Norge Rundt - Litt av hvert fra 2022

The Wilhelmsens har vært slappe og ute av stand til å skrive plateomtaler de siste par årene, og tanken med å skrive Norge Rundt igjen er å nevne noen av de fabelaktige skivene som ble sluppet i fjor og tidligere i år. Så håper jeg at du tipser oss om album vi åpenbart har gått glipp av ,sånn at vi får rettet opp i fadesen.  

Ellers er litt av poenget med denne spalten å vise fram et bredt spekter av det som lages her til lands. Denne gang blir det funky soul fra Telemark, trøndersk-nordnorsk 90s indie, rap fra Tromsø, garasjepop fra sørvestlandet, og Oslo-rock med føtter, armer og hoder solid plantet i 70-tallet. Og, selvfølgelig, rock fra Halden. 

Som den fotballentusiasten jeg er har jeg plukket ut elleve skiver i første omgang, siden de fleste lag liker å ha elleve mann i laget sitt. Hvis du ikke er Liverpool, da, som klarer seg i massevis med ti spillere. Så er meningen at denne spalten skal skrives litt hyppigere, sånn at denne kortleseren ikke ender opp som en langleser. Nederst i saken er det forøvrig en spilleliste der jeg har plukket ut en favorittlåt fra hvert av albumene som er omtalt. Den kan det være lurt å sjekke ut.

Akkerhaugen Raid - Nite Owl Method (Gigger Music)

Det fem mann sterke bandet Akkerhaugen Raid slapp høsten -21 albumet Nite Owl Method, et album som har høstet mange lovord fra spesielt bluesmiljøet her til lands, men ble ikke sluppet i fysisk format før i fjor. Blues maestroen, bassisten og legenden Jens Olav Haugen har blitt hanket inn av den fabelaktige vokalisten/gitaristen Fredrick Kaasa, gitarist Jan Birger Akkerhaugen, tangent- og blåseransvarlig Anders Hefre og trommis Arne Steinar Myrvang, og har endt opp som en imponerende kvintett. Innspillingen er gjort i Barnsville Studios, der bandet fikk god produksjonshjelp av Håkon Kyllingmark og André Søgnen.

AR har bluesen i bunn gjennom alle de ti låtene på skiva, men her snakker vi om blues med heftig spennvidde. Her er det rocka blues i "Something About the Way She Walks", funky soulblues med "Part Time Lover", nedpå kline-blues serveres med "One More Night With Her", en slags 70s bluesrock-hybrid med "Don't Fuck It Up", og boogierockabillyblues-rakkeren "White Cabriolet". Og mer til. Og, sa jeg at disse karene kan spille? Jeg tipper Stevie Ray Vaughan sitter der oppe og koser seg til det disse karene styrer med. Ryktene skal for øvrig ha det til at de har et nytt album på trappene, så her er det bare å vente i spenning på hva de kommer opp med.

Beste låt: Halfway There

Dårli Te Beins - Sekkert Greit (Dårli Te beins)

Dårli Te Beins er en trio med base i Trondheim som det er umulig å ikke sammenligne med den kruttsterke Massachussets-trioen Dinosaur Jr. Da de slapp det selvtitulerte debutalbumet sitt i 2017 gikk jeg langt i å kalle dem for Norges Dinosaur Jr, og akkurat det blir jeg ikke å slutte med med det første. Når det er sagt så har de sitt eget særegne preg, synger på nordnorsk, og er rett og slett Dårli Te Beins. Produsent, låtskriver, trommis, bassist og generell instrumentalist Ole Spangrud har med seg gitaristene Mathias Østrem og The Wilhelmsens-favoritt Tony Gonzalez (Twin Serpent, Barren Womb, TREHOLT, Velcro Dog), og sammen knallet de ut oppfølgeren til det glimrende og selvtitulerte albumet som kom i 2017.

