Daniel Romano - Byscenen - 05.09 2023

Mister Romano må sies å ha et sjeldent behov for å være skapende og kreativ. Hvis vi i denne sammenhengen ser bort fra at han er innehaver av et plateselskap, gir ut diktsamlinger, er grafisk formgiver og lager produkter av lær, så har vi fortsatt mye å skrive om. For de av oss som ufrivillig sorterer platesamlingen kronologisk i en haug etter hvert som de blir spilt, så er det kanskje flere enn meg som må bla seg gjennom ganske mye Daniel Romano. Mens resten av verden sleit med Covid fikk Romano Creativid. Det spørs litt hvordan man teller, men med stort og smått har han gitt ut 16 plater de siste tre årene med backingbandet Outfit, i tillegg har han en finger med i flere sideprosjekter, noe jeg kommer tilbake til. Alt i alt så nærmer det seg vel 30 utgivelser siden 2010. 

Det lar seg ikke gjøre å gi noen fornuftig beskrivelse av denne katalogen, Romano har allerede vært innom flere genre og stiler enn de fleste artister rekker i løpet av en lang karriere. Men, i korte trekk kan vi si at han har beveget seg fra en periode med 50- og 60-talls country, til en periode med 70-talls folk-rock, og til det mer rendyrkede rocke-landskapet han er i nå. Referansene er mange, ingen nevnt ingen glemt, men i bunn ligger det pop, rock, country, folk, americana og litt crooner. Til tross for de stadige retningsendringene er jeg relativt trygg på hva vi får servert i kveld. Jeg regner med å få høre fra de fantastiske live-platene Okay Wow og Fully Plugged In, samtidig så er det endringer i Outfits besetning, og en ny plate (Cobra Poems) har kommet ut. Selvsagt…

Klikk for større bilder.

På Byscenen denne kvelden vil jeg anta at vi er drøye 500 forventningsfulle, noe som i og for seg er et bra oppmøte på en tirsdagskveld. Denne kvelden blir mer som en endagsfestival, og det er nok flere enn meg som ser frem til at klubbscenesesongen skal komme i gang. Jeg skal prøve å fatte meg i korthet, selv om det er mange løse tråder å nøste i, og jeg nok fortsatt er påvirket av all kreativiteten jeg har blitt utsatt for. Noen ord om denne endagsfestivalen på Byscenen må jeg ha med. Trondheimsbaserte The Impossible Green har fått gleden av å starte festen. Det kan sikkert finnes mange gode grunner til det, en åpenbar er at dette er et knallbra band, en annen kan være at navnet sammenfaller med en sang vi sikkert skal få høre senere på kvelden. Uansett, her serveres vi lun americana-country-pop-rock av ypperste merke, og de varmer i hvert fall opp meg med forventninger til kvelden. Neste opptreden er punkbandet «Weird Nightmare» som reiser rundt med Daniel Romano på denne turneen. Det er sikkert unødvendig å nevne at Romano også har et punkband (Ancient Shapes), og selv om «Weird Nightmare» sikkert er knallbra, så taper de hvem-skal-ut-oppgaven da jeg ikke føler for å lokkes ut av americana-boblen The Impossible Green har lullet meg inn i. Neste post på programmet er Julianna Riolino som serverer smakebiter fra sin siste LP All Blue. Dette er et album vel verdt å sjekke ut, og på scenen i kveld har hun like gjerne Daniel Romano og Outfit som backingband. Ikke at det er så rart egentlig, de er jo også del av et utvidet backingband på LP’en, og nå er hun også medlem av Outfit. Riolino er energisk som få, Romano tar plass i bakgrunnen med gitaren, men er på ingen måte usynlig. Trang dongerijakke og bukse er småfrekt sier nå jeg, mens en gylden regel om aldri å blande denim med denim lurer i bakhodet. 

Det tar ikke mange minuttene mellom konsertene, det er tross alt bare Riolino og Romano som skal bytte plass. Dongerijakken er lagt igjen back-stage, og etter et par tre lange toner for gitarstemmingen sin skyld så kjøres det i gang. Første låt ut er Nocturne Child (Cobra Poems), men jeg er litt usikker på hvor mye av den han egentlig spiller. Plutselig er vi i hvert fall inne i Sucking The Old World Dry (Modern Pressure). Den opprinnelig slentrende og lekende feelgood-låta er forvandlet til en heseblesende, uptempo og rett-i-trynet-låt. Den samme behandlingen får ikke Impossible Green (Modern Pressure), og fremstår nesten som en ballade i sammenligning. Nesten ja, det er fortsatt energi så det holder. Fjerde låt er litt irriterende da jeg ikke helt klarer å plassere den. Green Eye-Shade (How Ill Thy World Is Ordered) er ikke en jeg har hørt mye på, og her mangler selvsagt både sax og andre blåsere. 

