Et usedvanlig album

Som nittenåring skulle Thorsen erobre verden med bandet The Poppets, en trio fra Halden som i 1996 hadde sikret seg en platekontrakt med et spansk selskap, og hadde en singel på trappene. Men, en ulykksalig høstdag klatret han og to kompiser opp på et togtak etter en fuktig aften på Siste Reis. Kompisene satte seg ned, Thorsen stod oppreist. Resultatet ble at kompisene såvidt ble "solbrente", mens Thorsen fikk 16.000 volt rett gjennom kroppen, helikoptertur til Oslo, store utvendige og innvendige brannskader, måneder på Ullevål sykehus, hospital i København, gamle Fredrikstad sykehus og Edwin Ruuds hospital på Mysen. Han måtte rett og slett lære å gå igjen, i tillegg til at han levde på sondemat og naturlig nok ble en svært slank herremann.

Ikke kunne han spille bass lenger, men har utviklet en særegen måte å spille gitar på, med plekter tapet fast mellom to fingre. Etter en lang opptrening lærte han å gå på nytt, men fikk etterhvert protese, først på høyrebeinet, men etterhvert har han endt opp med to proteser. I etterkant av ulykken begynte Thorsen med selvmedisinering, noe som svært sjelden er et smart trekk, særlig når menyen bl.a. består av speed. Samtidig fortsatt han å drive på med musikken sin, i band som The Thor Thorsen Experience og The Paws, med The Wilhelmsens-favoritten Ole Laurits Mosseby på bass. Etterhvert fant Thorsen ut at selvmedisineringen hadde gått mer enn langt nok, og kuttet ut eksperimentet. Da kom vår kjære landslagstrener i håndball, Jonas Wille, inn fra høyre. Han er som vi alle vet en stor rock'n'roll-entusiast, med bl.a. Gringo Bandido som et av sine favorittband, og ville hjelpe Thor-Martin skikkelig i gang med musikken sin.

Wille er en fyr som ikke gjør noe halvveis når han går inn for noe. Her skulle økonomien på plass slik at innspillingene ble gjort skikkelig, med topp produsent i et utmerket studio. Thor-Martin sine låter måtte backes av et strøkent band, og det skulle ende opp med et album i fysisk format, med påfølgende konserter. Landslagstreneren endte med andre ord opp med en bijobb som promotør, manager og motivator for Thors nye prosjekt; Hallesby. Det var Wille som gjore meg oppmerksom på Hallesby, da han tipset meg om en musikalsk julekalender som lå ute på Thor-Martins Facebook-side. Hver dag slapp han en låt der, så det måtte sjekkes ut. 1.desember var det en for meg ukjent låt, spilt av Thor og Geir Sundstøl. Nydelig låt, og jeg endte opp med å bruke den neste timen til å spille meg gjennom interessante coverlåter som "The Outdoor Type" (The Lemonheads), "Avenues" (Whiskeytown), "Until I Die" (Ben Kweller) og "Between the Bars" (Elliott Smith), og ikke minst akustiske fremføringer av egne låter. Med hjelp av haldenmusikere. I tillegg stilte godtfolk som Kristopher Schou (pushet på for å ordne kontrakt med Drabant), Harald Rønneberg, Omar Østli, Malin Pettersen, nevnte Sundstøl og byens ordfører opp med hilsener og godord. 

For å virkelig tirre nysgjerrigheten så klaskes det til med et par meget fine framføringer som du rett og slett bør få med deg. Knut Oscar Nymo fra Oslo Ess og Bendik Brænne covrer låten fra 1.desember, "Better Without", på nydelig vis. I tillegg gjør Ole Laurits Mosseby sin egen versjon av "Going Nowhere", en låt han skrev sammen med Thor-Martin, og som er med på albumet. Ole Laurits gjør det noe mer rufsete enn Hallesby-utgaven av låten, for å si det mildt. Uansett, sjekk ut julekalenderen. Det er en fin inngangsport til Hallesby sin musikk. Og så er det vel muligens lov å håpe på en ny kalender om et par måneder? Den skal i såfall jeg følge med argusøyne.

Ten Cold Days er spilt inn av Geir Sundstøl i hans Studio Intim i Oslo, og Sundstøl bidrar musikalsk med ymse gitarer, bass, minimoog, perkusjon og kor. Miksingen er gjort av Bård Ingebrigtsen i Ekkoko Studios, mens masteringen ble gjort hos Oslo Fuzz av Espen Høydalsvik. Den lekre vinylen kommer i gatefoldcover, med håndskrift av Ruben Gran, design av Tony Næss, og illustrasjoner gjort av Jon Arne Berg. Bildene som åpenbarer seg når coveret brettes ut er tatt av familien, og viser Thor-Martins tilstand etter ulykken i 1996. I tillegg har han skrevet en vakker epistel til sin avdøde far. Musikere som bidrar er i tillegg til Sundstøl Erland Dahlen på trommer, Audun Erlien på bass og David Wallumrød på keys. Så er det en rekke gjestemusikere som bidrar med ymse instrumenter, kor og klapping. Alle låtene er skrevet og komponert av Thor-Martin, med unntak av nevnte "Going Nowhere", som han har skrevet sammen med Ole Laurits Mosseby.

De ni låtene er alle av det ganske så neddempede slaget, med fokus på melodi og instrumentering. Produksjonen er luftig og varm, og Sundstøl har gjort en strålende jobb med å få frem detaljene og de ulike lagene, det være seg en pedal steel her eller en elektrisk perkusjon der. Som vanlig har jeg endt opp med mine favoritter, og en låt det er umulig å komme unna er låten jeg oppfatter som Hallesby sin signaturlåt, "It's OK". Jeg fikk Cat Stevens-vibber da jeg hørte den første gang, men etterhvert har den vokst på meg, og jeg hører nå mer av Ryan Adams og Paul Simon. Når det er sagt så tenker jeg at dette først og fremst er en låt som nok har levd med Thor-Martin i mange år, og som heldigvis ble spilt inn med disse dyktige musikerne og vil være med oss for evighetene. En morsom fun fact er at Jonas Wille er med i handclaps-gjengen.

I was trying to find out what it means to be good
While I was goin' through it all I think that I understood
So I was searching for something that could make some sense
I didn't find it in me, I found it in something else

"Better Without" er den andre låten som må nevnes. Ikke bare var det mitt første møte med Hallesby, men versjonen Bendik Brænne gjorde sammen med Nymo sørget for at jeg ble helfrelst. Sundstøl bidrar med munnspill og national guitar, en slektning av dobroen, mens tablas tikker jevnt som ei klokke gjennom hele låten. Vakkert og sart blir det med en tredje favoritt, "Now That I've Got You", en låt med Thor-Martin på gitar, kun backet av Sundstøl. Eller, kun er litt malplassert med tanke på jobben han gjør med sin national guitar (en slektning av dobroen), minimoog, pedal steel og ikke minst koringen. Når det er sagt; Thor-Martin Hallesby Thorsen har en vanvittig solid stemme, som skapt for rolige, poppa americana-melodier.

Your sad, sad face won't work on me
And I know all about your history

Den siste låten som har havnet på min favoritt-liste er "Along Your Way", en noe atypisk Hallesby-låt. Atypisk i den forstand at den hører hjemme i den ulne indie-sekken, og minner mer om band som Bright Eyes, The Decemberists og Rilo Kiley enn Ryan Adams og Elliott Smith. Låten handler om komplikasjoner i forhold, brudd og "kissing up", og hvor vanskelig eller enkelt samliv kan være. Thor-Martin henter frem sin fineste stemme, Sundstøl putter celeste (lite piano med mye klang), vibraphone (en slags xylofon) og Optigan (dette snodige, leketøyaktige instrumentet som "hermer" etter instrumenter) inn i miksen, og til sammen blir det en deilig, deilig låt.

Det fine med Ten Cold Days er at det er fritt for svake låter. Her finnes det gull for de fleste, vil jeg tro, som den kruttsterke tittelsangen. Du finner mange fine videoer på YouTube, og selv om mange holder en mye bedre kvalitet enn den jeg har delt over her fra Big Dipper, så synes jeg denne fanger nerven i låten på utmerket vis. Thor-Martin er en meget dyktig låtskriver, og har allerede klar låter for et nytt album eller tre. Han er visstnok i studio allerede, og oppfølgeren er ikke veldig langt unna. Skal vi tippe våren 2025?

"Going Nowhere" er nevnt, en låt som i Hallesby-utgave er ganske så funky og kan minne om noe T-Bone Burnett kunne ha gjort på A Criminal Under My Own Hat. Eller hva med "Shorty", hvor Sundstøl får pedal steel'en til å gråte, og stemmen til Thor-Martin får tårene til å renne. Vakkert. "Panic In My House" er låten som hører hjemme på favorittlista mi, med rytmer i alle kanaler og ei smart instrumentering som kan sende tankene i retning det Tom Waits gjorde på Mule Variations. Og da er det bare igjen å nevne "Lonely As Today", låten jeg er ganske sikker på vil ende opp som favorittlåten til mange jeg kjenner. Liker du Elliott Smith, Iron & Wine, Smog eller vår egen Sondre Lerche, så er det stor fare for at du vil digge denne låten.

The Wilhelmsens tar hatten av for Thor-Martin Hallesby Thorsen, Geir Sundstøl, alle musikerne, Jonas Wille og Halden Rock City. Ten Cold Days har havnet i det gode lag sammen med artister som Stein Torleif Bjella, The Northern Belle, Bendik Brænne, Erlend Ropstad og Erling Ramskjell. Bedre blir det ikke fra vår side. Og nå venter vi i spenning på oppfølgingsalbumet. Og ny julekalender.