Fay Wildhagen – Byscenen – 04.04 2024

Byscenen er sjeldent full i kveld. Selv om det ofte er utsolgt her, føles det ekstra utsolgt nå. Vi i gjengen for de som alltid ankommer sånn i siste liten, ser raskt at i de hjørnene der det vanligvis er glissent, sitres det nå av forventninger hos feststemte konsertgjengere. Det er ikke så mange artister som kan dra massene ut på en torsdagskveld, men nå står de her, og prater høylytt om forventninger eller om hverdagsproblemer eller om kjærligheten eller om andre følelser eller hva vet jeg. På grunn av «tekniske problemer» blir konserten utsatt en halvtime, den intense energien i salen rekker å forsterkes mange ganger på den tiden, så når bandmedlemmene kommer på scenen er det til ellevill jubel. De nikker anerkjennende til oss, og begynner på den varsomme introen til Hymn. I flere minutter står de der, insisterende i sin varsomhet, til alle i salen har skjerpet fokuset og justert pulsen i riktig leie. Så kommer Fay smygende inn, vinker litt forsiktig, tar på seg kassegitaren, og lukker øynene slik at også hun synkroniseres.  

Wherever you go, I will go too
Wherever you lead, I'll follow you
Whenever you ache or feeling blue
I'll bring the whole sky down to you

Fay legger ordene i munnen på oss slik at vi blir førsteperson i denne fortellingen, men det er hun som tar ledelsen, og det er vi som følger henne. Det er hun som blottlegger sin smerte, og vi som skal oppmuntre og følge henne. Når de siste tonene fra hymnen mister sin stemme, så sprekker Fay opp i det største smilet jeg har sett på lenge. Med gråten i halsen kan hun fortelle om livets merkeligste og beste dag, hun har nettopp hatt et følelsesutbrudd på back-stage. Hun måtte rett og slett legge seg litt ned. Hun har akkurat fått vite at hun er Spellemannsprisvinner for første gang. 

Så dette var det tekniske problemet altså, en overbelastning i hennes følelsessenter. Hun måtte rett og slett legge seg litt ned for å grine, det kan nok tenkes at det blir litt overload of emotions fra tid til annen. Men, som Fay sier det selv med en sportsmetafor, det er greit å oppleve dette på hjemmebane. Dette trikset er det vanligvis lett å gjennomskue, hvordan artister spiller på lokalpatriotisme, men i dette tilfellet kan det nok være mer sant enn vanlig. Fay er superstjerne i Trondheim, hun har etablert en tilskuerskare her siden 2012, og i fjor holdt hun sin eneste konsert i hele verden akkurat her. Konserter i Nidarosdomen, på Blæst, i Samfundet, på Byscenen, Pstereo og Estenstadhytta. Tette bånd til lokale storheter som Ola Kvernberg, og ikke minst Kristoffer Lo, og ikke minst ikke minst Petter Kraft som står sammen med henne på scenen i kveld. Så passer det bra at neste låt er Coming Home, ja, vi ser henne som en av våre egne. Som nummer tre får vi i could be a stranger with you, og hun bekrefter at i kveld er det oss to mot resten av verden.

I wouldn't leave your side
I wouldn't leave your side
If you ever fall behind
I wouldn't leave your side

 

Så langt en behagelig og neddempet åpning på konserten, Fay har etablert relasjonen med publikum, vi ser hverandre dypt i øynene. Et nærmest fravær av lys på scenen gjør at jeg legger kamera til side der jeg fortsatt sitter i foto-piten. Jeg må få med meg dette, ingen grunn til å sitte og knipe igjen et øye bare for å gå glipp av halvparten. Petter Kraft begynner å blåse i saxofonen sin, og før tonene når oss går de gjennom et sett med effektbokser. Det lar seg ikke gjøre å overhøre peket til Mike Lewis sitt saxofonspill med Bon Iver, kanskje spesielt på ____45_____ . Etter noen minutter med jazzete sax-eksperimentell hypnose glir soloen over i Borders, som enda tydeligere viser et musikalsk slektskap mellom Fay og Justin Vernon/Bon Iver. Det er uendelig vakkert, og som for Bon Iver handler det om å skape en musikalsk atmosfære, en komposisjon der alle elementer bidrar til å skape en helhet. Fay følger opp med When I Let Go, og igjen kommer Bon Iver-referansene når publikum oppfordres til å bidra samstemt i verselinjen:

I need to run like the river
Take me away waves turn silver
I'm floating in the sky
I am the dragon eye (And the fire)
And I'll hold the earth and the stars above

I en tidlig fase delte Justin Vernon ut sanghefter til publikum slik at de kunne synge med. I studio benyttet han overdubbing, han la lag på lag, og var bekymret for at alle lagene ikke skulle la seg gjenskape live. I kveld låter det uendelig vakkert, alle lagene er der, og jeg glemmer helt å savne Ane Brun sitt bidrag slik jeg kjenner det fra konsertopptaket på den fantastiske platen Live in Oslo. 

