Roger Græsberg & Foreningen – Triste Sanger og Vals (Safe & Sound Recordings)

Jeg var i likhet med Roger Græsberg og hedersmann, ildsjel, trommis og businessmann med stor sjel og svært hjerte, Alex Lindbäck, også på Sturgill Simpsons første konsert i Norge. Det var etter min mening en meget flott og inspirernde opplevelse, noe tydeligvis også Roger Græsberg og Co mener. For det var angivelig den konserten som gjorde sitt til at Roger Græsberg & Foreningen i dag er et orkester, og da selvsagt også grunnen til at jeg i dag sitter her for å skrive noen ord om albumet som slippes førstkommende fredag.

Den nevnte konserten med Sturgill høsten 2014 ble altså åpnet med Willie Nelsons gamle schläger, “Sad Songs and Waltzes”, og det er nettopp den som i oversatt versjon har endt opp med å bli dette albumets tittelkutt. Fiffig og ikke minst jævla vakkert. Det ligger en viss poesi i alt dette. Ektefølt og inspirert etter alle kunstens regler, for å si det sånn.

Undertegnede har altså ingen problemer med å forstå at den nevnte begivenheten fort ble en spire til inspirasjon for disse gutta, for gudene skal vite at Mr Simpson leverte varene denne kvelden, og at mye av materialet fra hans til nå desidert beste album, Metamodern Sounds in Country Music, var representert, og ikke minst, helvetes flott fremført.

Siden jeg ikke hadde noen særlig kjennskap til Roger Græsberg fra før, var det med en viss porsjon relevant distanse jeg tilnærmet meg dette albumet. Det skulle fort vise seg at denne distansen ble til en temmelig tett og nær opplevelse, for musikken og tekstene som møtte meg inviterte meg rett inn i verden av flotte harmonier, nydelig instrumentering, og en etter min mening, jævla tydelig orginalitet. Ikke slik å forstå at sangene og stilen var så veldig langt unna ting jeg har hørt før, heller det at de forskjellige kombinasjonene av både melodi og instrumentbruk, stemme og lyrikk, på et merkelig vis ga meg en følelse av å bevitne en ny norsk sjanger. En slags crossover mellom alt.country, popvisetrad, folk og laidback rock. Mye av dette ligger i Rogers stemmebruk, eller i måten han angriper teksten på.

Roger Græsberg & Foreningen består av folk. Folk som Roger selv som synger og spiller gitarer og perkusjon. Så har vi Unnveig Aas på vokal, autorharpe og el.gitar, Krister Skadsdammen på steel og el.gitar, Alex Lindbäck på trommer, Tor Ånon Kleivane på bass, og av og til Kenneth Bjørdal på orgel og piano.


Foto: Henning Benjaminsen

OK. Så var det selve albumet, Triste Sanger og vals. Side A åpner med tittelsporet. Den gamle Nelson-valsen i ny norsk drakt setter stemningen ganske så umiddelbart. Dette er en duet der Unnveig og Roger kommer sammen å gjør hele opplevelsen til en jævla koselig countryvise med kledelig steelgitar og et vakkert valsende bakteppe. Det er nesten så jeg får lyst å danse en liten vals med min kjære. Så kommer singelen “Lyden av Hjul”. Dette er rett og slett en låt som burde hatt fast spilletid hos enhver radiokanal med respekt for seg selv. Mer er det ikke å si om den saken. Dette er en umiddelbar schläger. Ferdig snakka. Og hør den vakre gitarsoloen som kommer inn å gjør landeveisdrømmen, eller flukten, virkelig.

“Giftering” kommer inn å gir meg en følelse av å ha med en melankolsk Knudsen og Ludvigsen-låt å gjøre. Mye av dette kommer av Rogers måte å synge på. Han har en sånn fantastisk fin måte å leve seg inn i teksten og sangen på. Det er bare å ta av seg hatten her. Og så hjelper det jævla godt på med de små nestensynkopene der inne som markerer hele låta å gjør den så spesiell og så vakker som den er. Når “Grått Hår” tar sin plass, er det i et litt mer typisk rockespråk den gjør det. Countryrock, som er et slitent begrep her hjemme, tas frem med den største selvfølgelighet nå, og undertegnede bare storkoser seg. DET er alltid et godt tegn. Det svinger som faen, altså. Til sist på Side A kommer “Lørdagsklar”. Skarpen får meg umiddelbart til å tenke på kjære og høyt savnede Levon Helm. For en perfekt skarplyd, ass… Vemodet som oppstår i denne melodien sender meg tilbake til tider da jeg har entret baren alene en lørdagskveld med kun én ting i tankene – og det er å få sitte der i stirre ned i glasset helt til whiskyen tillater meg å snakke med andre folk, kanskje i samme situasjon. Så hør; jeg takker gutta for denne helt nydelige låten der det atter dukker opp helt utrolig flott gitararbeide. Dette er klasse.

Side B starter med nok en perle. Jepp. Man skulle nesten tro det var umulig å lage såpass mange sanger som kler hverandre så godt. Men “Et Annet Liv” er den perfekte fortsettelsen etter at jeg har vært der borte ved platespilleren å flippet skiva rundt 180 grader. Dette kompet som utgjør Alexander og Tor Ånon, gitarene, og sangerene Roger og Unnveig. Det er nesten så det låter for perfekt og strøkent, uten at det likevel gjør det. Til å havne der, har dette alt for mye sjel å by på. Så, nesten helt ut av det blå (neida) kommer albumets høydepunkt. Låta “Elvesang” er noe av det vakreste jeg har hørt på lenge. Nå er “lenge” et relativt begrep her i kaféen, i og meg at jeg hører mye musikk. 70 % av denne blir skrota, og resten dukker opp her, omtalt hos oss i TW. Men “Elvesang” bare fortsetter å vokse på meg. Det er så vakkert, og poetisk, og… Ja. Jeg er en hund etter elver. Elsker dem. Det kan jeg komme tilbake til en annen gang. Herregud for en flott sang. 

Beck skrev i sin tid en av sine aller sterkeste låter (jeg er stor Beck-fan), “Rowboat”. Johnny Cash (forguder The Man in Black) tok noen år senere denne i sin mørke favn, og gjorde den til en milepæl for undertegnede. Det finnes ikke ord for hvilke følelser jeg har for denne låta, så da sier det seg selv at jeg ikke kan beskrive det. Men en ting kan jeg si: Jeg hadde alle piggene ute da jeg lot nåla gli inn i Rogers “Robåt”. Og hva skjedde. Jo, det skal jeg fortelle deg. Foreningens fornorsking av dette “dyret”, er mesterlig. Roger Græsberg har jaggu gjort sangen til sin egen, han óg. Hm… Faen heller. Når “Blå Blues” overtar er fallhøyden stor, men gjengen overlever også dette med glans, selv om låta nok er den svakeste på skiva etter min mening. Den svakeste i et jævla sterkt knippe låter. Albumet avsluttes så med en liten hyllest til Buck Owens og Creedence. I alle fall slik jeg ser det. Faen vet at disse fortjener en få fin liten hymne, og det gir Roger Græsberg & Foreningen dem.
Jeg tar av meg hatten for Roger Græsberg som har komponert, miksa og produsert alt dette. Det gjør jeg any given tuesday. Og en ting til: Safe & Sound Recordings. Svarte faen! Nå begynner de å få mange knallskiver på samvittigheta. 

Dette albumet slippes fredag 20 januar, så det er bare å glede seg om du liker meget vakker og god musikk.

Kjapt oppsummert; vil jeg bare si at dette er et helstøpt album. Selv om en av låtene kanskje er den svakeste i selskapet, betyr ikke det at det finnes svake spor her. Dette albumet anbefaler jeg på det sterkeste. Det er laidback og vakkert, bevegende og flott. Som en blomst i vinterkulda stiger norges Sturgill opp av isen.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert