Trondheim Calling – 03.02 2024
Da har vi kommet til dag tre av Trondheim Calling 24, og det begynner å kjennes på kropp og hode. Et tett program med halvtimeskonserter fører nødvendigvis til et bombardement av inntrykk, og det tar på å stå i timesvis på litt skjelvende føtter som nettopp har forsert isholken som ligger på alle fortau. Men det er ikke noe å syte over, det er i høyeste grad selvvalgt, og gir uendelig mye mer enn det tar. Dagens strategi er å oppsøke den energiske og harde delen av konserttilbudet, jeg liker harde pakker best.
Fucleberry Hinn - Moskus
Første post på kveldens program blir Fucleberry Hinn som skal spille på hjemmebane. De begynner å få noen år sammen nå, de er et godt innspilt og rutinert band, med medlemmer som også er å finne i andre konstellasjoner. Øystein Megård kjenner jeg fra SOUP, og han er fortsatt aktiv i The Sideways. Ole Jørgen Kristensen vet jeg om fra earth moon transit, og Hallvard Løberg Näsvall spiller i This Daze. Så, tilbake til konserten. Det seks mann store orkesteret fyller hele scenen, og med fire gitarhalser som alle peker mot venstre blir det ikke rare plassen igjen for dansing. Ikke er det dansemusikk heller, jeg vil kanskje tagge dette som noe introvert indie-rock med en tidsreferanse til tidlig 2000-tall. Jeg kjenner Huckleberry Finn bedre enn Fuckleberry Hinn, men ser at det finnes noen likheter her, som at de begge er ganske så oppfinnsomme. Vil tro at dette er en acquired taste, det er lekent og svinger bra, og hadde nok truffet meg hardere om jeg var bedre kjent med katalogen deres. Huckleberry klarte som kjent å lure omgivelsene til å tro at han var død, men i kveld vekker Fuckleberry meg til liv og gir meg troen på at dette kan bli en bra kveld. Dawg blir dagens favoritt, tett fulgt av Stone Cold og Perfect Haircuts.
Agabas - Trykkeriet
Jeg har aldri sett Agabas før, men hadde en plan om å få med meg en konsert i fjor sommer. Slik ble det ikke, men nå byr anledningen seg igjen. Trykkeriet er mer som fullt når jeg ankommer like før konsertstart, og medlemmene venter trippende bakerst i lokalet. Jeg tripper fremover og finner meg en plass nede i hjørnet, og har fortsatt dugg på brillene når scenen fylles av sekstetten. Men de duggete brillene må jeg bare legge i lommen, for Agabas er et dampende lokomotiv som spinner av gårde. I løpet av de første tretti sekundene har vi fått både moshpit og stagediving i salen, og tunge riff og headbanging fra scenen. Agabas spiller dødsjazz har jeg lest, en ekstrem metal og jazz i ugrei harmoni. Foruten vokalist, trommis og bassist stiller de dobbelt opp med gitarer og en saxofonist. Saxen tydeliggjør det jazzete selvsagt, og jeg kjenner hvor herlig jeg synes dette instrumentet er. Saxen er med på å gi et vanvittig bunndriv, men bidrar også med jazzete soloer. Det er ikke fritt for at tankene vandrer litt i retning av Shining og Blackjazz, men dødsjazz oppleves som noe tyngre/seigere og mer melodiøst. Et annet velkjent triks er å lage en låt med bandnavnet som allsangvennlig refreng, AGABAS - AGABAS - AGABAS. Jeg minnes «Body Count´s in the House». Responsen blant publikum er også et skue fra mitt lille hjørne, glisene går hele veien rundt, det danses, hoppes og sprettes, og bandmedlemmer bæres frem og tilbake. Sikkert lurt å være seks i bandet når minst en til stadighet er ute blant publikum. Avslutningsvis er det bare trommis og saxfonist igjen på scenen, og jeg skjønner godt at saxofonisten ikke risikerer fortennene sine i galskapen som foregår foran scenen. Jeg nevnte innledningsvis at Trondheim Calling byr på mange inntrykk, men disse greiene her utløste nesten et epileptisk anfall.
Cult Member - Trykkeriet
Sjefredaktør Johnny kom med sterke anbefalinger av Tromsøbandet Cult Member og deres hardcore. Energi så det holder, sa han. Ok, tenkte jeg, de er jo neste band ut på Trykkeriet, og det er jo en halvtime i mellom som kan benyttes til en øl, restitusjon og nullstilling. Der Agabas blander såpass ulike genre som jazz og metal, så velger Cult Member å sjonglere mellom en ganske tung trash og hardcore. Energi så det holder sa Johnny, nettopp, det kan jeg skrive under på. Mens jeg står og studerer hva han gitaristen egentlig holder på med så føler jeg at det epileptiske anfallet nærmer seg faretruende. For en presisjon, og for et tempo! Med de fingerferdighetene der så burde han satse på korttriks og fingermagi. Vokalisten er sinna så det holder, jeg tør ikke møte blikket hans, så da flakker øyene videre mot trommisen. Ikke mye enklere å la blikket hvile der, og det samme går for bassisten. Jeg er oppstemt som en e-streng, og tenker at tre låter får holde hvis jeg skal opprettholde planen om en siste konsert på Byscenen. Puh.
Kanaan - Byscenen
Det er vel muligens en liten tradisjon for Trondheim Calling å la noen av de mer etablerte bandene spille på Byscenen for å samle publikum når festivalen nærmer seg slutten. Med Alma’s og Boxer i etasjene under gir det gode muligheter for både musikere og bransjefolk til å mingle litt utover nattetimene, samtidig er det plass til oss som bare vil henge litt i en bar. I år kan det se ut som det er bibelske proporsjoner over Trondheim Calling, der de som Moses ledet «de utvalgte» til det forjettede land Kanaan. Også for meg er vandringen til Kanaan strabasiøs denne kvelden, og vel fremme rusler jeg opp på Byscenens galleri for å feire suksessen. Kanaan har jeg forsøkt meg på både med konserter og plater. Bandet er av typen som gir til de som investerer, og mest har jeg investert i Earthbound (2021). Deres instrumentale musikk vandrer sømløst mellom stilarter som psychedelica, krautrock og stoner med litt jazzing her og der. Jeg har ikke klart å holde tritt med powertrioens utgivelsestempo, men i kveld så er det ikke så nøye hvilke sanger de spiller. Jeg vil bare inn i Kanaan og nyte vin, honning og fuzz fra Orange-forsterkere. Før jeg vet ordet av det så har de spilt sin tilmålte halvtime, jeg velsigner stunden, og føler at foran meg ligger alle muligheter åpne.
