Kaizers Orchestra – Byscenen – nov 23

Vel, her sitter jeg ved enden av november og skal prøve å oppsummere noen av inntrykkene jeg sitter igjen med. Kaizers Orchestra har gjort unna konserter i Stavanger og Christiania, de har forlatt Trondheim, og satt nesen mot Bergen der de skal fullføre denne monsterturnéen. De 82 000 billettene, fordelt på 56 konserter, ble solgt ut på 14 minutter.

Eg vett ka du har i vente. 
Eg vett ka du har i vente. 
Eg vett ka du går og håpe på. 
Eg vett ka du har i vente.

Selv var jeg tilstede på flere av konsertene, så denne omtalen beskriver et helhetsinntrykk, samtidig ønsker jeg å unngå å avsløre for mye for bergenserne. Det må vel være lov å si at konsertene på Byscenen er de mest eksklusive, i hvert fall hvis en regner eksklusivitet som tilgjengelighet. Byscenen er den klart minste scenen på turneen, det er tett i salen, det er tett på scenen, og ikke minst er det tett mellom orkester og publikum. 

Åpningskonserten må ha vært like spesiell for bandet som for publikum. Jeg overdriver ikke, det var allsang fra første strofe, og i sikkert et kvarter etter at bandet hadde gått av. Til og med på Kaleidoskophimmel, ny singel av året, er publikum med på notene. Bruk av remedier som oljefat, hjulfelger, megafon og stortromme bidrar til en form for struktur på konserten, og det er derfor med spenning jeg møter opp til konsert nummer to. Hvor koreografert er egentlig en Kaizers-konsert? Akkurat passe skal svaret vise seg å være. Både den første og siste delen virker å være ganske like, mens i midtpartiet veksles det på sangene mellom konsertene, og det blir også litt improvisert publikumsfrieri.

I løpet av konserten kommer det tydelig frem hvordan Kaizers utviklet seg i løpet av det drøye tiåret de var aktive. Det som startet som et ompa ompa-band ender opp som et sofistikert pop-orkester. På veien svingte de innom flere stilarter, og det gjør de også i løpet av de 120 minuttene på Byscenen. Selv må jeg si at det er ompa’en som gir meg toxic blod. Lyden er imidlertid på sitt mest imponerende når de spiller sanger av nyere dato, der de gjerne fyller ut med synt. Et moment jeg ikke kan unngå å skrive noen ord om, er lyset og det visuelle. Det er som om bildene triller ferdig redigerte ut av kameraet, bak lysmikseren er det Ingrid Skanke Høsøien som står, og hun serverer altså blitzregn baby.

Kan det være noe med lyden Janove? Trondheim Lyd har for anledningen rigget Byscenen med et anlegg som gir noe av den beste konsertlyden jeg har opplevd, så den må sies å være godkjent. Janove er den ubestridte frontfiguren i et velsmurt maskineri. I verktøyskrinet er det fullt av triks, på rolige låter er han en hjerteknuser, på de mer rocka speeder han opp til 170, en kunne tro han hadde fanden hakk i hel. Blikket vandrer, og jeg tror alle i salen føler de har hatt blikkontakt i løpet av konserten. Han er som en sirkusdirektør, som en impresario for en kabaret, som en vekkelsespredikant bak et halleluja. Det er sang, det er dans, det er gitar og ikke minst den fysiske mann mot mann-konkurransen i oljetønnemassakrering.

Øyvind Thunder Kaizer Storesund, sist opplevd med Cloroform, behandler bassen imponerende voldsomt. Selve delikatessen blir vi servert når han spiller med buen, med den er han en maestro. Helge Omen Kaizer Risa trakterer tramporgelet med imponerende aggressivitet, det er ikke en flau bris som går gjennom den belgen, han hamrer løs som det skulle være et trommesett. Men det er Rune Mink Kaizer Solheim som gliser godt bak trommesettet, hvis han skulle hatt noe uforløst aggressivitet i kroppen før konserten, så er nok dette god terapi for han. Terje Killmaster Kaizer Winterstø Røthing, førstegitarist og andretønnist, viser at man ikke trenger mer enn en basstreng og stemmeskrue for å spille gitarsolo. Det mest spesielle innslaget er kanskje når Geir Hellraizer Kaizer Zahl, andregitarist og førstetønnist, rapper som en tvilling til Professorn i Den makalösa manicken. Kan vi kalle det en gresk kommedie?

Men tiå har vært snill mot mitt håndtverk. 

Kaizers presenterer ikke mye nytt, heldigvis. I min omgangskrets så vekker Kaizers både begeistring og irritasjon. Selv har jeg vært fan siden 2002, selv om interessen nok dabbet noe av utover 2000-tallet. Jeg kjenner nok noe til den samme tendensen også på konserten. Det er sangene fra den tidligste perioden som appellerer mest, de fungerer som både medisin og psykiatri. Fra Violeta-trilogien er det flust med gullkorn, og selv om det fortsatt høres ut som Kaizers, så savnes noe av råskapen. Når jeg ser meg rundt i salen så er det et stort aldersspenn, her er tenåringer, 70-åringer, og de imellom. Kjønnsbalansen er god, om noe er det kanskje en overvekt av kvinner. Det er tydelig at tiden som har gått har vært snill med Kaizers. En ny generasjon fans er samlet under månen, og en kan spørre seg om de egentlig har vært mer populære? Har de noen gang vært bedre? Som en saksopplysning kan jeg legge til at det er kø utenfor to timer før konsertstart. Markedet bestemmer, og nå skal de ta kontroll på kontinentet med 14 konserter i de største byene. Mange av disse er allerede utsolgt.

Det hele er som perfekt i en drøm, så drøm videre Violeta, dette er forhåpentligvis ikke siste dans.

Foto: Esben Kamstrup

Du vil muligens finne denne omtalen som noe merkelig i formen, det kan skyldes flere ting, men en årsak er at denne teksten ble skrevet som en liten quiz. I teksten er det ganske mange låttitler av Kaizers Orchestra, så her er det bare å lete. Fasit følger:
 

1. De Involverte
2. Sekskløver
3. Ompa til du (de) dør
4. Djevelens Orkester
5. Naade (nåde)
6. Enden Av November
7. Christiania
8. Kaleidoskophimmel
9. Toxic Blod
10. Moment
11. Blitzregn Baby
12. Maskineri
13. Hjerteknuser
14. 170
15. Fanden hakk i hel
16. Bak et halleluja
17. Mann Mot Mann
18. Delikatessen
19. Maestro
20. Bris
21. Tvilling
22. Gresk kommedie
23. Medisin & psykiatri
24. Under månen
25. Markedet bestemmer
26. Kontroll på kontinentet
27. Perfekt i en drøm
28. Drøm videre Violeta
29. Siste dans