Ode To An Angel

"April Is the Cruelest Month" er låten Tor Thomassen bare måtte skrive. Tapet av Anette Walle var stort for mange, og enormt tungt for de som stod henne nærmet. Tor var en av hennes nærmeste. Sammen startet de bookingbyrået The North Country Fair, og Anette var virkelig "The Girl From the North Country". Alle involverte - Anette, Tor, Espen Jenssen, Håvard Stangnes og kjæresten Ole Máhtte Scheie Anti - var og er blodfans av Bob Dylan, så at alle konsertene Anette & co stod bak var pur kvalitet tok jeg etterhvert som en selvfølge.

Jeg hadde selv en del å gjøre med Anette, og da Tor sendte ei melding om at han hadde lagd en låt for å minnes henne gikk jeg gjennom meldingsbloggen min. Den er lang, og inneholder nesten utelukkende musikknerderier, der vi bl.a. fant ut at vi begge var ufattelig glade i låten "Leave the City" med Magnolia Electric Co. At hun i tillegg elsket The Replacements og Paul Westerberg svært høyt gjorde sitt til at jeg alltid lyttet til henne når hun kom med musikktips, og det gjorde hun jo hver gang jeg kom inn på Backbeat i Tromsø. Der pushet hun vinyl, og var alltid den triveligste samtalepartner.

Det er spesielt et minne som er sementert i min hjerne. Jeg arrangerer Leirvaag Musikkfest i Gryllefjord på Senja, en minifestival hun stort sett alltid var på. I 2018 spurte hun meg om jeg hadde plass til Simon Joyner, singer-songwriteren fra Omaha, Nebraska som jeg hadde vært stor fan av i et tiår. Anette tenkte at det ville bli en opplevelse for Joyner, jeg visste at det ville bli en opplevelse for alle på Leirvaag, så selvsagt ble det sånn. Jeg hentet Anette og Joyner på Finnsnes, hadde dem begge hjemme på middag, boknafisk med alt tilbehør og akevitt, sola skinte, alle trivdes, og konserten ble akkurat så vakker som jeg visste. Utpå natta kjørte Anette til Tromsø med Joyner, og kom tilbake neste dag. 500 km i musikkens tjeneste. Sånn var Anette.

(Kjæresten til Anette, Ole, har heldigvis tatt over ansvaret for å videreføre de fabelaktige konsertene The North Country Fair arrangerer, sammen med bl.a. Tor. The Wilhelmsens har i flere år vært avhengige av denne fine fyren, ikke bare pga artistene han får til Tromsø, men også fordi han rett og slett har designet vår nettside, og er en professor når det kommer til å rette opp feil som oppstår nå og da.)

The Late Great har to album på samvittigheten, og det tredje er på vei. "April Is the Cruelest Month" er forhåpentligvis med på det albumet, men er uansett en av de vakreste låtene Tor har skrevet. Dette er så ektefølt som musikk kan bli, spilt med hjerte, pasjon og ikke så rent lite lidelse. Ottar Tøllefsen spiller som vanlig trommer, mens Ariel Josua i tillegg til å traktere bassen har produsert og mikset på lekreste vis. Stian Grønbech tar seg som vanlig av elgitaren, og i tillegg sørger han for at det er tangentspill på låten. Laget er for anledningen toppet med koring utført av Tuva Sofie Andersen og hyperaktuelle Vilde Bye. Cover art står Dag Eirik Clausen (Label) for, mens bildet av Anette som pryder Anette er tatt av Ole i Nice.

April is the cruelest month
Darkness wrapped in sunshine, damn the rope
No longer can you hide beneath your warm winter coat
Cos April is the cruelest month

Låten går rett på refrenget, et refreng som drives fram av Grønbechs piano, Tors inderlige vokal, backet av et englekor som ligger langt bak i lydbildet. Det får meg til å spisse ører, ta lyrikken innover meg. Det mørke. Det kjipe. Sannheten som ikke kan endres. Jeg har hatt mine samtaler med Ole i ettertid av Anettes bortgang, historien som skjærer i sjela er nådeløs, og dette får Tor fram gjennom disse fire, brutale verselinjene. All analyse er unødvendig. Så hjerteskjærende var det. Låten er selvsagt mollstemt, koringen er nærmest andektig, og det høres ut som om det er vondt for Tor å synge dette ut. De monotone pianoakkordene er dystre og vakre på samme tid, kun akkompagnert av forsiktige gitartoner og enda mer forsiktig håndtering av symbaler.

Torn to pieces page by page
In a world she can't relate
That's an everlasting fate

For she left her struggle hanging
From a weeping tree
Took the pathway to the cold black sea

Melodien fortsetter i samme dur gjennom de to første versene, minimalt instrumentert, drevet framover av stemmen til Tor og Stians piano, før låten tar inn bass og trommer når refrenget kommer for andre gang. Umiskjennelig The Late Great, så stemningsfult og mørkt at hårene reiser seg, og jeg skjønner at dette har vært en viktig låt å spille inn for ikke bare Tor, men for hele bandet. Det fine med musikk slår meg nok en gang. Budskap og innhold kan være det kjipeste, men allikevel kan resultatet bli vakkert, rørende og viktig for sjelefreden. Det har Tor og The Late Great virkelig fått til med "April Is the Cruelest Month".

Oh, the scars on last year's leaves
On the dirty ground reveals
A losing battle field

And the medicine would not help
It just sent her for a ride
With the ghost she'd left behind

Ord blir fattige, og virkeligheten er hard å høre. Ole har vært veldig åpen rundt det som skjedde den skjebnesvangre aprildagen i fjor. Tor får fram alt det vonde, alt Anette slet med. Mangelen på hjelp i psykiatrien da hun trengte det mer enn noensinne, medisinene som ikke hjalp, alt mørket hun opplevde og som ingen klarte hjelpe henne med. Selvmordet. Jeg kan bare innbille meg hvor tøft det har vært å skrive låten, alle tårene som har fulgt prosessen, og behovet for å spille den inn sammen med alle de bra folkene Tor har rundt seg. Som tilfeldigvis også er med i bandet. Stians orgeltoner som kommer inn når låten går mot slutten "April Is the Cruelest Month" måtte bare komme, og setter et slags religiøst og verdig punktum.

Dette er vakkert. Dette er sterk kost. Hvil i fred, Anette.