Akustisk Toppklasse

Randi Tytingvåg Trio – Roots & Wings (Kirkelig Kulturverksted)

Joda, men neida. Da jeg på sedvanlig og helt tilfeldig vis var ute på det store internettet for et par uker siden, snubla jeg over videoen “yes, but no…”, og det første jeg tenkte etter opplevelsen var, “hvorfor har ingen hvisket meg i øret, eller ropt ut: Randi Tytingvåg Trio. Lytt til Randi Tytingvåg Trio, for helvede”, for lyden av det hele, av denne trioen, da jeg hørte den, satte meg ut et øyeblikk. Så, etter en liten stund med intens rabling mellom ørene, begynte det å demre litt, og jeg tenkte, “har ikke denne gjengen gjort ‘You Can Never Hold Back Spring’ av vår store helt Tom Waits”? Noe sa meg at jeg såvidt hadde vært borti en norsk trio som hadde gjort en versjon av Fars uimotståelige perle. Og det hadde jeg jo selvsagt – for cirka to og et halvt år siden.

At en tredjedel av denne trioen består av Helldorados fantastiske geni, Dag Vagle, og en annen av helt utmerkede Erlend Aasland (Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars, og mye annet), gjør jo det hele temmelig ubegripelig med hensyn til at The Wilhelmsens ikke har fått det med seg. Men, men. Sånn er livet. Nå har vi begge (min bror og jeg) etter en del ettertanke og roting i “arkivene”, kommet frem til at vi har vært borti trioen før, men bare såvidt altså. Om folket hadde visst hvor mange norske artistnavn vi har fått inn i hverdagen gjennom de siste par årene, hadde det skjønt at det kan gå litt over alle støvelskaft en sjelden gang. Vi er jo tross alt to aldrende herrer. Men, ingen skade skjedd… Vi er på ballen igjen, og nå har vi meislet Randi Tytingvågs navn inn i den etterhvert så omfattende The Wilhelmsens-muren, noe som betyr at det blir værende der for all ettertid.

Etter at jeg hadde vært gjennom “yes, but no…” et par ganger, famlet jeg videre, og fant videoen til “Slowly”. Da var det faen meg gjort. Himmel og hav for en nyyydelig låt, Jeg fant FB-siden til trioen, og sendte så en direktemelding. Jeg fikk et hyggelig svar, og nå etter mange typiske stunt fra Posten (dere vet bedriften som ikke er hva den en gang var?) sitter jeg her å lytter til vinylutgaven av Roots & Wings, trioens siste album, den andre langspilleren i rekken, i tillegg til en EP.

I et intervju jeg leste her forleden, ble Randi spurt om sine musikalske forbilder, og tilsynelatende fort dukket det oppå to navn. Det ene er nesten litt selvskrevet blant kvinnelige artister har jeg inntrykk av. Vi snakker om legendariske Joni Mitchell. Det andre navnet som dukket opp gjorde meg så inn i granskauen glad at jeg kjente hjertet mitt gjøre et ekstra byks. Ja, for det er nesten sånn at jeg anser Tom Waits som nær familie, og når jeg tilfeldigvis kommer over andre fans, er det på mange måter som om verden rundt øyeblikkelig blir et bedre sted. I så måte har den godeste tytingvåg et meget godt utgangspunkt her hos denne hertingen.

Men, det rekker selvsagt ikke så alt for langt bare det å ha Tom Waits som musikalsk forbilde. Det rekker heller ikke hele veien hjem å ha med seg et helt strålende lag musikanter når man lager plater. Man må jo tross alt ha noe å komme med både på låtskriverfronten, óg på sangfronten. Nå er jo Randi godt kjent i mange miljøer, både i inn -og utland, for sin særegne og helt fremragende stemme (hun har tross alt holdt på i en årrekke), så mye ligger jo til rette for at ihvertfall undertegnede skal finne musikalsk frelse på dette nye albumet med den tveeggede tittelen – Roots & Wings.

På dette albumet medvirker to helt avsindig flotte musikanter. Vi snakker om Nils Økland på fele og Harding fele, og selveste Knut Reiersrud på lap steel, munnspill og resonatorgitar. Dag S. Vagle spiller gitar og synger/korer, og Erlend E. Aasland spiller banjo, tenor gitar, cavaquinho (en Portugisisk 4-strengers gitar – ukulelens forgjenger), flygel, og så korer han. Det er Tytingvåg som har skrevet alle låtene med unntak av “Slowly” som hun har skrevet sammen med Christian Caboom Eriksen. Det er dessuten Randi selv som har produsert skiva.

Albumet starter med låta jeg først snubla over, “yes, but no…”. Dette er en vakker sang som elegant rusler gjennom det å ikke være åpnen for romantiske fremstøt lengere. Fortelleren har nok med sine forpliktelser, og virker fornøyd nok med det, eller… Så kommer den minst like vakre “The Blue Lady” Her får vi kjenne på Randis helt fabelaktige stemme. Lyrikken er basert på et dikt av Général Mac Arthur som ble oversatt til norsk av Sissel Maroni, for så å bli oversatt videre til engelsk av Randi. Låten handler vel i grove trekk om å være tro mot sine overbevisninger, om å ta vare på sjansene man får, og rett og slett bare leve livet så lenge blodet pumper rundt i årene. Alder er bare et tall, så føl deg ung. Det akustiske landskapet er bare helt nydelig.

“Break” er en nær og deilig låt full av nakne harmonier. Den snakker om å rive seg løs fra bekymringene av og til, for de kommer til å være der når du snur deg tilbake igjen. Koringa, og harmoniene er så vakre at det er en fryd. Så dukker det opp en låt, “Song For My Mother”, som handler om kjærligheten som finnes i det å ha en mor som er der. En kjærlighet og en trygghet ingenting kan erstatte. Et anker i livet, kanskje. Gode råd gjennom ren eksistens. Nok engang er det det akustiske landskapet og harmoniene som løfter alt til himmels. Det er så vakkert, og den fela der inne. Skjærer rett inn til sjela.

En av mine favoritter er “Coffee”. Skrevet som en kjærlighetssang til sin livsledsager, dedikerer denne all sin kjærlighet til en god kopp kaffe. De geniale vendingene i selve melodien, harmoniene selvsagt, og Reiersrud. Det er dessuten en banjo der som virker som koffein. Jeg blir kaffetørst, kjenner jeg. Jeg elsker jo også kaffe. Siste låt på side A, “You’re On Your Way”, får meg til å tenke på Ry Cooders helt fantastiske album, Jazz. Det er noe med stemningen, og selvsagt noe med de helt stålende musikantene, og ikke minst instrumenteringen. Tytingvåg har skrevet en evergreen her. En låt som alltid har vært der i all sin rykende ferske eksistens. De vokale prestasjonene er strålende med all sin nakne nærhet.

Side B åpner med et spark til lederskapet i visse misjonsorganisasjoner. Folk som utøver sin makt i ly av Guds ord, eller sånt noe. Ledere som skyver Guds ord foran seg for å rettferdigjøre helt håpløse handlinger. Randi skrev denne i raseri over at hennes mor ble sparket etter 30 år lang tjeneste i en misjonsorganisasjon. Med sin helt nydelige stemme klarer hun å formidle sin harme uten å skrike hjertet ut. De andre to i trioen gjør dessuten en helt formidabel jobb, og gjør låta til en slags urgammel protestsang. Det er en ren fryd å befinne seg i dette musikalske terrenget, let me tell you. Så kommer den helt avsindig vakre, og jeg må si hjerteskjærende vakre “Slowly”. Akkordene, melodien, varheten som ligger så jævla tett inn til beinet. Jeg tror jeg måtte sukke litt første gangen jeg hørte skjønnheta i denne sangen. Det er bare så helvetes fint. Og den fela der… Faen altså.

Nerven i “Lilly”, er til å ta og føle på. Randi Tytingvåg er en låtskriver av rang, og en sanger man sjelden kommer over. Uttrykket hun til enhver tid legger på fjøla. Hm. Denne trioen er et funn for det akustiske landskapet i furet værbitt. Det er så sterkt i all sin yndelighet, og i all sin praktfulle skjørhet. Som en rose når den slipper en vanndråpe som har hengt på en stund. Den myke bevegelsen. Nerven. “Figure It Out” kommer rett og slett direkte inn å stjeler mitt gamle værslitte hjerte så til de grader fullstendig. Dettte er kanskje min favoritt på albumet. Det er noe med tonevalgene som fyller opp alle tomrommene i meg. Bedre kan jeg ikke si det. Og igjen: Han derre Nils Økland. Nei faen. Dette er kunst fra alle involverte.

“Memories Aren’t Invited” er en sånn vise i den gode gamle folk-tradisjonen. Den finner fort veien inn i sjela, kysser den, og drar videre til neste. En helt nydelig sang med et munnspill som bærer all lengsel på sine ensomme vinger. Siste låta på Roots & Wings er “The Queen Has Left The Building”. Den lekne strukturen, er like barnslig som den er sterk. Dette er intet mindre enn medisin. Det er balsam og det er siste toget hjem, holdt jeg på å si. Faen for en trio. Dynamikken er sjeldent bra. Har aldri hørt noe lignende når det kommer til akustiske tioer. En utrolig stilig og sterk avslutning på et bunnsolid og overbevisende album.

Jeg vet at det finnes mer av dette der ute. Denne trioen har laget et album til. Det er ikke mulig for meg å få nok av sånt som dette. Altså musikk som er innom alle de originale genrene, og gjør det så bra som det er mulig å gjøre det. Faen for en skive! For en trio, og FOR en dame.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert