliktskyhet og systemtesting. Med seks medlemmer i bandet, og med seks forskjellige favorittlåter, slapp de likegodt alle som singler, og det må jo være lov. Det er til og med litt tøft, spør dere meg. Uansett så må undertegnede bare konstatere at The Dogs atter har sluppet en bunnsolid fullenger. 10 låter jeg tipper samtlige hunder, óg samtlige fans, er fornøyde med.

De trofaste kjøterne er ikke bare trofaste når det kommer til å slippe nytt album hver første mandag i året, de er også meget trofaste når det kommer til uttrykk og stil. Rock'n'roll-uniformen er nøyaktig som den skal være, og låtene låter slik de skal låte. For denne gjengen er ikke opptatt av fornyelse. Nei og atter nei. De prøver ikke å finne opp noen nye knep eller nye triks, de bare kjører på som et lokomotiv fra Tigerstadens indre lille helvete, og sånt liker vi. Det eneste som er nytt er selve låtene med sine tekster, sine riff og sine melodier, og selv om disse stort sett ligger i samme spor som før, så låter de faen tute meg litt bedre for hver gang. Da mener jeg først og fremst prestasjonsmessig. Bandet blir stadig tightere, og Kristophers tekster blir stadig bedre. Han forteller små historier som handler om det meste mellom himmel og jord, noe som vil si kjærleik, dævelskap og andre uendelige finurligheter. Rock'n'roll, baby.

Åpningsporet "Waiting for the Future to Come", er kanskje skivas råeste låt, mens "Love Says Nothing", kanskje er min favoritt på skiva. Også denne gangen er låtutvalget variert hva stil angår, og de tar oss med gjennom en topografi som er både heftig, rå, tung, tøff og vakker. Fete gitar-riff og heftige hooks med et fjellstøtt komp skaper et landskap der Schau kan utfolde seg med sine tekster og sin enorme energi. Den mannen gir alt til enhver tid, og det skal vi ikke kimse av. Det koster noe det han holder på med, det er helt sikkert - og kanskje derfor føler vi som liker dette at vi får hele fyren med alt han består av servert hver eneste gang. Og jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Kristopher Schau ligner mer og mer på Iggy Pop. Han har den samme maskuline klangen, og hans engelskuttale er temmelig lik. Jeg tror ikke han prøver å ligne, men gjør det likevel.

Hvis jeg skal legge til noe her på tampen, så må det være at jeg allerede gleder meg til neste album. Jeg forventer ikke noe overraskende eller banebrytende første mandag i 2021 heller, og det er faktisk ganske så befriende. Med The Dogs vet vi hva vi kan vente oss og hva vi får. Hardtslående rock som røsker i gang det nye året i kjent stil. Og disse gutta, de liker å spille sammen, noe de demonstrerer hver bidige gang. Vi trenger ikke mer enn det.