Red Mountains - Havet Arena - 15.03 2024

Hva slags musikk assosierer man med «røde fjell» da? Litt sånn umiddelbart går tankene til filmen Paris, Texas, der Travis i Harry Dean Stantons skikkelse tar en slow wander ut av den røde ørkenen, akkompagnert av Ry Cooders fantastiske klimpring på gitaren. Røde fjell finner en forsåvidt også i Rocky Mountains, i Arizona og i Utah. Fiffig nok så finner man en Red Mountain også i Birmingham, Alabama, og det er fiffig fordi Red Mountains har mye å takke et band fra Birmingham for, men da snakker vi Black Sabbath fra Birmingham i England. 

Siden oppstarten i 2013 har det blitt med to album fra Trondheimsbandet så langt, og det må ha vært en særdeles aktiv periode, da disse kom i henholdsvis 2015 og 2017. Sist jeg så dem live var 2019, og etter det har de muligens hvilt seg i form? Hvem vet, jeg kjenner vel egentlig at det mye jeg lurer på. 

Men la meg begynne med det jeg ikke lurer på. Den første plata gikk litt under radaren for min del, men «Down With the Sun» er slett ikke uten kvaliteter. Dette er selvsagt seige greier, men det blir ikke feil å kalle det et tungt rockealbum som vel så mye strekker seg mot grunge (les Alice in Chains). Sjangermessig spriker riktignok albumet i flere retninger, men det er ikke til å komme bort fra at den får det til å krible på de rette plassene. Andreplaten «Slow Wander» er derimot et langt og modent skritt i retning av å finne seg selv. Det er flere som sier at denne er mørkere, og det er det vanskelig å være uenig i. Skal vi kalle det en grungete stoner-doom med litt psykedelia og prog ujevnt fordelt over det hele? Kall det hva du vil, det treffer meg hardt og tungt i hvert fall, og jeg er ikke alene om å føle det. Albumet, som i hvert fall delvis ble til via crowdfunding, ble produsert av Per Borthen (Spidergawd). Det fikk strålende kritikker, og i sin omtale skrev Johnny at «The Wilhelmsens tar igjen av seg hatten i retning Midt-Norge, og sier gratulerer med et bunnsolid album». Evig lyttar landet på ni av ti tryner, ni av ti ble det også av Distorted Sound.

Kveldens konsert er en splitkonsert. Dune Sea er første band ut på Havet Arena, det blir vel feil å si at de er oppvarmere, men jeg blir nå uansett god og varm av dette. Som sjangerkonvensjonen tilsier så har ikke Red Mountains det veldig travelt med å komme i gang, scenen skal ryddes, og de tar seg også tid til litt småprat med publikum. Etterhvert så er Sverre Dalen (bass) klar for å komme i gang, så han samler sammen gjengen slik at de kan komme opp på scenen noenlunde samtidig. 

Uten videre introduksjon kjører de i gang med Sleepy Dessert Blues (Down With the Sun). Scenen bades selvsagt i rødt lys, de fire bandmedlemmene lukker alle øyene som om det var koreografert, og jeg ser ingen grunn til å ikke følge deres eksempel. Tankene vandrer til stakkars Travis som tok en slow wander i fire år før han kom seg ut av sin Sleepy Dessert Blues, og selv om denne bluesen nok ikke varer fullt så lenge, så mister jeg litt kontroll på tid og rom. Jostein Wigenstad tar seg av den lange og seige gitarsoloen, og for første gang hører jeg noe Pink Floydsk over Red Mountains. Kan det være gitarlyden på soloen? Nomads er andre låt, en single gitt ut i 2016, og viser bandet fra en mer energisk side. Dette er en finurlig liten sak med flere røffe temposkift og uklar fordeling mellom vers og refreng. Finalen i denne er så mektig at jeg lurer litt på hvor mange de egentlig er i bandet, og etter en rask opptelling kommer jeg til åtte medberegnet refleksene i glassveggen bak bandet. 

Som tredje låt får vi Rite of Passage som er en ny en for meg. Jeg synes det er litt vanskelig å få tak på denne, slik jeg ofte gjør med nytt materiale, men det slår meg at dette i utgangspunktet er en halvkjapp låt som både dras litt ned og løftes litt opp i tempo. Skal jeg sammenligne dette med noe så ender jeg kanskje opp med en krysning av Earthless, Soundgarden og All Them Witches med alltid tilstedeværende Dead Meadow, men ta dette for all del med en solid klype salt. Sant og si så stoler jeg på notatene mine her. Nuvel. Endless Ocean fra Slow Wander er neste, og den kjenner jeg i hvert fall godt, nå er vi tilbake i den røde ørkenen. Det slår meg at denne må være laget for å fremføres live, dette er episkt, psychedelisk og langdrygt. Nå er jeg akkurat der jeg skal være, vokalen til Magnus Riise smyger seg rundt øregangene mine som en varm sommerbris, og når Wigenstad erstatter vokal med enda varmere toner fra sin sologitar blir det hett. Heldigvis har jeg en kald pilsner jeg kan regulere inntrykkene med. Jeg blir stående i en sakte og stillestående dans med lett gynging i knærne og en ørliten rotering i hoftepartiet, mens jeg håper at denne stunden skal vare leeenge. Og det gjør den jo, men når den nådeløst ebber ut etter rundt et kvarter, så er jeg fristet til å be dem ta den en gang til. Det går selvsagt ikke, og i et tusendels sekund kjenner jeg på en skuffelse når de ikke følger opp med Stone, slik jeg er vant med fra platen. Skuffelsen går raskt over til pur glede når jeg hører at det er introen til Sun (Down With the Sun). Dette er ABC i stoner-rock for min del. Som en bulldoser på motorvei snegler den seg fremover med det herligste riff, helt til den gjennom et magisk taktskifte ikke gjør det, for så å vende tilbake igjen. Simen Mathiassen bearbeider cymbalene nådeløst, mens koring og tostemte riff og gitarsoloer gjør at det svinger helt tullete rått. Bandmedlemmene slenger på de mankene de har, og det samme gjør publikum. Jeg observerer sågar litt euforisk dansing på første rad. Her kunne jeg egentlig ha gitt meg, men nok en gang skal nytt materiale presenteres, så jeg blir jo litt nysgjerrig på det da.

Beduoin starter i marsjtakt, og jeg følger på. Dette er litt mer uptempo og jeg får med meg noen deilige taktskifter, men ellers klarer jeg ikke helt å få tak i denne heller. Også neste er en ny, Like Dunes Like Ocean er den nye singelen man også får kjøpt på konserten. Denne har jeg fått anledning til å lytte litt til den siste uken, så for meg er den derfor ikke helt ny. I den versjonen jeg har hørt er den akustisk og med strykere, så en kan jo tenke at den signaliserer et lite stilskifte for Red Mountains? Det skal sies at selv om dette akustiske uttrykket er nytt, så er det  fortsatt en Red Mountains-stemning over det hele. På konserten fremføres den imidlertid på klassisk Red Mountains-vis, så denne singelen blir kanskje å betrakte som en liten raritet da det ser ut som de spiller den helt annerledes live (og muligens på ny LP?). Også Vulcan er en ny sang, og som leseren sikkert begynner å forstå, så har jeg vanskelig for å beskrive slikt. I notatene finner jeg at dette er steintøft, herlige riff med litt mer tempo, og at den kanskje kan minne litt om Rat King (Slow Wander)? Eller kanskje ikke, den hørtes i hvert fall ut som en Red Mountains-låt.

Avslutningsvis får vi Returning, som også er avslutningsnummeret på Slow Wander, og hvilken fantastisk måte å sette punktum på. Jeg kjenner vel at jeg begynner å gå tom for adjektiv her, og er usikker på om jeg har noen fornuftige synonymer for seigt. Treg, langsom, rolig eller seint. Men det er jo dette riffet da, og den energiske vokalen, og den koringen, og den gitarsoloen, og den bassgangen, og den trommingen. Som om det ikke var heftig nok så bestemte lysteknikeren seg for å sette et lys som får meg til å savne 3D-brillene mine. Gikk jeg glipp av noe her? Sannsynligvis. Og det gjorde i hvert fall de som brukte denne fredagen på noe annet.