
Stian Westerhus & Maja Ratkje - Akustiske landskap
Kan du ikke bare kjøpe deg en billett, sier en indre kritisk stemme. I teorien ja, men ikke i praksis. Uansett, det er ikke størrelsen på lommeboken det kommer an på. I det store bildet, så er den alltid liten. Altså, det er ikke penger som driver meg, så jeg har likevel pirket litt i katalogen før konsert. Ikke til forkleinelse for Westerhus, men det er Ratkje som tiltrekker meg mest. Jeg startet derfor min lytting til hennes første album Det Eneste Jeg Vet Er at Det Ikke Er En Støvsuger. Litt ignorant, så er det første jeg tenker plingplongmusikk. Jeg kjenner en viss skepsis gripe meg etter halvspilt plate. Helt ærlig, sånn musikk skjønner jeg ikke mye av. Helt tom for relevante referanser. Ingen gjenkjennelig rytme eller melodi å henge seg fast i. Her er det bare min nysgjerrighet som driver meg lengre inn i albumet, før jeg sporer helt av. Dog, jeg er ikke så ignorant som en viss kulturminister, som ville gi pris til rattkjelke.
Jeg hørte Ratkje for første gang ved Hopsjødagene i det forrige årtusenet. Siden den gang har jeg ikke hørt den, men hennes stemme satte spor, så jeg har fortsatt en vag erindring av dens kvalitet. Jeg klamrer meg til dette minnet, inntil jeg innser at det bare gjør meg snever. Tenk om det ikke blir noe vokal i det hele tatt. Det er en mulighet for det. Jeg vet jo ikke hva jeg går til. Derfor må jeg være mer åpen og fri i min innstilling, innser jeg. Ja, slik kan jeg kanskje sikre nytelse i kveld også, fabulerer jeg noen timer før konsert.
Gitarist og festivalsjef Alf Wilhelm Lundberg ønsker oss velkommen før konsert. Fra konsertsalen på Rockheim får vi høre hvor mye han gleder seg til det vi skal få høre. Ja, jeg kan formelig se hvor mye han gleder seg. Entusiasmen fyller rommet og lager god stemning før avgang. Vi er i et rom blottet for staffasje og politiske markører. Det er ingen gitarsamling på scenen, for scenen er kun beskjedent sminket med kaffekopper av papp. Det er ingen lysteknikk. Det er et enkelt oppsett. Ja, det er akustisk. Nei, det er heller ingen jålete elektroniske bokser med flotte logoer å se. Det er rent og pent. Rett og slett. Naturlig nok, så inntar Ratkje og Westerhus scenen uten knirk eller fjas. De finner sine instrumenter og setter bare i gang.


Før konserten startet, så postulerte Esben at han ikke våget å begi seg ut på en analyse av konserten. Det er følelsene som skal få regjere i kveld, sier han poetisk. Men han vil gjerne by på en rik utredning av kveldens aktører.
«Maja Ratkje har sin utdanning fra den klassiske tradisjonen ved Norges musikkhøyskole, men det jeg kjenner best til er hennes komposisjoner innenfor samtidsmusikken. Det er en vågal øvelse å sette denne kvinnen i en bås, hun har jo komponert kammermusikk, men også for opera, film, dans, teater, hørespill og for orkester. Hennes verk settes opp av ledende orkestre verden over, og hvis hun plasserer prisene hun har vunnet på peishyllen, så er det sannsynligvis ganske trangt der. Av Molde Jazzfestival fikk Stian Westerhus prisen som «Årets unge jazzmusiker» med bandet Puma, som ellers besto av Øystein Moen og Gard Nilssen. Så langt har seks nominasjoner til Spellemannprisen ført til én Spellemannspris. Mitt beste Westerhus-minne må nok være fra konstellasjonen med Kenneth Kapstad, og en helt vanvittige konserter med Monolithic i Trondheim. Hvordan er det mulig for en duo og lage så masse lyd? Ellers er det selvsagt konserter med Jaga Jazzist, som soloartist og sammen med Ulver. Stian Westerhus har også gått i en akademisk retning med musikken sin. På sitt vitnemål kan han vise til en bachelorgrad i jazzstudier fra Middlesex University og en mastergrad i utøvende jazz fra jazzlinjen ved NTNU. I 2021 leverte han sin doktoravhandling med tittelen «The Shape Of Concerts to Come», hvor han blant annet «ser på forholdet mellom utøver og instrument, og hva bevisstheten rundt hvor musikk oppstår har å si for det å aktivt skape musikk og forstå kreative prosesser».»
Tilbake til konserten, så skal det vise seg lurt med slagstøvler. Men før følelsene får flomme over, så har jeg noen relativt fornuftige ord om opplevelsen. Såvidt jeg forstår er alle kveldens låter hentet fra albumet ALL LOSSES RESTORED. Alt som var tapt er gjenopprettet, direkte oversatt. Rett og slett en fantastisk tittel, som virkelig setter en spiss på tankerarbeidet. Nå bobler det snart over i kålen her, kan jeg melde. Ja, nå skal det krydres godt med filosofi. Nei, jeg vil heller være helt konkret og nevne krokodilleklypen som fanger min oppmerksomhet i første låt. Den henger fast i en av gitarstrengene til Westerhus, og lager en lyd som jeg aldri har hørt før. Den står kanskje litt i fare for å bekrefte inntrykket av pling og plong. Men heldigvis så er jeg forberedt på alt, og lar meg ikke forstyrre lenge av den helt nye lyden. Jeg vet dens årsak. Det får holde, for denne gang.


