Den Deilige Misantropien

Med den finsk/norske duoen Barren Womb leverer Gonzalez og Timo Silvola et gitar- og trommeangrep som kan ta pusten av noen og enhver, litt som Viagra Boys. Med Dårli Te Beins leverer Tony seige, fuzza og fete riff og soloer i samme gate som det Dinosaur Jr driver på med. Med Twin Serpent er det countrypunk som gjelder, ikke veldig ulikt det Sixteen Horsepower holdt på med. Med Oma Desala er det bass og trip hop som er greia, litt ala det Portishead gjorde. Med andre ord så er det bare å konstatere først som sist at Tony Gonzalez er en usedvanlig mangesidig musiker med en nesten usaklig rikholdig diskografi på samvittigheten. Med "Misanthropology" blir denne diskografien enda mer rikholdig.

En velcro dog er en svært så klengete hund, en sånn som aldri forlater høyrefoten til sin eier når de er ute og spaserer. Her er det viktig å presisere at disse hundene ikke har problem med å fungere uten sin menneskelige kompis, og fint klarer en dag hjemme alene. I motsetning til de hundene som bjeffer, kviner og uler helt til sjefen er hjemme fra jobb. Men, får en velcro dog anledning til å være sammen med sin eier vil den ikke forlate ham/henne med mer enn en centimeter i løpet av døgnet, om du er på sjappa, i puben, på kino eller på stevnemøte. Så er jo det store spørsmålet - ser Herr Gonzalez på seg selv som en type som er så heftig hengiven, eller kaller han seg en velcro dog fordi han skulle ønske at han hadde egenskapene til en? Hva er årsaken til valg av navn? Ikke vet jeg, men det er det sikkert mulig å spørre mannen om når han nå legger ut på en omfattende turné rundt i landet. Jeg skal i hvert fall gjøre det når han kommer til Gryllefjord og Leirvaag, noe jeg gleder meg veldig til.

08.10 Trondheim, Crispin Glover Record Shop (in store)
13.10 Bodø, Dama Di
14.10 Tromsø, Bastard Bar
15.10 Tromsø, Backbeat (in-store)
15.10 Gryllefjord, Leirvaag
21.10 Åsen, Vatn Bistro 
22.10 Trondheim, Moskus
26.10 Røros, Ungdommens Hus
27.10 Lillestrøm, Lillestrøm Kultursenter
28.10 Oslo, Revolver
29.10 Oslo, Platebutikken Big Dipper (in store)
29.10 Porsgrunn, Ælvespeilet
03.11 Bergen, Apollon Platebar (in store)
03.11 Bergen, Hulen m/Balle Malurt
04.11 Sandene, Lauget Kaffi & Kultur
05.11 Molde, Fuzzy Platebar

Misanthropology består av ti låter, skrevet, komponert og arrangert av Tony Gonzalez. Albumet ble spilt inn våren og sommeren 2021 i Tryne Dett Studio på Møllenberg i Trondheim, og er produsert og mikset av bandkollega fra Dårli Te Beins, Ola Spangrud. Mastringa er gjort av Alan Douches hos West West Side Music, en kar som bl.a. har jobbet med Sufjan Stevens og Fleetwood Mac. Gonzalez spiller selv gitar og synger, og har fått med seg gode venner på enkelte låter. Eirik Øien (Moving Oos, Stein Torleif Bjella) spiller kontrabass på "Belated Birthday Blues", Ole Spangrud spiller klarinett på "Shave a Pig, Call It a Ham), og Timo Silvola spiller banjo på tittelsporet. Skiva gis ut av Westergaard Records, og er dedisert til Vilde Steiro Amundsen, Tonys kjæreste, som rett og slett reddet ham fra den dype avgrunnen.

Fell asleep at the wheel
When I awoke, not much was real
Can't find meaning where there is none
So feed me to the pigs when I am done

Det hele åpner mørkt og dystopisk med "Belated Birthday Blues", en sang som gir meg assosiasjoner til mafiaen og hangen de har til å mate sine offer til grisene. Grisene klarer å gnafse i seg det som måtte være av et lik, kjøtt og bein, og det er det vår mann tydeligvis ønsker - ingen spor igjen av han når han er død. Låten åpner med Øiens anslag med bue over kontrabassens strenger, noen mollakkorder nydelig framført med smått dystert fingerspill av Tony, og stemningen er satt fra første stund. Vi skal ikke ut på noe kosetur sammen med Velcro Dog. Her er det alvor. Det er kølsvart. Og det er vakkert. Koringen som er lagt på er direkte nydelig, og selv om Tony ikke synger som en sølvgutt så gjør han det med pondus og på et vis som kler melodien og budskapet. 

