Med Hjertet Utenpå Skjorta

Kenneth Norum – Heart On A Sleeve (Kenneth Norum)

“Dette er oppriktighet i sin sanne form”, var det første jeg tenkte sist fredag etter at Heart On A Sleeve hadde plumpet ned i postkassen på utgivelsesdagen og jeg hadde tatt denne CD-utgaven av en fersk debut med ned i det aller helligste… Altså ned i musikkrommet, eller gutterommet om du vil.

Og som vanlig hadde jeg helt rett. For her kommer sangene på rekke og rad, 9 i tallet, og ikke én eneste gang, kjenner jeg noe som kan minne om anstrengthet eller om tapre forsøk på å høres ut som en vaskeekte singer/songwriter fra langt inne i de mørkeste pubene i Houston, som virkelig har noe og melde, og som mener alt det han synger om. Og tro meg, jeg har hørt mange opp gjennom årene som har prøvd å høres like genuin og ærlig ut, eller like uanstrengt ut, som både Cash, Waits, Petty, Springsteen, Young, Clark, Van Zandt, Crowell, Kristofferson og Dylan – og med tydelige anstrengelser om levd liv, død og fordervelse. Det funker ikke sånn. Skal noe komme fra hjertet, eller fra den “rene tanken”, må det faktisk gjøre det. Og det er nettopp det som er så betryggende óg forsåvidt, imponerende vakkert med dagens singer/songwriter. Hans sanger og hans fremførelse av disse, ligger der like naturlig som kvisten når den tegner seg inn i strukturen på ei nyhøvla furufjøl. Alt er som det skal være, og det lukter akkurat som det skal lukte når ekte vare blir utsatt for lufta vi ånder. Kenneth Norum er “The Real Deal”.

Her er det dessuten lett å lukte seg fram til en ung gutt som i sin tid hørte f.eks Born to Run, eller hva som helst med stor påviknings -og slagkraft, og med det plutselig skjønte hva han måtte gjøre. Og det som gikk opp for han den gangen, det ble en dyptsittende drøm, og den drømmen ble også fort selve målet. Et mål om å skrive sine egne sanger for så å gi disse ut på plate når tiden var moden…
Og det har Kenneth gjort. Han har sågar gjort alt dette, først og fremst på egenhånd, men også med litt god hjelp fra noen gode venner. Litt sånn som Lennon sa gjennom Ringos stemme en gang for cirka 100 år siden. Og dette har jeg en veldig stor og dyp respekt for. For om jeg, jeg burde ikke, men gjør det likevel, går cirka 30 år tilbake i mitt eget liv, hadde jeg akkurat den samme drømmen (det var Ian Anderson som var skyldig i mitt tilfelle), men denne ble uheldigvis aldri målet. Jeg var for ustrukturert og drømmende for denslags, så det ble bare med låtskrivingen, og praten. Masse jævla tomprat. Men nok om det. Poenget her er respekt. Som en 100% uavhengig herremann, har Kenneth Norum sluppet sin debutskive, og akkurat nå har jeg tenkt å si et par ord om akkurat det. Og da mener jeg om musikken og låtene vi får servert fra en lovende fyr fra Skogbygda i Nes, Akershus.

Foto: Gunnar Johnsen

Det første som tilfredstiller meg når skiva snurrer igang, er den fyldige og fine kassegitarlyden. Den er myk, romslig og fin, men har samtidig en perfekt punch. Så kommer sangen inn og utfyller dette lydinntrykket, et lydinntrykk som tilhører førstelåta, “Hearts Ain’t Bound For Glory”. Det er med en dyp inderlighet Herr Norum fremfører sin tekst, og det ligger en fin melodi å lurer der mellom setningene. Det går ikke lang tid før de ekte følelsene svumer opp og kommer til overflata, og man skjønner at også Kenneth, i likhet med de fleste av oss med testosteron i blodet, har vært ute i hardt vær på kvinnfolk-fronten. Dette er en meget lovende start på debutskiva fra vår mann Kenneth.