dontknowwheretogo og (let´s keep in the family) følger opp med mer av den samme stemningen. Det er så sårt og vakkert, og Fay formidler alle disse tankene og følelsene musikalsk innpakket i lag på lag. Som Ludvig kan det virke som om Fay synes det meste er litt farlig, litt skummelt eller ubehagelig.  __Awake og Echoes forsterker budskapet, og som hun sier så må en la lyset skinne på det, da blir alt litt lettere. Hva det er lyset skal skinne på kommer ikke tydelig frem i praten mellom sangene, men for oss som leser mellom linjene er det ikke særlig tvil.

So light it up, oh, and let it burn
It was never easy, we never learn
So light it up, oh, and let it burn
It was never easy, we never learn

Fire on the Mountain er en personlig favoritt, og i kveld låter den større enn jeg har hørt den noen gang. Dette er den mest rocka låten så langt, og det er på tide at Fay lener seg litt på kompetente medmusikanter. Andreas Haga holder kontroll på basslinjene, mens Tommy Kristiansen får carte blanche til å kjøre gitarsolo slik han ønsker det. Det skal vise seg at det blir slik også jeg ønsker det. Det bygges lag på lag til vi når en finale som gir ståpels og gåsehud. Dette er jo bare hinsides, tre gitarister, trommer, bass og en saxofonist som også bidrar med en Mellotron. Det blir vanskelig å ikke trekke frem Bon Iver nok en gang, og jeg gjør det utelukkende ærefullt fordi de for meg er det mest innflytelsesrike bandet de siste årene. Det låter altså så enormt stort. Jeg husker tilbake til konserten Fay hadde på Estenstadhytta som en del av en redusert Pstereo-festival under Covid. Hun kunne fortelle at det gjeveste med å spille seg oppover i musikkens divisjonssystem var at honorarene ble bedre. Det ga mulighet til å lønne flere musikere på scenen, og i den anledning stilte hun med både strykere og blåsere. Uten videre tanker for bunnlinjen sannsynligvis, så stiller hun i kveld uten strykere, men akkurat her savnes ikke det. Uansett, hun følger opp med mer av den rocka delen av repertoaret. 

Reason er for meg noe av det mest uinteressante som Fay har gitt ut, tett fulgt av ohmygod som følger. Det er ikke det at det er så dårlig isolert sett, de når bare ikke opp i sammenligning med det andre. For ordens skyld så må det innrømmes at på kveldens konsert har de sin funksjon, delvis for dynamikken i det konserten blir mer og mer rockete, men de er også med på å vise frem en annen side av Fay. Spesielt på Reason så viser Fay frem gitarspilling på eliteserienivå, siden vi nå har snakket om divisjonssystemet. Fay har ofte vist eminent gitarspill, ofte i små glimt, som kun har gitt en pekepinn på hvilke ferdigheter hun faktisk besitter. Men nå viser hun frem hele sitt register. Disse rockelåtene river oss ut av det til dels ubehagelige tekstuniversitetet hun har delt med oss til nå, og lar intellektet hvile mens sansene får sitt gjennom å drysse ren energi over oss. Også mitt følelsessenter er i ferd med å bli overbelastet.

Scenen tømmes, men Fay og hennes orkester lar seg villig bejubles tilbake. Vi har mer å snakke om, vi har flere følelser å dele. Skogen er arenaen for friluftsmennesket Fay, og Into the Woods starter forsiktig, tandert og ømt. Jeg skal ikke si det for sikkert, litt av kronologien har forsvunnet for meg, men kanskje er det nå Fay vinker oss alle nærmere scenen. Det er ikke det at avstanden mellom oss er så stor, men den kan fortsatt bli mer intim.

I know you, fall with the wind too
Step by step, you get deeper into the woods
I'll help you let go, and we'll take it slow
So come on, give in, you aren't in your skin 

 

Som en fjærlett bris legger Fay seg over oss, og steg for steg bæres hun dypere og dypere inn i denne skogen av støttende hender. På en slags gullstol transporteres hun rundt, bandet øser og øser kjærlighet over oss, mens vi gir støtte og omsorg tilbake. vár starter like nydelig som på plate, men også her bygges det lag på lag, og i beste postrock-stil ender det i en finale som er altoppslukende. Til slutt må intellektet kobles på igjen. /Golden er så skjør og så vakker, og minner oss på at det ikke bestandig er så lett å leve disse livene våre, men gjennom dager og opplevelser som dette så kan en kanskje finne frelse? Hvis en skal måle i allsang så er det i hvert fall mulig å elske i slike dager som disse.

While i grow old
Life is a bold irony
It's not
It's not easy
To live
Through days like these

Save me
Save me
Save me
Save me