"Cone of Shame" var den tredje og siste singelen som ble sluppet før abumet kom ut. Alle singlene ble presset i et lite vinylopplag av Robert Dyrnes og Kari Westergaard, og alle forsvant ut i løpet av minutter. Så, har du ikke fått tak i dem så bør du være kjapp om du ønsker Misanthropology på vinyl, aka en LP. Hvis du ikke er for sent ute allerede. Uansett, "Cone of Shame" er en låt som kommer smygende inn under huden din uten at du aner det, og før du vet ordet av det så er du hekta. Jeg er hekta. Hekta på tanken på disse hundene som vandrer rundt i skam, med en lampeskjerm rundt hodet etter operasjoner, for å hindre dem i å slikke og bite på sår. Hekta på den smått monotone, suggererende melodien. Intense harvinger over strengene, et djevelsk kult låtende munnspill mye pga jobben Ludvig Rølvåg har gjort i Dåkken Studio, og Tony er i gang med å beskrive følelsen av drukning på et elegant og intenst vis. Moralen er: det er ikke spesielt smart å hoppe ut i vannet, uansett hvor svalt og deilig det måtte føles, hvis du ikke kan svømme. 

Den andre singelen som ble sluppet, med en sjutommer som ble revet vekk i lynfart, var "Head Over High-Tops". Lekkert fingerspill, tostemt koring, og drømmeaktig stemning som minner meg om det Elliott Smith drev på med på sine tidligste album. Med meldinger som "correct radiation is the best medication" og "a picture of perfect, not a god damn defect" er det ting som tyder på at Tony synger om rus og annen flukt fra en kjip tilværelse. Jeg har etterhvert som jeg har blitt bedre kjent med skiva skjønt at dette kommer til å bli et høstalbum for meg, et album som skal tas fram når kveldene blir mørkere og mørkere, og vedovnen trenger fyring. 

The pavement sticks like molasses
Maroones amidst the blurry masses

"Slow Motion Traveler" er så nedstrippet at det kun er ramma igjen. Det lyriske trenger tolkning for å gi mening, men handler nok om det å slite med noe her i livet. Det å føle at fortauene er klissete og alt er uklart tyder definitivt på det. Har man dessuten skumle susinger i øret, hører banking i hodet, og føler at man drukner på land, vel, da er ikke livet en fest. Når det er sagt så synger Gonzalez på sitt vakreste her, og kan minne litt om Jason Molina når han sang på sitt sarteste. Melodien åpenbarer seg gjennom et enkelt fingerspill, nesten av det lystige (!) slaget, og kun pyntet med et triangel innimellom. Igjen er det stemningen jeg vil trekke frem, ei stemning som blir spesielt sterk med Misanthropology spilt med hodetelefoner på. Dette er for meg lyden av pandemi, tematisk og melodisk.

Seek the sun in everyone and get burned
But I want to thank you for all I now have learned
It must get lonely up on that cross you've made
Look to different shores, 'cus this friendship has sailed

"Shave a Pig, Call It a Ham" er en sang om vennskap, og da snakker vi selvsagt om de dårligste av dem. De som er tuftet på løgn og bedrag, og som kun gjør skade. De som består av en oppriktig halvdel og en halvdel snylter. De som går til grunne fordi en ene parten har opphøyd seg selv til noe bedre enn den andre, og som drar folk ned i gjørma, mørket eller elendigheten. Igjen får vi servert en akustisk gitar til melodien, ei koring som ligger langt bak i lydbildet, og en melodi som bygger opp til en dramatisk avslutning ved hjelp av en enslig cymbal og en klarinett som kler det stakkato gitarspillet som etterhvert tar over. Dramaet får utløp når den vår mann nærmest i falsett endelig synger ut "Why don't you earn your keep for a change?".

Jeg er så heldig at jeg besitter en av LP'ene som er trykket opp, og den låter fantastisk mye bedre enn de lydfilene jeg har fått tilsendt. Spotify er heller ikke i nærheten av å yte det ferdige produktet 100% rettferdighet, men sånn har det blitt. Streaming er veldig lettvint, veldig billig, og særdeles anvendelig i og med at mobilen ofte blir avspillingsenheten. Det man derimot ikke kan gjøre med mobil, nettbrett eller datamaskin er å snu den for å spille videre. Akkurat det er noe av det jeg virkelig liker med vinyl, og for å fortsette albumet etter "Shave a Pig, Call It a Ham" må jeg altså snu LP'en og gjøre klar for side B. 

How the leaves they change
But the roots remain the same
Like wringing blood from a stone
You best just forget my name

Alle har hørt om skrivesperre. Slektningen lesesperre er noe Gonzalez får fram i "Reader's Block", i sogaen om karen som har mistet kursen i livet og snubler rundt. Etter raving og famling langt vekk fra familien sin har han nå bestemt seg for å fikse opp i rotet og finne hjem igjen. Er det mulig å ane en slags semi-lykkelig historie her? Melodien er litt samme gate som noe av det Nirvana gjorde på MTV Unplugged In New York, sannsynligvis fordi jeg hører litt av den samme lidelsen i stemmen til Gonzalez som den Kurt Cobain ofte hadde. Vrien med det sørgmodige munnspillet i forkant av refrenget underbygger bare tristheten.

"Misanthropology" var den første singelen fra albumet, og til låten ble det lagd en musikkvideo som jeg sikkert har sett ti ganger. Den ble regissert av Hanna Fauske, en jobb hun også gjorde med Barren Womb-låten "Freaky Flag". Fauske spiller forøvrig sammen med Tony Gonzalez i Twin Serpent. Begge videoene er veldig klissete og lite innbydende når det kommer til personlig hygiene. I tittelsporet handler det om drikking, unnskyldninger for drikking, dårlige folk, brutte løfter, det faktum at vi er aper, og at vi alle skal dø. Trivelig? Nei, og det skal da heller ikke en låt som handler om menneskefiendtlighet være. Igjen får vi ei enkel akkordrekke fra Tony, men denne gang er melodien ispedd Silvolas banjoplukking, noe som skaper ei slags hillbillystemning som jeg synes kler låten godt. Det gjør den halvt ironiske plystringen óg, selv om Tony ikke går helt Roger Whitaker.

Since we never gave a damn about her true worth
He dug himself a hole and fucked the earth
Now the rivers run dry beneath an empty sky
Since we never gave a damn about her true worth 

Det ville vært håpløst å lage et album om det elendige vi mennesker stiller i stand uten å by på en låt om all dritten vi gjør mot planeten vår. "Post Post Haste" er en utmerket tittel på en sang om et apokalyptisk problem vi bare skyver foran oss, som de kjipe skapningene vi kan være. Vi vet at det haster med å gjøre noe, vi vet at vi allerede er for sent ute for å berge kloden vår, men fortsetter i samme dur fordi de som utnytter "henne" på det groveste får lov til å fortsette med det. Gitartrakteringen kan minne om måten Townes Van Zandt behandlet sin gitar. Det alvorlige og dramatiske budskapet framføres mollstemt og mørkt, bortsett når Tony messer ut sitt "still we don't care, no we don't" med sin veneste stemme. Verden er et sjukt sted, og vi lar oss lure av fagre meldinger og sleske ledere. Fysj. Man kan bli en misantrop av mindre.

"Fly Worry" spiller videre på bekymringen for jorda vår, og tar i samme slengen inn bekymringen for eget velvære. Tosidigheten er interessant, og jeg tolker Tony dithen at han mener både planeten og vi mennesker har passert overgangsalderen og at det kun går i utforbakke heretter. Hva om de beste dagene har passert? Hva om resten er utrolig kjedelig? Hva om hele planeten blir oversvømt? Hva om vi mister alt pga jordas (saktegående) klem? Så liker jeg spesielt meldingen "what if I get too depressed to get dressed?". En kruttsterk låt som har ei Nick Drake-stemning over seg, og som bare fortsetter å vokse.

Born with a foot planted in the grave
Calmly longing for a hearse
Already bad from the start
But now it's even worse

Tony har spart det beste til slutt. Eller, mer riktig, det dystreste. "A Nice Place for an Ambush" levner ingen håp, og tegner et bilde av en ensom fyr i et svært hus, en kar som holdes i live av sigaretter og har hele livet sitt pakket ned i pappesker. Født med en fot i grava, lengter etter døden, med et liv som var kjipt fra starten av og bare har blitt verre med årene. Et dystopisk bilde av verden og menneskeheten, eller er det virkeligheten han beskriver? Er verden så jævlig ute å kjøre? Tony har uansett lagd en ettertenksom og nydelig låt om temaet, med språklige bilder som er strålende. How does trash pile this high? I must have missed it. Det skal gudene vite at vi har glemt, og de samme gudene kan bare se på de haugene av dritt vi har etterlatt oss. Melodien er en herlig blanding av noe artister som Neil Young eller Torgeir Waldemar kunne ha kommet opp med, men er definitivt 100% Tony Gonzalez-melodi. Mollstemt. Dystert. Mørkt. Vakkert. Misantropisk. 

Et album om hvordan vi mennesker skaper en kjip verden er neppe albumet du tar med deg på fest. Misanthropology er skiva du setter på en mørk og kald høstkveld, etter å ha fyrt i ovnen. Låter som røsker litt opp i skallen din om du står i fare for å lulles inn en fabel om at alt er fint her i verden. De ti låtene er framført med pondus, og som Tony Gonzalez sitt første soloprosjekt er dette en aldri så liten seiersmarsj. Vi vet at han behersker hardcore, han kan sin rock, punkeren i han er kjent for alle i bransjen. Nå har han bevist at "fjord noir" også er hans sjanger, ei salig blanding av country, folk og americana. Og han står fjellstøtt på egne bein. Heldigvis vil han aldri glemme sin rocka side, så fans av Barren Womb trenger ikke frykte at han er ferdig med rock'n'roll-sprell. Nå får vi bare enda mer av Tony Gonzalez gjennom Velcro Dog, aka en vinn/vinn-situasjon.

Gjør deg selv en tjeneste. Sjekk ut om du finner et sted nær deg i konsertoversikten. Dra på konsert. Ta deg ei øl eller fem. Møt folk. Kos deg. Det har du helt sikkert fortjent.