Teodor Kristoffersen

Teodor Kristoffersen – Seljord Session

23 år gamle Teodor Kristoffersen traff en av de virkelig viktige nervene hos undertegnede da jeg hørte han for første gang sent utpå vårparten. Jeg var ikke i tvil om at dette var noe for meg, og for oss i The Wilhelmsens.
Når det kommer til folk med én enkel stemme og én ensom gitar, kjenner jeg det alltid med en eneste gang om de har det jeg ser etter eller håper på å finne gjennom denne “enkleste” av alle musikalske formidlingsformer. “Enkel”, med tanke på at det kun er snakk om en gitar og en røst, men desto mer krevende når det kommer til alt det andre, som f.eks låtskriverkunsten, formidlingsevnen, nerven og åpenbart, talentet.

Talent ja. Der har vi et vanskelig fenomen. Det er jo så udefinerbart, så omstridt (i enkelte kretser), og så vanskelig å slå en solid ring rundt, men når det kommer til akkurat dette vi her snakker om, så har jeg en heller dårlig tro på at formen kun kan øves frem uten at det ligger et talent og en liten begavelse i selve krybben til mennesket bak.

Teodor har skrevet låter siden han var 16. Hans eneste musikalske undervisning stammer fra et gitarkurs han tok da han fortsatt gikk på barneskolen. Etterhvert fant han veien til åpne stemninger, noe som resulterte i at han “gjenoppdaget” gitaren som instrument, og som førte til ny giv med påfølgende skaperglede. I dag føler Kristoffersen at han har utviklet en helt egen fingerpicking-stil, og at han har funnet sitt eget uttrykk. Og det må jeg helt klart si meg enig i.

Noe av Teodors motivasjon til å skrive egne låter kom gjennom depresjoner han følte på i ungdomstiden. Sangene fungerte som en slags terapi mot mørke tanker, og ble etterhvert en sti å følge. Jeg synes Herr Kristoffersen sier det best selv:

“Jeg hatet alltid å prate om depresjon og meg selv generelt, fordi jeg syns det var meningsløst og dele min negativitet uten å fremme noe løsningsforslag. Der kom sangen inn. Ikke at den kan kurere eller løse noe egentlig, men å formulere problemene mine i poesi var en måte å si hva jeg hadde på hjertet, på en positiv måte. Både gjennom ærlige og upynta låter om min oppvekst, og gjennom metaforiske skildringer av min sinnstemning”. 

De fleste store låtskrivere kjenner godt til dette. Det er ofte der det starter. Trangen til å formidle ting som betyr noe, terapien i det å få utløp for tanker som trenger luft. Uansett hvordan det fungerer, så er vi, altså de fleste av oss som elsker musikk, glad for at det finnes poeter og musikanter der ute som kan sette ord på ting som det ikke alltid er like lett å prate om. Nå skal ikke jeg overtolke eller dramatisere for mye her, kjenner jeg, men slår likevel fast at musikk ofte kan være den beste medisinen. Både for den som formidler den, og for den som tar i mot den. Teodor Kristoffersen har utvilsomt funnet et spor i livet han kan stå i med hele sin sjel. Det er en viss trygghet i det å formidle ekte vare. Da kan det egentlig aldri gå galt. Når du kan stå for det du holder på med. Og det kan Kristoffersen.

Kristoffersen krediterer det meste av sin musikalske inspirasjon til herrene John Martyn og Johnny Cash. Og dette er selvsagt god medisin for undertegnede. Det er i følge vår mann også en del andre viktige folk med i bildet, men det er disse to han absolutt har hørt mest på. Og det er forsåvidt lett å høre fraksjoner av disse i musikken han komponerer. Martyns unike gitarstil kan av og til vibrerer mellom Teodors strenger, og Cash sin dype klokkeklare stemme kan plutselig dukke opp som en rask skygge gjennom Kristoffersens røst. Men først og fremst er vår mann sin egen herre både på gitar og stemmefront. Og det er jo det som er det aller fineste, og grunnen til at jeg mener han er verdt å låne sitt øre.
Andre utmerkede atrister som har hatt innflytelse er Neil Young, Nick Drake, Bob Dylan, Townes Van Zandt og Tom Waits, og dette forklarer kanskje hvorfor jeg ble dratt rett inn i låtene da jeg hørte de for første gang. I alle fall til en viss grad.

Jeg skulle gjerne satt meg ned å gjort en tekstanalyse av disse fire låtene som her er kalt “Seljord Session” (Jeg har kanskje gjort det for egen del), men jeg synes det på mange måter blir å berøve hver enkelt for den gleden det er å skape sine egne små bilder. Så, kjære leser, kjære musikkelsker. Lytt til Teodor Kristoffersen. Mannen er etter min mening en trubadur vi trenger å høre mer fra i årene som kommer, og det er jeg sikker på at vi får. Hans gitarspill som drar lyrikken med seg og gir den en ekstra dimensjon, en egen topografisk grunn, so to speak. Stemmen som hele tiden bærer ordene dit hvor de hører hjemme, løfter dem, og gir dem en en utilsmiket og ekte følelse. Det er dette det handler om.

 

 

 

 

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert