Ola Kvernbergs Steamdome - Samfundet - 2/4-22

Dette er ikke de første ordene jeg har om Ola Kvernbergs Steamdome II, og jeg vil nødig gjenta det som allerede er sagt i den forrige omtalen. For det er fortsatt veldig mye annet som kan sies om dette verket, men kort oppsummert så startet dette bekjentskapet med plateslipp og lytting hos Moskus, som nærmer seg å være en institusjon i nære musikalske opplevelser her i Trondheim. Påfølgende konsert hos Byscenen er nesten identisk med opplevelsen hos Moskus, for det er svært lite som avviker fra dobbeltalbumet i denne fremførelsen.

Nå er det straks ett år siden dette grunnlaget ble lagt, og oppå dette grunnlaget har det blitt noen sene kvelder i tillegg. Hjemme foran peisen sitter jeg med føttene i kors, sammen med en stift som følsomt stryker vinylen. Visualiseringen av reisen gjennom Nidarosdomen, den første og største ’dome’, er fortsatt med meg disse sene kveldene i påvente av det som nå skal skje. I tett snødrev og motvind kjemper jeg meg over Elgeseter bru for å komme i ly av en helt annen ’dome’. Med akademiske briller på, så har jeg tatt turen fra klassismen til modernismen. Jeg er ikke lengre på tur ned i Nidarosdomens katakomber og skjulte rom, for i kveld så er jeg på vei oppover i Studentersamfundets sfærer og de høythengende hybler. 

Har jeg gått fra død til levende, fra lukket til åpen? I kveld så fremstår Steamdome som et levende verk som fortsatt er i bevegelse, og det har på ingen måte stivnet i platepressen. Dets struktur og form er fortsatt gjenkjennbar, men innholdet og substansen har skiftet noe karakter. Det er nye lyder og vendinger på kveldens konsert. På en måte har Ola Kvernberg en fot stående i klassismen og den andre stående i modernismen. Når han inntar scenen, så er det ikke hinkende på en fot. Hvis den ene representerer tesen og den andre anti-tesen, så er det syntesen som viser seg i dette øyeblikket. Det er den klassiske spellemannen, sammen med den moderne discjockey. Preget av rommets karakter, kan jeg være rund i kantene å si at dette er nyskapende, men det er ikke lengre et bedømmingskriterie skal man tro på de som forstår seg på slikt. 

Siden den kopernikanske vending mot subjektet, som kan forstås som starten på modernismen, er jeg noenlunde i tråd med denne, når jeg forstår dette verket gjennom min forestillingskraft. Altså, det er i mitt møte med Olas håndverk at kunsten oppstår. Denne litt aristokratiske oppfatningen, om et symbolsk og privat rom, som er knyttet til en fornemmelse om å tilegne seg et territorium, har visstnok også gått ut på dato. Jeg sitter ikke alene foran peisen i kveld, men er derimot omringet av gode venner og en skare av andre som deler min glede over denne musikken. For i den formen som kunsten tar i kveld, så er intersubjektivitet essensen. Den er relasjonell og således en sosial faktor og en grunnlegger av dialog. Jeg deler villig mine assosiasjoner hviskende i øret til den som er nærmest, og det åpnes for en grenseløs meningsutveksling i dette relasjonelle rommet. Det oppstår en kollektiv meningsproduksjon så og si.

Innenfor den faktiske virkelighet er det som om Ola Kvernberg griper verden i fart. Er det et mesterverk i utvikling jeg er vitne til her i denne trykkokeren? Vil denne åpne og improviserende leken bli stående som et opus magnum? Det er kanskje best å overlate slike betraktninger til kaptein etterpåklok. Hvis jeg skulle ønske meg noe, så er det at denne utforskende utviklingen bare fortsetter og fortsetter. Jeg vil på ingen måte at dette skal ta slutt noen gang. Med denne kan jeg seile inn i en åpen horisont og helt inn til evigheten.