Som tromsøværing er det deilig å høre vokalister som synger kult på nordnorsk, noe Spangrud definitivt gjør. Referansen til J Mascis er åpenbar, samtidig som jeg synes det er mange likhetstrekk å spore til trønderen Øyvind Ryan. Da snakker vi dobbel dose utmerket sammenligning. Østrem/Gonzalez gjør det de kan best gjennom alle de tolv låtene - øser på med fete riff, kule melodilinjer, og byr på solide doser fuzz. At ikke alle låtene er streamet tusenvis av ganger er bare direkte feil, så her må vi skjerpe oss. Sjekk ut Dårli Te Beins om du ikke har gjort det, og spill høyt. Som faen.

Beste låt: Sku Ha Vørre

Klish - HGDFM (Siste Steg)

Hip hop og rap er ikke det vi skriver mest om, men det skjer innimellom, og når det dukker opp album som Tromsø-rapperen Klish sitt tredje album, HGDFM, så klarer vi ikke la være. Hver Gang Dere Forlater Meg, som tittelen er en forkortelse av, var et bestillingsverk for Festspillene i Nord-Norge tilbake i 2019. Albumet ble sluppet på nyåret i fjor, og var Jon-Are Masternes aka Klish sitt tredje album. Her dukker det oppe fine folk som bl.a. Frode Larsen, Sorte Beats og The Wilhelmsens-favoritten Erling Ramskjell. Klish og Ramskjell samarbeidet for øvrig i bandet Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natten senere på året, men det er en annen sak.

Klish fikk i voksen alder vite at han har en autismeforstyrrelse, og dette preger tekstene. Problematikken rundt dette formidles gjennom en søt robot, som Klish ser på seg selv som, med særlig fokus på sosiale settinger og det utenforskapet autister kjenner på. Nå kjennetegnes diagnosen ofte med verbale vanskeligheter, men det skal gudene vite at Klish ikke lider under i studio. Eller på scena for den del. Fyren har lyriske gudegaver, fyrer av fire ord i sekundet når det trengs, alt med mening og tidvis festlig, tidvis dypt og alvorstynget. Eller en kombinasjon av det. HGDFM er et av albumene jeg lyttet mest til i fjor, og er rett og slett en pakke bestående av ti fabelaktige låter.

Beste låt: Loppesirkus

Beachheads - Beachheads II (Fysisk Format)

Da Beachheads slapp debuten sin i 2017 nærmest kranglet jeg og brodern om hvem som skulle skrive om den. Brodern vant, og leverte en passe euforisk omtale, der han sammenlignet dem med Big Star, The Posies, Teenage Fanclub og til og med The Beatles. Referansene duger i og for seg fortsatt fem år senere, men det er ikke mye tvil om at bandet har utviklet seg i andre, interessant retninger. De har utviklet ei eklektisk side, der de utforsker andre uttrykk i større grad enn ved forrige korsvei, selv om de ikke beveger seg i retning Kvelertak. Vidar Landa, Marvin Nygaard, Børild Haughom og Espen Kvaløy har fått produksjonshjelp av Frode Strømstad (I Was A King), og det høres.

Her er det spor av engelsk postpunk (Down South), poppunk (Nothing), britpop (Break It Off) og 90s kraftpop (Change). Men mest av alt er det fortsatt spor av Beachheads anno 2017. Heldigvis, for Landa og Nygaard sitt sideprosjekt til Kvelertak er noe av det fineste Norge har å by på av powerpop. Karene kjenner sin pophistorie, og når solide låter blir fremført så elegant som dette, produsert så lekkert som Strømstad har gjort, så er det bare å lene seg tilbake å nyte. Eventuelt ta på seg danseskoene og spinne rundt på nærmeste dansegulv. Jeg gleder meg allerede til nye sprell fra Beachheads, og satser på at det ikke går fem år før det kommer nytt fra kvartetten.

Beste låt: Jupiter

Dig Deeper - Easy Were the Days (Before I Met You) (Vinter Records)

Med Easy Were the Days (Before I Met You) har Dig Deeper fire album på samvittigheten, og i og med at jeg er veldig glad i de to første skivene, og elsker 2017-utgivelsen In Central European Time, så er det innlysende at årets utgivelse er av det absurd solide slaget. Særlig hvis jeg legger til at dette er bandets klare høydepunkt så langt i bandets historie. Så må det skytes inn at Einar Kaupang (gitar/vokal), Øystein Braut (gitar), Lars Arne Lindland (gitar), Raymond Tungesvik (trommer) og Jørgen Knutsen (bass) er noe av det ypperste man kan se og høre på ei scene. Jeg så dem sist under sommerens Buktafestival, og da imponerte de stort under gratisprogrammet på formiddagen lørdag, til ukristelig tid.

Hvem er så Dig Deeper for? Svaret er så enkelt som at de er for for alle som liker musikk. Punktum. Men om man skal unngå å være flåsete så vil jeg si at utgangspunktet er strålende om du liker Neil Young, Dream Syndicate eller The Byrds. Og du bør like lyden av fete gitarer, for dette albumet er som en serie av orgasmer for den gitarofile, med alskens lekre melodilinjer, fete riff, og strengelyder kjørt gjennom forskjellige bokser. Dette er rett og slett gitarrock med mening. Den ti låter sterke samlingen er skremmende jevn, så sterk at jeg sliter med å velge meg en favorittlåt. Det er et godt tegn, det.

Beste låt: Easy Were the Days (Before I Met You)

Yearn Lydom - A Different Approach (Yearn Lydom)

Bergenseren Jørn Flagtvedt Meinertz har nesten gjort tromsøværing av seg, bosatt i Ishavsbyen som han er. Han solodebuterte med albumet A Different Approach i fjor, et album som allerede har fått spilletid på radio, bl.a. hos sambygdingene i Stjernepose. Det er ikke merkelig, snarere fullt forståelig, i og med at Jørn har satt sammen et kruttsterkt band, spiller rocken bredbeint, og har komponert låter som lett kan betegnes som klassisk hardrock. Jørn spiller gitar og synger, Eirik Dahl banker på trommene, Thomas Hoel er bassist, mens Alfred Hanssen kompletterer lydbildet med sin gitar.

Yearn Lydoms hardrock spenner over hele spekteret, fra psykobillyaktige (Honey og High Speed Pursuit) og doom-metall-låten "A Different Approach", til grunge (The Rain og My Bass) og psykedelia (The Draft). Så låter det veldig vakkert når de er helt nedpå, og spesielt "I Move On" skiller seg ut i så henseende. I det hele tatt så snakker vi her om et variert album, med bra låter, kul vokal, og et band som nok har trivdes sammen i studio. For min del har A Different Approach virkelig vokst på meg, og jeg har fornøyd konstatert at de dyktige karene i "Stjernepose" har spilt bandet i beste sendetid. Det er fortjent, for Yearn Lydom har virkelig vist seg å være en positiv overraskelse.

Beste låt: High Speed Pursuit

Øyvind Holm - The Unreliable Narrator (Crispin Glover Records)

Herr Holm trenger ingen nærmere introduksjon, i og med at vi snakker om en herremann som "alltid" har vært der. Trønderen har et halvt dusin bandkonstellasjoner på samvittigheten, og titalls album på CV'en. Fjorårets The Unreliable Narrator var så langt jeg kan se hans tredje rene soloalbum, alle gode som gull. Når så hans siste skive i mine ører er hans beste så langt, så skjønner alle at dette er musikk man bør få med seg. Heldig er du om han er et nytt bekjentskap, for da er det bare å sette seg ned å grave i diskografien hans. Snakk om kremjobb.

Holm er først og fremst en av landets dyktigste låtskrivere, og når det kommer til pop er han definitivt vår største. På sett og vis er han vår egen Paul McCartney, og det sier jeg uten et snev av overdrivelse. Og låtene her er så sterke at jeg er tungt sjokkert når jeg vet at han går under radaren til altfor mange her til lands. Lytt til f.eks. "The Stranger" og prøv å kom opp med ei logisk forklaring på hvorfor låten ikke er spilt ihjel på norsk radio. Eller forklar meg hvorfor han ikke spilte på alskens festivaler i sommer etter å ha lagd en låt som "You Plot the Crime" og "Driftwood". Soloskivene føyer seg etterhvert inn i rekka av enorme album fra Holm, sammen med Sugarfoot-, Dipsomaniacs- og Deleted Waveform Gatherings-skivene i samlinga mi.

Beste låt: The Stranger

Oter - Young Hoel II (IGH)

Tromsørapperen, Kroken-rampen og storkjeften Stian Ottesens alter ego Oter slapp hele tre album i fjor, og alle er like vanvittig bra. Etter åtte års stillhet kan mye tyde på at samarbeidet med multikunstneren og kirurgen Carl Christian Lein Størmer var det som skulle til for at den berømte ketchup-effekten slo inn. 39 låter, to og en halv time musikk, og sånn bortimot ingen "fillers". Om ikke det er imponerende så er det lite som er det. Like imponerende er det, i en helt annen målestokk vel og merke, at Oter sammen med Klish klarte å vekke min gamle interesse for hiphop og rap. Vi må tilbake til midten 80-tall, da jeg ramlet av lasset etter å ha vært heftig opptatt av sjangeren, med bl.a. band som Grandmaster Flash & the Furious Five, The Sugarhill Gang og Run-DMC.

Oter har tydeligvis hatt det ufattelig gøy i studio sammen med CC, og bygd opp et heftig overskuddslager i løpet av perioden ute av rampelyset. Han har djevelsk mye på hjertet, og som gammel Kroken-ramp selv kjenner jeg meg igjen i mye av det han formidler. Som når han på "240" (riktignok en låt fra Young Hoel I, men her snakker vi altså om tre like fete skiver) melder «Dokker e på noe tjuvbonisk, tragisk, æ får hallisa av knallisa» umiddelbart sendes 35 år tilbake i tid, da vi suste rundt i en gammel, rusten, vinrød Volvo 240 GL. Hah! Sjekk ut skivene til Oter, og glem for all del ikke å sjekke ut videoene i samme slengen. De er intet mindre enn viktig tromsøhistorie gjort på elegant vis. Jeg har blitt avhengig av videoen til mitt beste låt-valg, og husker vokalpartner Otto godt. Og selvsagt er videoen lagd av CC.

Beste låt: Blå Himmel

The Monotrons - Hell City (Westergaard Records/Tonehjulet Kräftpest)

Halden = rock, noe The Monotrons er med på å sementere. Trioen består av Jens-Tore Standerholen (trommer), Egil Pinås (gitar/vokal) og The Wilhelmsens-favoritt Cato Haakenby (bass) fra Gringo Bandido og Cato Lee's Country Combo. At Hell City gis ut av nydelige Westergaard Records er grunn nok til å sperre opp ørene. Andre toppfolk som er involvert er produsent Kai Andersen og mastringsekspert Hans Uhre. Ja, så står selveste Linda Elise Haug (Lucky Malice) for layout og design, samt at hun i dag har blitt gitarist i bandet. Ja, så er hun 1/4-del av Tonehjulet Kräftpest. Karene har øvd i kjelleren til Cato siden 2010, og låtene var på god vei til en altfor godt bevart hemmelighet. Heldigvis ble de sparket inn i Athletic Sound, låtene ble banket på plass, og Robert & Kari fikk denne deilige rockeperla av et album ut til folket.

The Monotrons opererer i samme landskap som The Wilhelmsens-favorittene Kosmik Boogie Tribe, White Trash Blues Band, The Good the Bad & the Zugly og bysbarna The Boogietraps, men doserer inn noe mer pop i låtene sine. Akkurat det elsker jeg med Hell City. Hvis du klarer å lytte til låter som "Some Other Day", "Viper" eller "Girl In Black" uten å få rykninger i høyrefoten så skal du bare gi faen i å sjekke ut skiva. Eller du er en døll knallis som bare skal spille James Last-skivene dine med god samvittighet. Tar du med deg Hell City på fest blir du garantert festens store helt, om du ikke fester sammen med Erna Solberg og Sylvi Listhaug, da. Et av årets beste album i 2022. Lett.

Beste låt: Resist Or Resign

Göttemia - Other Uplifting Music About Noble Men (Fucking North Pole Records/Tonehjulet Kräftpest)

Som sagt; Halden = rock, og Göttemia er noe av det barskeste som kommer fra grensebyen. Når Fucking North Pole Records gir ut album så lytter alle i The Wilhelmsens. Og vi lytter lenge og nøye, og ender stort sett alltid opp med å elske varene som kommer derfra. Bandet består av trommis Roy Arnie Klemmetsrud, gitarist Rolf Erik Gjersdal, vokalist and sometimes synth-player Ricky Julian Munkeboe og The Wilhelmsens-favoritt Ole Laurits Mosseby som styrer bassgangene stødig som et fjell. Vi snakker her om et band som har solide mengder humor i musikken sin, noe som gjenspeiler seg i meldingene fra karene. Store påvirkninger denne gang har vært Nils Gunnar Lie (!), Udo Dirkschneider (!!) og bygda Tistedal (!!!). Mer trengs vel ikke sies om den saken.

Men bak humoren er det ofte alvorlige tema som mental helse, overfladiskhet og et samfunn på ville veier. Men, rock skal være morsomt, og da skriver man låter som "Nils Gunnar Lie", "Tistedal Boogie" og "Guy Penrod" (amerikansk gospelsanger), og kjører på med hardcore og old school pønk. Göttemia har blitt et band jeg er veldig glad i, og er et av de bandene jeg fortsatt ikke har fått sett live som jeg bare må få sett. Jeg tenker at de vil kle Bastard perfekt, så her må Lori og Pål kjenne sin besøkelsestid. De tretten låtene går unna på 28 minutter (det står riktignok på coveret at det er 14 låter her, men jeg har ikke funnet den fjortende), og har likhetstrekk med hva band som Minor Threat, Cirkle Jerks og Dead Kennedys drev på med for 30-40 år siden. Snakk om å virdereforedle gull.

Beste låt: Fatshaming (You Into Shape)

Simen Loe - The Neighborhood (Mother Likes It Records)

Simen kommer fra Mjøndalen, er bosatt på Hamar, fikk med seg en rekke stødige musikere i studio og leverte sitt andre og beste album i fjor. The Neighborhood er på sett og vis et straight rockalbum som lett kunne ha blitt tatt for å være en kalifornisk utgivelser. Her er det ting som tyder på at Herr Loe har lyttet sine timer til artister som Tom Petty, Bruce Springsteen og John Mellencamp, og det liker jo vi i The Wilhelmsens. Produksjonen er lett og luftig, og med hodetelefoner på slår det meg at vi her snakker om et band som ønsker at hver eneste lyd skal ut krystallklart. Lite fuzz og vreng å spore, med andre ord.

Som referansene over her drar Loe i gang neddempede låter der det passer seg, og variasjonen mellom rolige og kjappe låter gjør lytteropplevelsen behagelig og fin. Progaktige (!) "King" er solide greier, og kan minne en anelse om Marillion, "Mercy" sender meg skummelt nok i retning våre egne helter i Midnight Choir, og "Shotgun House" med steelgitar og nydelig fingerplukking er litt i samme gate som oversette og briljante Ole Johnny Stensland (Rain Dog). Simen Loe er rett og slett en musiker å følge med på, og føyer seg med The Neighborhood inn i rekken av interessante og dyktige norske artister.

Beste låt: Stormbreather