Detour 33 – Tamed by Fear (Humu Records)

I disse Lahti-tider er det vel på sin plass med litt kunst fra de tusen sjøers land..? Ja? Greit. Da vil jeg påstå at Tamed by Fear, Detour 33’s debut som slippes i dag, er midt i blinken. Det 23 minutter lange albumet har vært en del av det musikalske landskapet her hjemme de siste 6-7 ukene, og det er ingenting annet å si enn at bandet fra Kuopio i Finland har imponert meg fra første sekund.

Orkesteret består av tre gitarister og en trommis: Markus Väisänen, Juuso Kolho, Jarkka Rissanen, og trommeslager Janne Mathlin. Alle disse har såvidt jeg vet spilt i kjente finske band, og er alle etablerte og høyt aktede musikere. Ryktene skal til og med ha det til at det er legendariske folk inne i bildet her. Nå er ikke jeg så veldig bevandret når det kommer til finsk musikk, eller tradisjon for den saks skyld (elsker selvsagt den finske tangoen), dessverre får jeg vel si, men etter at jeg fikk Detour 33 inn i livet, er nysgjerrigheten min vekket til liv. Siden jeg ikke vet stort om musikkmiljøene i Finland, og siden jeg ikke har funnet så mye å klaske i bordet her, går jeg likegreit bare løs på det som er det viktigeste i min verden, og det er selvsagt selve musikken.

Mye av det nevnte musikalske landskapet er enklest å beskrive som det i gamle cowboyfilmer av det mer øde slaget, der ørken, kaktuser, slitne forblåste westernbyer med falleferdige trebygninger, tumbleweeds som snubler forbi det nedlagte begravelsesbyrået, og ensomme menn med barske fjes, utenfor og i saloonen der pianoet forlengst er skutt til pinneved, og der bartenderen er like snydens i tåka som resten av klientellet. Kombinerer du disse bildene med den finske naturen – med sine uendelige skoger, utallige vann og vakre innsjøer, begynner du å nærme det et scenario som passer denne finske americanaen ganske perfekt.

De filmatiske kvalitetene er åpenbare så snart du kommer inn i den instrumentelle teksturen her, mye på grunn av det vi her i norden, og sikkert overalt ellers rundt i den vestlige verden, har fått plantet inn i sjelen gjennom herrene Morricone, Leone, og andre spagettimenn med en hang til ensomme ryttere, umulig kjærlighet, grisklendt natur, og imponerende omgivelser, alt over det store lerretet.

Men det er så mye mer enn bare filmatiske assosiasjoner, store bilder, americanatradisjon, og langstragt atmosfære inne i bildet her. For dette er en instrumentalplate der gitarene og spenningene mellom dem, står i sentrum. Her dukker den ene hjerteskjærende melodien opp like fort som den utstuderte tonen som henger igjen i lufta lenge etter at whiskyflaska er tom og omgivelsene ellers har falt til ro, overtar. Her er gitarlyder enhver gitarelsker ikke vil leve uten. Progresjonene er like viktige som den statiske stillheten som oppstår i ekkoet av de elektriske spenningene som nettopp har etterlatt seg et magisk rom for den neste ensomme tonen skal ta deg med videre til et sted du kan banne på at du har vært før. Her er gjennkjennelsen av dine egne omgivelser malt med akkorder og intense atmosfærer. Jeg kjenner meg i alle fall godt igjen her, og det gjennom hele skiva. Skogen jeg bor i synger egentlig akkurat sånn som gitaren til Väisänen synger, og lufta vibrerer som Mathlins symbaler.

Alle de syv komposisjonene hører sammen som egg og bacon, Tequila og lime eller vodka og sauna, og hver gang jeg har spilt gjennom det relativt korte albumet, lengter jeg tilbake til start. Hver gang jeg tar fatt på de syv komposisjonene igjen, oppdager jeg nye toner, andre stemninger og en atmosfære som på samme måte som været, fort kan forandre seg. Jeg kan i små glimt føle at Ry Cooder nettopp rusla forbi med gitarkofferten i hånda, og jeg kan i nesten se en John McLaughlin komme forbi i motsatt retning. Jeg tror jeg skal ta meg en tur til Finland i sommer.

Tamed by Fear bør på ingen måte bli stående som Detour 33’s eneste utgivelse så alt for lenge, for dette vil jeg ha mer av. Mye mer. Komposisjonene som alle har sin egen sjel, passer hverandre like perfekt som Sergios bilder, og alle strengene som spennes og vibrerer her, hører sammen som Romeo og Juliet, uten sammenligning forøvrig. Liker du stemningene som bare en gitar i den rettes hender kan trylle frem, er dette absolutt et album å skaffe seg. Jeg elsker skiva, og alle de involverte. Jeg nøler ikke et sekund med å kalle dette for et mesterverk.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert