NÅ & DA

Det er sant selv om det bare er en påstand

Ja, det er sant selv om det bare er en påstand. Og min er at vi ikke kan sammenligne lyttevanene vi hadde på 70-tallet, 80-tallet og til en viss grad på 90-tallet, med de vi har i dag. Unge mennesker som oppdager at de elsker musikk i dag, gjør det ikke på den lokale platesjappa. De rusler ikke inn mellom reolene og begynner å lete etter en plate - ofte kun basert på plateomslaget. De tar den ikke med bort til platebardisken og høflig spør om det er mulig å få lyttet litt før de eventuelt bruker lommepengene. Nei, den tiden er forbi. De tar ikke plata med seg hjem stupfull av enorme forventninger, stormer inn på gutte -eller jenterommet, legger den høytidelig på platetallerken, og setter seg ned med store øyne og ørene på stilk mens de studerer omslaget med stor appetitt. Og selv om de kanskje ikke skjønner så jævla mye av plata som helhet, vil de like den, og etter at de første ukene har gått og plata har snurret sånn cirka hundre ganger, elsker den av hele sitt hjerte. Det er ikke sånn det går for seg i dag. Ikke i nærheten engang. Jeg sier ikke at metodene vi brukte for noen tiår siden er så mye bedre enn de som anvendes i dag... Men, det er akkurat det jeg sier likevel. For det er sant. Selv om det bare er en påstand.

Vi hadde vel egentlig ikke noe valg

Okay så hadde vi vel egentlig ikke noe valg tilbake, for eksempel, midt på 70-tallet. Vi ble ikke bombardert med kjipe mer eller mindre nøyaktig like enkeltlåter i fra alle kanter. Vi fikk ikke fordervet musikk servert via såkalte talentkonkurranser og annet viss vass i et tempo kun formel-1 sjåføren eventuelt klarte å oppfatte. Vi måtte ikke forholde oss til unge håpefulle mennesker hvis eneste agenda var å bli kjendis... For disse eksisterte ikke i den sfæren datidens musikere oppholdt seg i. Den gjengen surra sultne og kåte rundt borte i Hollywood et sted. I håp om å bli oppdaget. Bli kjendis. Jeg er forresten usikker på om begrepet kjendis eksisterte på den tiden da band og artister kjempet for å få platekontrakt - og hvis de fikk det, spilte inn 2 opp til 3 skiver i året. Ofte komplette album som hadde sin egen sjel. Som faktisk fikk sin egen sjel rundt om på de mange gutte -og jenterommene etter at vi som lyttere hadde brukt det meste av vår fritid på å bli kjent med plata vi hadde anskaffet oss. Som regel gjennom mange måneder før vi fikk råd til den neste musikalske skatten.

Musikken betydde så utrolig mye for oss tilbake på tiden jeg snakker om her. Den var vår identitet. Vi markerte oss som personer basert på hvilke band eller artister vi digga. Gjennom hvilket uttrykk musikken du digga hadde. Var det hardrock, punk, klassisk rock, pop, new wave eller disko. Vår identitet i gata, på skolen eller hvor som helst, var ofte tuftet på hvilken musikk vi lyttet til. Og dermed også hvilke klær vi gikk i. I alle fall til en viss grad. Mitt poeng er at musikken betydde alt. For vi hadde vel egentlig ikke noe valg. You Tube og dataspill eksisterte ikke. Sosiale medier lå heldigvis sinnsykt langt fram i tid, og musikk klemt ut via en laptop på soverommet med hjelp av perfekte programmer og superlett tilgang, fantes ikke i vår fjerneste fantasi. Det var musikken. Deep Purple, Beatles, David Bowie, Thin Lizzy, Sex Pistols, Rolling Stones, Frank Zappa, Talking Heads, Pink Floyd, Ramones og alle de tusen andre. Det var rocken i stor grad. Popmusikken. Den formet oss og ble derfor så jævla viktig for oss. I dag kan musikk omså bare være en parentes i et ungt menneskes liv, selv om dette mennesket er glad i musikk.

Jeg har ikke den fjerneste anelse

Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva som utvikler identiteten til dagens unge mennesker, men jeg tror muligens jeg er inne på noe når jeg sier "en million forskjellige ting". Så mange påvirkningskilder at det ender opp med å bli ingenting. Det ene slår det andre ihjel, og dermed også sjansen for noe helt konkret å strekke seg etter kulturelt sett. Lyttevanene til de kanskje to siste generasjonene er, hvis mine antagelser stemmer sånn nogenlunde, basert på headset når du er på farta mellom alle stedene det er forventet at du skal være. Musikk er lyden av kollektivtrafikk, elektriske sparkesykler og de få skrittene du tar i mellom alt dette. Når du kommer hjem etter dagens strabaser (skole, jobb, trening), eller etter dagens opphold på kjøpesentre med mobilen foran trynet hele tiden, er neppe platespilleren og alle bandene du har savnet det du tyr til i dag. Nei, det er vel heller gaming og surfing det går på, og mer av det du har gjort hele dagen. Fokusere på mobilen og det som eksisterer der. 

Jeg vet det finnes noen få unntak. Unge mennesker som har sånn cirka samme tilnærming som vi hadde i gamle dager, sånn bare for å ikke stigmatisere en hel generasjon. Og når sant skal sies, så vet jeg ikke om det ene er bedre enn det andre. Det jeg vet, og det som var hele idéen med å skrive dette, er at lyttevanene er drastisk forandret, noe som igjen får meg til å undres på hva ståa er om femti år. Finnes det band om femti år? Finnes det plater. Langspillere og konseptalbum? Eller finnes det bare kjendiser som kommer med to tre "låter" i løpet av året... Finnes det profesjonelle lydstudio om femti år? Dette er spørsmål som bekymrer en gammel faen som vet at identitet og tilhørighet gjennom musikk er en eller var en fin ting, og at det ville vært synd om alt dette forsvinner helt fra våre minner om noen tiår.

Jeg kjenner disse platene ut og inn

Jeg kjenner disse platene ut og inn, eller inn og ut. Thin Lizzys "Jailbreak" som var den første kassetten jeg skaffet meg i 1977, året etter at den kom ut. "Rubber Soul" med The Beatles, "Into the Music" med Van Morrison, debuten til Dire Straits, "In Rock" med Deep Purple, Bowies "Ziggy Stardust... En hel bråte med plater man forholdt seg til i lange perioder. Vi kunne som sagt spille den samme plata i månedsvis og dermed få et helt spesielt forhold til den. I dag må alt sitte som støpt etter 10 sekunder, eller så blir det kjapt utskifta. På den måten går nye folk glipp av den fantastiske muligheten det er å få et åndsverk skikkelig under huden. Bli kjent med det, leve det, bli en del av det...

Lyttevanene har forandret oss. Forandret musikkindustrien. Forandret ambisjonene til en potensielt fremtidig låtsnekker av rang. Eller er det motsatt? Har musikkindustrien forandret oss og våre lyttevaner? Nevnte industri har i hvert fall ikke forandret mine vaner. Jeg elsker fortsatt og sette meg inn i hele album. Jeg betrakter disse som et helhetlig uttrykk skapt av artisten, trommet sammen av kameratflokken som ble et band. Og jeg mener at plata, albumet, skiva, er en kunstskatt vi er nødt til å ta vare på. Videreutvikle med stor kjærlighet.

Hvis du som leser dette har tenkt å spille noen låter fra en spilleliste på spotify i kveld, så gjør gjerne det. Det er helt supert. Men hva med å prøve seg på et helt album som er skapt for å høres i sin helhet? Og hva med å spille den samme plata hver kveld i en hel uke? Gjør du det, så kan jeg garantere at du får et litt annet syn på plata du traff første gangen du hørte den. Den vil trenge seg inn å bli en del av deg. Dette vet du nok fra før, men jeg sier det likevel.

Bruker du mye tid på å lytte til musikk, blir identiteten din naturligvis påvirket av det. Og siden jeg tydeligvis liker det sammensatte ordet "lyttevaner", påstår jeg at lyttervanene dine er essensielle for hvem du er og hvem du blir videre i livet. På godt og på vondt..