Neste ut er “Uptempo Song”. og her kommer mannen ut med, som sangtittelen mer enn antyder, en litt hyppigere takt. Av en eller annen grunn, som for meg er åpenbar, minner Kenneth her litt om en gammel kjenning med navn Steve Forbert. Ikke så mye på stemmen, mer på feelingen låta serverer. Denne typiske heartlandrockdrakta kler Mister Norum meget godt, og jeg kan med tiden tenke meg at Norge endelig får sin egen lenge etterlengtede Tom Petty. La oss bare håpe at han klarerer å skrape sammen sine egne Heartbreakers. Det er nok av dyktige spillemenn der ute, så, hvem vet.
Når “Amsterdam” treffer meg, og da mener jeg treffer meg, er vi over i noe helt annet enn lettbent og nydelig heartlandrock. Nå beveger vi oss litt ned i Norums kjeller, der nede demonene ofte trives best. Lyrikken er fortellende óg så (unnskyld fransken) inn i helvete vakkert nøyaktig servet. Ikke et overflødig ord. En sann trubadur verdig, hardcore that is. For i øyeblikket Norum synger “Maybe i should go to Amsterdam, and tell you how i really feel”, er det så mye mer enn bare en “trussel” om å dra til kanalbyen med alle fortauskaféene. I stemmen hans ligger all verdens kjærlighetssorg og desperasjon. Desperasjonen er ikke åpenbar som hos Iggy, f.eks (det skulle tatt seg ut), men mer som hos Springsteen og Adams når de tar turen ned. For en låt, folkens.

“Drive Into the Ocean” kommer så inn å gjør at mistanken min om en ny trubadur musikknasjonen Norge har all grunn til å forvente noe av i fremtiden, blir komplett. For her er låtskrivinga på sitt mest finslepne og følsomme, og den blir så strøkent fremført at det nesten ikke kan være sant. Er dette virkelig en fyr fra et lite skogholt i furet værbitt, eller er det en inngrodd amerikaner med alt som kreves implantert i blodet. I denne låta minner han meg så kraftig om en gammel helt, at jeg nesten faller av krakken. Jeg snakker om Will T. Massey, som siikkert ikke alt for mange har hørt om. Igjen tenker jeg på følelsen, ikke det rent stemmemessige.
Så dukker “God I Love the Radio” opp og tar meg videre på denne reisen gjennom eget ’90-tall med bunnsolid americana. Ikke misforstå. Denne musikken, og disse låtene, er like mye ferskvare som nostalgia og gamle følelser. Låtene er helt 2017, men utvilsomt tidløse og potensielle keepers. Jeg er allerede stor fan av måten Kenneth Norum legger sine tekster inn i selve låtlandskapet. Dette er klasse. Veldig i stil med folk som Ryan Adams og kanskje til og med John Hiatt (om vi ser bort fra Hiatts unike sangstil og sånt).

Tempoet dras litt opp når “I’m Still Here” treffer lufta her i musikkrommet hvor jeg sitter, og igjen kommer jeg i tanker om Will T. Massey – som for meg er et godt tegn. Ikke heng dere opp i Massey her, og heller ikke Adams som hele tiden lurer litt under overflata. Tenk heller Skogbygda. Kenneth Norum, hans skrivemaskin og gitar. Tenk at vi er vitner til en fyr med musikksjel som kan og bør nå langt med sine låter og sitt uttrykk. Eller forresten… Ikke tenk. Bare lytt.
“Broken Hearts and Traffic Signs” er atter en neppå, følsom låt med kjærleikssorg i sin favn. Det å våkne opp søndag morgen omgitt av tomme flasker og et tungt hjerte som håper på at dama også bare ble full og sovnet der hun var, men som også vet temmelig sikkert at det nok ikke var tilfelle… Hm. Jeg vet ikke, men teksten til Norum treffer, og den er stablet sammen med omhu, og ikke minst – STIL. Mer sier jeg ikke om den saken.

Et vakkert og ensomt piano som kunne vært hentet ut fra en hvilken som helst høstkveld, tar oss inn i “Nothing Round Here”. Norum er sår, nostalgisk og åpenhjertig, og det blir aldri klamt. Og her ligger mye av kunsten når du som artist skal åpne “kranene”. Det å fremføre sånt uten at lytteren blir flau og kjenner litt på at en diaré er nært forestående, er jaggu ikke for enhver, men Kenneth gjør dette som om det er han som skal gjøre det, når det først skal gjøres. Og det skal jo det. Vi snakker om en gave her, ikke noe innøvd vissvass.
Siste låta “Empty Streets” står for tur, og det er kanskje, men bare kanskje, min favoritt på dette overbevisende albumet. Jeg legger merke til en kvalitet i mannens stemme når han tar litt mer i her. En kvalitet jeg for min del vil høre litt mer av. Det er både rasp og pondus der, og Bruce kan lett dukke opp i tankene mine. Det er dessuten livsfarlig å komme fra Norge, skrive en låt som heter “Empty Streets” (verdens kanskje største klisje), for deretter å bli tatt på alvor. Men faen. Kenneth Norum, han fikser det han. Jeg tar mannen på blodig alvor, og det fortjener han.

Vi har bestemt oss for at sekseren skal være småumulig å oppnå, noe vi også har funnet ut at den bør. Men dette er nærme altså. Veldig nærme. Jeg har dessuten tro på at denne karen vil komme tilbake med mer åndelig føde, og jeg tror det kan være lurt å ha litt mer krutt på lager når den tiden kommer.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert