Jazz er mer enn jazz, ass...

I mine ører låter dette veldig nordisk og kunne fint, rett som det er i alle fall, vært en del av den eminente ECM-katalogen. Disse fem musikerne er virkelig inne i musikken hele veien her og får den til å boble over av overskudd og spilleglede. Det svinger som bare faen til tider og kan plutselig befinne seg på grensen til New Yorks hardbop-scene på 50 og 60-tallet, for i neste øyeblikk låte mer som noe nevnte Jarrett kunne levert på 70-tallet. Tangent maestro Vegard Bjerkan er til tider fantastisk sammen med sine kumpaner Per Borten (gitar), Petter Kraft (sax), Eirik Øien (bass) og Kenneth Kapstad (trommer), og har selvsagt en del av skylden for at Keith Jarrett må nevnes i sammenhengen. Nå er ikke dette Jarrett på noen måte som alle nok forstår, men vibbene som kommer strømmende sender i hvert fall noen av oss i den retningen. Og det er aldri feil om du liker jazz.

Petter Kraft og Per Borten har lenge vært nære venner, men har aldri - ikke før nå i hvert fall, funnet en plattform de kunne jobbe sammen på. Og nå har de endelig funnet sammen, og det i et prosjekt jeg bare MÅ elske som den jazz-entusiasten jeg er i tillegg til alt annet innen musikkens sjangere. For alle de seks komposisjonene som er å finne på skiva er av det ypperste merke. Det er umulig for meg å sette fingeren på noe som helst her, bortsett fra at jeg gjerne ville hatt mer av det. Den eneste grunnen til at jeg ikke triller en sekser her er at jeg vet de kommer til, om mulig, bli enda bedre om de fortsetter med dette prosjektet, eller bandet som de jo absolutt fremstår som. Derfor blir det en ultrasterk femmer istedenfor denne gangen.

Albumets fiffige tittel har sitt utspring i at Per Borten (altså Pedro) er den eneste i bandet uten utdannelse i musikk, så hvis vi vil kan vi jo anta at han fikk sin ilddåp her - selv om han er en fantastisk rutinert og fabelaktig komponist og musiker. 
Det snakkes om et møte mellom hardrock og jazz, noe som lett kunne endt opp i en form for fusion, men for meg er det ikke så mye som minner om typisk fusion her. Jeg kan derimot fint høre elementer som kunne dukket opp på Miles Davis sine plater på tampen av 60-tallet før noen visste hva fusion var. Før begrepet ble oppfunnet. Det er heller ikke så mye hardrock å spore bortsett fra gitarvreng her og der og noen briljante licks i ny og ne. For meg er dette bare moro. Ren nytelse fra start til mål, og noe som får meg til å se meget optimistisk på musikkens fremtid.

Cobra Kraft har med denne utgivelsen sørget for at de står øverst på min liste over band jeg MÅ se live. Det hadde vært direkte fenomenalt å få oppleve disse fra scenekanten en høstkveld, det er det ingen som helst tvil om.
Jeg bruker sjelden å trekke frem enkeltlåter når jeg skriver mine omtaler, og akter ikke gjøre det denne gangen heller. Det eneste jeg kan si om låtene er at de alle er helt stålende, og at de passer sammen som hånd i hanske. De utgjør magien som er "The Baptism of Pedro del Zorro". I rest my case.