På en konsert med Romano så får musikken tale for seg selv, det bys ikke på noe anekdotisk småprat mellom sangene. Ikke driver han og stemmer og bytter gitarer så ofte heller, så perlene kommer tett på denne snoren. Julianna Riolino er dødsrå, hun ligger stort sett en klokkeklar oktav over Romano, og når hun ikke gjør det så er hennes fysiske tilstedeværelse enorm. Det er nok litt urettferdig å sammenligne henne som frontfigur i eget band og som medlem i Outfit, men det er som om hun slipper alle hemninger løs som kordame. Rytmeseksjonen er så taighte som… Ja… Tenk på det tighteste du vet om, så er det enda tightere enn det. Mye. Lillebror Ian Romano på trommer og Roddy Rosetti på bass har allerede spilt seg gjennom et punk-set med Weird Nightmare og et americana-set med Riolino. Nå forutser de Romanos innfall og er spot on hele veien. Carson McHone representerer de introverte, med lukkede øyne har hun full kontroll på rytmeegg og tamburin, og fyller ut vokalsporet med koring. Siden sist jeg så Romano live er Riolino og McHone kommet inn, mens gitarist David Nardi er ute. Det gir åpenbart en annen type trøkk når man bytter inn to vokalister for en gitarist, men Romano spiller gitar for to. Som gitarist plasserte han seg selv i skyggen av Nardi, men med de nye arbeidsbetingelsene så får han også vist frem hvilken eminent gitarist han er. 

Konserten fortsetter i samme forrykende tempo. Nest låt er Animals Above Our Town (Cobra Poems), før den personlige favoritten The Long Mirror Of Time (Finally Free) og Nerveless. De to siste finner dere på live-plata Okay Wow. Det samme gjelder Hunger Is A Dream You Die In (Mosey (les Johnnys anmeldelse)), før en ny personlig favoritt kommer i First Yoke (How Ill Thy World Is Ordered). 

Det er fasinerende å se hvordan Romano veksler mellom å være frontfigur og å ta et steg tilbake for å være orkesterleder. Ofte møter han blikket til sine medmusikanter, smiler og nikker bekreftende. Hvis man tenker at Romano er et kjernefysisk kraftsenter i midten, så kan man jo også tenke seg at de som kommer litt for nærme forbrenner seg. Men slik virker ikke dette kollektivet å fungere på noen måte. Her får virkelig alle anledning til å skinne, og nå er det Carson McHone sin tur. Jeg ser jo selv at det blir litt mannssjåvinistisk av meg å trekke frem hun at hun er kona til Romano, og at på hennes siste plate Still Life er han kreditert med trommer, bass, vokal, perkusjon og arrangement. Carson stikker uansett hull på den introverte boblen hun har vært i, finner frem gitaren, og leverer herlige versjoner av Hawks Don’t Share og Downhill. Særlig førstnevnte treffer meg godt da bandet roer ned slik at den nydelige melodien i versene løftes frem, selv om det fortsatt trykkes til godt i refrengene. 

I mellomtiden har Romano fått seg en liten pust i bakken og ladet batteriene. Det fortsetter i denne sammenhengen ganske rolig med den sviskete I’m Alone Now (Mosey), før When I Learned Your Name (Modern Pressure) setter rockeskapet på plass. Jubelen stiger noen ekstra hakk når introen til Roya (Modern Pressure) kommer, og ytterligere noen hakk for Modern Pressure (Modern Pressure). Vi er vitner til en maktdemonstrasjon, og publikum kommuniserer med hverandre slik Romano og Outfit gjør. Jeg sender et langt blikk til venstre i retning en skjeggete kar med broderier på skjorta si, og han smiler og nikker bekreftende. Til høyre står det en langhåra ungdom i fløyel, jeg sender et blikk, og han returnerer et smil og nikker bekreftende. I Byscenens nye bar inne i konsertlokalet prøver en røver seg på å bestille en pils uten å miste øyekontakt med scenen. Samtidig danser og smiler han, mens han nikker bekreftende i alle retninger. 

Det hele har foregått i et heseblesende tempo så langt, men nå kler bandet av seg instrumentene og trekker bak sceneteppet. Der har de selvsagt ikke tålmodighet til å stå særlig lenge, så etter åtte sekunder er de tilbake igjen. Romano er fortsatt ikke i humør for noe snikksnakk, så da kjører de like gjerne i gang med Empty Husk (Finally Free). Også denne med en lett gjenkjennelig intro som løfter jubel og stemning de siste par hakkene. Derfra og ut går det litt i ball for undertegnede, det taktskiftet etter introen er det ikke mulig å motstå. Jeg har et vagt minne om at det ble spilt to ekstranummer, men ikke vet jeg hva den siste der var. Ikke vet jeg hva som skal toppe denne konserten heller. Vel hjemme ser jeg at det er en fare for at det fortsatt vil være mye Romano å bla seg gjennom på toppen av bunken. 

Foto: Esben Kamstrup