Stemmen til Ratkje er bedre enn jeg kan huske. Den er søt, salt, besk og bitter, men aldri sur. Hun behersker alle stilarter, synes det som, og bekreftelsen kommer når hun trykker til som bare en operasanger kan. Hun treffer de vanskelige tonene lett, og holder dem fast. Se!, så enkelt det er, smiler hun før leppene krummes plystrende. Er det meg du plystrer på, rødmer jeg. Det er vel høyst tvilsomt skjønner jeg, når Westerhus begynner å synge i munnen på henne. Litt irriterende i starten, men det retter seg betydelig når han begynner å høres ut som Bowie. Lekkert!
Ellers er det verdt å nevne det rare instrumentet trøorgel, også kjent som,,,. Kjært barn har mange navn, men det er ikke kjært hos meg. Vel, det var inntil noen som kan spille instrumentet viser hvordan det skal gjøres. Og da får jeg enda en ny oppdagelse. Bass-lyden som Ratkje klarer å få ut av dette forferdelig stygge instrumentet er rett og slett fabelaktig. Jeg digger det rått. Ja, vi snakker om gåsehudsfølelse nå.
Når det gjelder sjanger, så er Esben klar til å dosere litt igjen. «Han kan melde at Stian Westerhus og Maja Ratkje er både komponister og utøvende musikere, men er muligens et stykke unna å innlemmes i Rockheim Hall of Fame. Det kan jo skyldes at de ikke regnes for å ha hatt stor nok betydning for norsk populærmusikks utvikling og utbredelse. Ja, kanskje skyldes det at de ikke engang kategoriseres innenfor populærmusikken. Det kan nok være et gyldig argument det, så lenge jeg tenker at den fremste kvaliteten ved populærmusikk er at den skal treffe de store publikumsmassene. Hvis jeg benytter en annen skala for kategorisering av musikalsk kvalitet, så er det to giganter som står sammen på scenen i kveld.»


Altså, da har jeg blitt skolert av Esben, og kan dermed slå meg til ro med at det er hverken samtidsmusikk eller pop. Men hva er det da? Jeg vil jo ikke være frekk å si at du må lytte selv, så noe må vel sies. Figurativt, så kan det kanskje beskrives som et helt trekkspill av sjangere blandet sammen på mystisk vis. Tidvis ganske så eksperimentelt, progressivt og springende, men også passasjer med kjent og kjært. Noe av det mest spennende er hvordan de løser alle overgangene i stil. En studie i seg selv.
Til slutt, så vil jeg si at denne musikken likevel er i berøring, eller på et vis i slekt med samtidsmusikk. På den måten at musikken er i berøring med alt. Den føles som en slags maksimalisme i minimalismen. Det renner over, spruter ut, og hvert øyeblikk er mettet av intens kreativitet. Etter publikum å bedømme, som er i total hengivelse, så smelter salen sammen og inntar en høyere enhet. En enhet som jeg vil kalle musikkens guddommelige vesen, hvor vi er dets kjøretøy. Og for en ferd det ble. En konsert til minneboken.
Alle foto: Esben Kamstrup