Raffe Riff og Tøffe Takter

A Good Hiding – Come Get Some (A Good Hiding)

Oslobandet A Good Hiding er en svært samspilt og tight enhet som her på sin andre EP, Come Get Some, serverer oss ujålete men faen så fjong rock’n’roll med både sting og attitude. Det er forresten ikke så rart at de fremstår samspilte når vi tenker på at kvartetten har spilt sammen i over 10 år, og det er av samme grunn heller ikke så rart at de har kommet opp med et lite knippe med fengende og feiende flotte låter her.

Deres første EP, Riding My Pony, som dukket opp i 2012, er heller ikke å kimse av. Etter hva jeg har forstått ble den spilt på radio av selveste Harald Are Lund  dette året, og det sier kanskje noe til noen (det bør i alle fall det). Men nå altså, det vil si tidligere i år, slapp bandet sin siste EP på 10″ vinyl, og undertegnede har hatt den av og på platespilleren gjennom hele sommeren. Dette har medført at de fire låtene skiva inneholder har funnet seg godt til rette i min alltid hungrige musikksjel.

A Good Hiding består av de fire herrene: Yngve Benestad Hågvar på bass, Knut-Martin Løken på vokal, Harald Nyhus på trommer, og sist men ikke minst Torger GB Stubberud på gitar.

Herrene har funnet frem til en heftig stil som kler dem meget godt. Den er rett frem bunnsolid og ærlig (måtte bruke det ordet nå ja) uten antydninger til noen former for sonisk jåleri, og lydbildet som det fremstår, har en meget liveaktig fremtoning. Når det er sagt må det kjapt legges til at lyden i sin helhet er utmerket sammenknottet og detaljrik, så her vil jeg påstå at vi får i både pose og sekk på produksjonsfronten – og den er det Lars-Erik Vestby og bandet som står for.

Foto: Tomas Frithjof Jakobsen

Den meget vakre 10-tommeren som har et frontcover designet/tegnet av Marit Gunnes åpner frekt og freidig nok med låta “Running to the Graveyard”. Ikke at det er så frekt å løpe til kirkegården (der er vel verre å løpe når du allerede er der), men heller at bandet går rett til verks med sine eminete synkoper. De går rett i strupen på deg med en tøff og riffbasert rocker full av forskjellige partier som hele veien henger sammen som skjorta og ræva, som vi sier nordpå. Det er både luftig og tett som betong i flekkene, og det tar slutt like brått som det startet. Dritfett, ass. Rock’n’roll.

Neste låt ut er “Static Revolt”. Den har også en struktur full av takskifter og trykk. Bassen beveger seg i en dødsfet dans med den alltid angrepsklare girtaren, og trommene er der hele tiden som en kanon signaliserer at det tross alt er blodig alvor dette vi kaller for rock. Mr. Løken synger med både hjerte og baller utenpå skjorta (går det an å si noe sånt?), og bandet bobler over av testosteron og spilleglede. Tøft og fengende hele veien. Disse gutta vet hva de holder på med.

B-siden åpner med tittelkuttet “Come Get Some”, og denne låta må jeg fort kalle min favoritt blant de fire (selv om hele EP-en er jevn og tøff som bare f…). Riffene, tonevalgene. bassinga, trommene og ikke minst vokalen. Her er alt helt jævla mesterlig smeltet sammen til en KILLER av låt, som gjennom det plutselig seige reftrenget óg den helt dritfete trommeovergangen til neste vers, rett og slett bare sparker røv. Det blir nesten ikke tøffere enn dette. Vi snakker 2 suverene minutter. YEAH! Gimme some!

Til sist er det den progpunka “Über Allers” (haha… Allers) som setter skapet det det burde stå når takt og djevelskap sveises sammen og skal få sitt rette ansikt. Her får vi (også, får jeg nesten si) demonstrert bandets ferdigheter så det hyler etter. Låta er der, rett i brystkassen, rett i sjelen og rett i fleisen – og det akkurat sånn som vi liker det. Disse gutta spiller skjorta av mange i det stadig voksende rockesirkuset her hjemme, la det være klinkende klart. Raffe riff og tøffe takter står i kø nå. Der har du A Good Hiding!

Jeg har ikke funnet så mange å sammenligne denne gjengen med (det er vel heller ikke nødvendig), bortsett fra alle som spiller tøff og oppkjeftig rock, men det har hendt at mine tanker har vandret i retning noe som kan minne litt om Blue Öyster Cult, når det har stått på som verst. Og det har det gjort opp til flere ganger.

A Good Hiding har forlengst fått sin plass på (og i) den uunnværlige rockeveska mi (HVA! Har du ikke rockeveske?), representert med en snasen liten button, og de har også etterhvert fått en finfin plass i mitt temmelig gamle rockehjerte. Det er ikke fritt for at The Wilhelmsens venter på bandets første fullengder nå.
Denne 10″ er presset i 500 eksemplarer, og kan selvsagt kjøpes i utvalgte platesjapper. Så, da vet du hva du har å gjøre i dag. Come on. GET!

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert