Direkte strålende fra Lukashaugen

Den jordnære og nøkterne fyren som noen av oss kjenner som Erik Lukashaugen, er en sjelden sangfugl. Ikke bare som musikant og låtskriver, men også som menneske. Han er ikke den typen du støter på hver dag, hverken i musikkbransjen eller ellers.
Uten at jeg trenger å komme nærmere inn på dette her og nå, vil jeg samtidig si at om du lytter til mannens musikk, vil du antagelig skjønne hva jeg sikter til. Ja, verden trenger flere av hans format, og dette vet jeg.
Som jeg helt klart antydet er det noen av oss som kjenner til hans musikalske univers, og om jeg skal si hva jeg mener bør mange flere gjøre seg kjent med det. Det hadde absolutt vært på sin plass. Furet værbitt har ikke for mange vaskeekte visesangere som setter melodi og tekst foran pynt og annet fjas (joda, pynt og annet fjas er også fint å ha på lur i verktøykassa, jeg erkjenner det), så derfor håper jeg musikkelskere rundt om skjønner at vi her har en trubadur vi bør løfte fram før han forsvinner dit alt det glemte hviler. Det er alltid fint å ha en enkel og ekte sang å ty til, og på Midt på treet finnes det flere sånne - og når jeg sier enkel så mener jeg ikke rent teknisk eller kunstnerisk, jeg mener bare hvordan den føles når du får den i fanget.

Noe jeg kjenner på dette albumet i forhold til på de foregående, er en større variasjon. Det er et litt større spenn mellom enkelte låter, uten at stilen på noen som helst måte fravikes - og det plasserer jeg lett på plussiden. Noe annet er kanskje en litt større grad av lekenhet og lave skuldre, noe som vitner om at vår mann på mange måter har funnet sin plass i det han ønsker å formidle - det han må være som artist. Låtene er troverdige, og Erik synger bare bedre og bedre etter hvert som stemmen "modnes" mot det vi ofte har lett for å kalle pondus. Melodiene flyter lettere av sted og tekstene begynner etter min mening å nærme seg noe jeg vil karakterisere som mesterklasse. Lukashaugen er ærlig i sine betraktninger, og faller aldri for fristelsen å overdramatisere. Han er både poetisk og full av smakfull nostalgi, så det finnes ikke grenser for hva vi kan vente oss fra mannen i årene som kommer.

Skiva åpner med En gang en mor. En ren og vakker hyllest til hans mor, og på mange måter de fleste mødre. Det er en rørende vise med et snitt av popmusikk under huden. Nydelige arrangementer er med på å fargelegge sangen i både blått, rødt og grønt. Så følger Junikveld der Lukashaugen som den eminente Børli-formidleren han er tar tak i sitt favorittdikt av dikteren fra skogen. Dette diktet var vel plukket ut blant de som skulle være med på debuten Av en sliters memoarer, men som ble lagt i skuffen da vår man ikke helt fant den stemningen han var ute etter, du vet den som fortjener å omkranse et så flott dikt.
På Fiskespråk som fort ble en favoritt her hjemme, er Erik på sitt aller beste rent lyrisk. Melodien er uanstrengt og lett på foten, og instrumenteringen er renere enn den friskeste fjellbekken en tidlig sommerdag sent i mai. Erik forteller at denne teksten bare kom flytende ut av han etter at han bråvåkna en morgen med setningen - "skulle snakka fiskespråk" ytterst på tunga.
På Skogblues har trubaduren vår fått med seg Tom Roger Aadland på tekstfronten. Dette ER blusen mange av oss føler overfor naturen og alle dyrene som omgir oss, og som pent og gang på gang får stille seg i andre rekke etter som kapitalismens meningsløse tog durer videre inn i en usikker fremtid. Tom Roger treffer blink med teksten, og Erik kler den i drakten den fortjener. Side A avrundes med den ettertenksomme Byen jeg forlot, en sang der Erik finner en åpning inn i tiden tilbake til da han oppholdt seg mange år i Trondheim. En glimrende tilnærming både poetisk og musikalsk.

Side B settes i gang med Hvit desember, den mørkeste sangen på plata. Mørk nok men full av omsorg, kjærlighet og ettertanke. Dette er en vakker pianolåt hvor jeg kjente en tåre komme til overflaten. Det er alltid et godt tegn. Meget godt håndverk, og ekstra sterk innlevelse fra Lukashaugen. Så følger Så mye jeg skulle savne der essensen er tre grep og sannheten. En herlig låt om hverdagen og livet som fyller den. Om det å være oppmerksom på hva en faktisk har.
Jeg ser er et melodisatt 130 år gammelt dikt skrevet av sjølvaste Sigbjørn Obstfelder, og som Erik fremfører på en gammel gitar datert tilbake til på tampen av 1800-tallet. Her hører og føler jeg vår manns stemmekvaliteter. Det er så jævla bra at hårene reiser seg. Kanskje skivas aller beste spor. At alt det gamle kan føles så tidløst, er bare så utrolig vakkert.
Elverum var hele verden er for meg platas episenter. Her viser Erik Lukashaugen hva som bor i han. Låta er et mesterverk hvis du spør meg. Poetisk og atmosfærisk. Jeg kjenner det samme som Erik her, bare at jeg bytter Elverum ut med mitt kjære gamle Tromsø, en by som aldri kan bli det den var igjen. Jeg må bare takke og bukke for denne opplevelsen... Avslutningsvis dukker nok et Hans Børli dikt opp. Her beviser vår mann nok en gang at han er en mester i å sette melodi til tekst som ikke er ment for å synge - akkurat like bra som han gjorde det med Louis Armstrong. Under himmelen er et fabelaktig dikt som absolutt fortjener en god sang, og nå er det sånn.

Det er egentlig umulig å si om Midt på treet, som forøvrig henspeiler til at livet generelt er sånn cirka midt på treet, er Lukashaugens beste album, for han har laget svært gode album opp til flere ganger før. Men for øyeblikket er dette min favoritt. Og hvis livet er midt på treet bør vi alle være fornøyde. Det er der livet hører hjemme med sine, stort sett, likt fordelte oppturer og nedturer.
Til slutt vil jeg bare si at du bør unne deg dette albumet enten på LP eller på CD, det er da det kommer til sin rett. Spotify og andre strømmetjenester når ikke disse formatene opp til anklene engang. Jeg bare nevner det. Da får du dessuten tekstene rett foran deg, og du kan lese hvem som har vært med å gjøre denne plata til det den har blitt - et lite mesterstykke.