(OK WORLD/MUSIKKOPERATØRENE)
Fyrrig Akustisk Flammedans fra Hinsides det Hinsidige
Med ordløs lyrikk og rytmer
Med ordløs lyrikk og rytmer som tar tak i deg fra første sekund gjør Jovan Pavlovic og hans trio med gjestemusikant Ahmad Al Khatib det klinkende klart at de er tilstede i både tiden og på stedet mens de fremfører sin tidløse mikstur av jazz, folkemusikk og klassiske impulser. Pavlovics accordion trollbinder og pumper liv i selv den slappeste organisme. Dette må jeg tro på føler jeg, for sjelden har jeg danset mer voldsomt uten å bevege så mye som en finger. Tanker og sjel, hjerte og minner... alt danser på en måte. Det perkusjonistiske akustiske uttrykket er overalt, og det genererer en energi vi alle kan trenge etter lange perioder med energityver av ymse slag.
Samspillet er så imponerende vakkert og, jeg vil si vidunderlig avansert, at jeg måtte spille CD-en tre ganger før jeg kunne tro min egen oppfatningsevne. Hurra, sier jeg.
Utvilsomt en perfekt konstellasjon
Dette er utvilsomt en perfekt konstellasjon musikere. Jovan Pavlovic (accordion/trekkspill), Gjermund Silset (kontrabass), Helge Andreas Norbakken (trommer) og siste men ikke minst Ahmad Al Khatib (oud). Hvis du undres på hva sistnevnte instrument er, så kan jeg røpe at det er et akustisk strengeinstrument fra sør-østlige (midt-østen) himmelstrøk. En slags lutt med kort hals og fantastisk spennvidde når den befinner seg i armene til Ahmad.
La meg bare innrømme det først som sist. Jeg vet ikke om timingen er eksepsjonelt perfekt, eller hva det måtte være, men dette er noe av det aller tøffeste, fineste, vakreste, mest imponerende jeg har hørt på aldri så lenge. Terningkast 9 hvis det kan gi noen mening.
Det er noe med disse komposisjonene
At det er noe med disse komposisjonene som utgjør Bonfire er hevet over enhver tvil. Noe som er mer enn imponerende. Hver for seg forteller de en historie og tegner bilder det er umulig å gjengi utenom det musikalske uttrykket. Ikke gjennom ord eller med pensel kan det som dukker opp gjennom dette umiddelbare mesterverket gjengis på noen måte. Du er rett og slett nødt til å sette deg ned og bare oppleve det du får servert gjennom tre kvarter med velvære, lyst og begjær etter å leve. Det er i allefall sånn jeg opplever det - og jeg er ikke redd for å si det. Jeg skulle gjerne funnet den høyeste bygningen i Elverum, klatret til topps og ropt det ut med full lungekapasitet, men jeg er heldigvis såpass avbalansert at jeg klarer å motstå fristelsen. Det er best å ikke lage så alt for stor furore i disse tider med terror og andre unevnelige farer.
Fire herrer rundt bålet
Det sitter fire herrer rundt bålet, som tittelen kanskje antyder, og de skaper en konsensus skapt i himmelen. Hvis musikk kunne bygget broer (noe jeg mener den burde kunne) på tvers av landegrenser i konkret betydning, så ville Bonfire vært den rette plassen å starte, det er jeg 110 % sikker på. Rent musikalsk så blir du neppe å oppleve noe som overgår dette i forståelse og samspill. I hvert fall ikke med det første. Dette kan jeg med hånden på hjertet hevde etter å ha vært et sted inne i denne musikken i noen timer. Så hvis du føler det litt flat, litt tafatt og trøtt, ja da vet du hva du bør gjøre nå. Denne gjengen er fullt på høyde med en hvilken som helst ladestasjon.