Cloroform - Moskus - 22.09 2022

Opptakten til denne kvelden er et godt bilde på samarbeidet til de undertegnede. For når en av oss er lettere bedøvet i den delen av hjernen som holder oversikt, er det godt med en bedre halvdel som kompenserer mangelen. Riktignok er den bedre halvdelen også bedøvd, men i andre regioner, og således komplementerer vi hverandre. Det er på et fabelaktig vis vi får våre styrker og svakheter opphøyd i en union som er perfekt for å skrive konsertomtaler for The Wilhelmsens. Men nok om oss selv. La oss heller starte med å løfte frem Moskus. For denne scenen har vært, og er fortsatt, en favoritt hos oss i Trondheims scene-jungel, og det som løfter Moskus over alle andre er nok den intime atmosfæren. Her føler vi oss alltid velkommen, selv når vi ikke er her for konsert, men bare for den gode stemningen. I kveld derimot så er vi her for å skru sammen våre hjerner for å digge lyden av Cloroform.

Første låt ut er The Entertainment Industry, men dette er på ingen måte en vare ment for industriell masseproduksjon eller for massekonsum. Shit hvor det svinger. Storesund på bass og Fjordheim på trommer danner et råseigt groove, og Kaadas naivistiske melodilinje danser over og sender tankene tilbake til gamle Atari-spill. Med Kristi Brud som neste sang ut får vi første eksempel på samspillet trioen besitter. Og når Lifelong Tragedy kommer som tredje låt så får vi inntrykk av bredden i låtkatalogen. Bare i denne får vi servert vers harde som Rage Against The Machine, refreng smoothe som David Bowie og kreative mellomspill som de fleste proggere nok nikker anerkjennende til. Pauli fungerer som et slags mellomspill, imponerende og kompliserte rytmer, hvor artistene kaster mange blikk i retning av hverandre for å være i takt.

Cloroform er en alternativ, støyete og syrete powerjazzrocktrio fra Stavanger som består av Øyvind Storesund på bass, Børge Fjordheim på trommer og John Erik Kaada på tangenter. Børge tør være kjent fra samspill med artister som Morten Abel eller Janove Ottesen. Øyvind har allsidig bakgrunn fra improvisasjon og jazz, og var bassist i Kaizers storhetstid fra Maestro til Violeta. Kaada er sikkert ganske lei av å «namedroppes» i samme åndedrag som den legendariske Mike Patton fra Faith No More, og ikke minst det eksperimentelle rockebandet Mr. Bungle. Ellers har Kaada vært en storleverandør av filmmusikk, og foruten en nominasjon til Spellemannsprisen, så har han også stukket av med både en Amandapris og en Kanonpris. 

Vi undres jo litt over valg av bandnavn. For kloroform, eller triklormetan, forbinder vi først og fremst med dens bedøvende virkning, og den ble tidligere brukt til total bedøvelse ved operasjoner. Denne organiske forbindelsen er blant annet sammensatt av tre kloratomer, og da finner vi en viss symbolikk som stemmer overens med denne trioen. Forøvrig så defineres anestesi av snl.no som «et begrep som kan brukes om alle tilstander der en bevisst, normal og forventet opplevelse av berøring eller smerte fra et område av kroppen er blokkert». Anestesi altså, fra gresk, med an- som nektelse og med aisthesis i betydning fornemmelse. Ikke-fornemmelse. Fra aisthesis kommer også et annet kjent begrep, nemlig estetikk, som er læren om det vakre og skjønne i kunsten. Estetikken handler om sansene og oppfatningen vår, mens anestesien handler om fravær av sansing. Er det den bedøvende effekten Cloroform ønsker å infisere oss med?

I så fall kan vi først som sist meddele at det lykkes de ikke særlig med. Trioen har uniformert seg i sitt foretrukne arbeidsantrekk; kjeledressen. Kaada har supplert kjeledressen med et skjerf som er surret rundt halsen. Sikkert for å beskytte den raspende stemmen han bærer. Et smekkfullt Moskus tar raskt over jobben som et varmende skjerf, for etter kun noen låter finner skjerfet sin plass knyttet rundt en av de mange mikrofonene Kaada har til rådighet. Det eklektiske utvalget av mikrofoner toppes med en snedig en som kjøres gjennom en gitarforsterker. Det er lite som er enkelt og rett frem med Kaada. Fremoverlent, helt på tærne, får Kaada en vinkel på kroppen som gjør at vi lurer på om han er i ferd med å bikke fremover. Eller er det kanskje et ønske om å stagedive? Det er iallefall noe med stilen, der han balanserer på det ytterste av hva kroppen er i stand til. Han mestrer å få haken opp i mikrofonen samtidig som han spiller med hver sin hånd strukket bakover til de to synthene han har på hver sin side.

Cloroform spiller forsåvidt ganske enkle melodilinjer, mens alt annet er komplisert og vanskelig. Det synes ihvertfall slik for oss. Spesielt overgangene mellom vers og refreng, for å bruke en litt grov forenkling av det skjematiske formatet, er av en helt annen natur eller verden. Det er her Cloroform briljerer med sitt enestående samspill. Kaada må gi litt slipp på sine yogaøvelser i disse partiene, for her kreves det et oppmerksomt blikk på alt kroppsspråket til de andre. Intense blikk veksles hyppig for å holde den stramme og tette formen. Dette er ikke enkelt når dynamikken berører både tempo og styrkegrad, for å nevne noe. Fjordheim sitter ved et sparsomt slagverk som vi finner typisk i et jazzband, og han behersker det slik en ekte jazzkis skal. Det er å få mye ut av lite. Dog, kroppen til Fjordheim er absolutt ikke liten, og vi lurer litt på om han trener boksing eller noe i den duren, for han slår så jævlig hardt på gulvtammen innimellom. Storesund har også et stort register å spille på, selv om bassen hans er av det største slaget. Jøye oss hvordan den får gjennomgå. Den får juling med både flat og knyttet hånd, og variasjonene stopper ikke der. Har du noen gang sett en bassist bruke ei trommestikke til å spille med? Nei, ikke vi heller. Jaja, så kommer vel lange negler eller plekter til kort når det spilles i denne trioen.

En smule anaestetisk som følge av serveringen, som på ingen måte skjemmer opplevelsen, er vi kommet frem til siste del. Gullkorn som Come With Me Please, Popman og Broken lokker smilet frem hos samtlige blant publikum. For det er mye humor i både musikk, tekst, fremføring og mellom sangene. Det blir selvsagt ekstra gøy, når en falsk slutt blir til en improvisert lureslutt, som også lurer bandet. Heldigvis er ikke bandet mer selvhøytidelig enn at de innrømmer blunderen, og kan le sammen med oss halve veien ned trappa til backstage, før de kommer opp igjen til ellevill jubel.

Vi har tidligere vært i narkose, den dype og drømmeløse søvnen i et univers uten lover, regler eller logikk. Ulikt alt annet. En tilstand uten kontroll, uten fornemmelse av den virkelige verden, anestesi. Cloroform lever i så måte opp til navnet sitt. Vi kaster et blikk opp i speilkulen som henger fra taket på Moskus og ser at vi er tatt med til et underlig univers. Ulikt alt annet. Vi fornemmer på ingen måte den virkelige verden utenfor Moskus i kveld.

Foto: Esben Kamstrup