Virkelighetsflukt i alle regnbuens farger

Now Vs. Now – The Buffering Cocoon (Jazzland Recordings)

Jason Lindner som trakterte tangentene på Bowies svanesang, Blackstar, fronter trioen Now Vs. Now med infernalsk kreativitet. Sammen med Donny McCaslin og Mark Guiliana, som begge etter Blackstar har fått fart på sine karrierer, var han helt avgjørende for soundet og drivet Bowies siste mesterverk fikk.

Nå, sammen med sitt band Now Vs. Now som i tillegg består av Panagiotis Andreou  på bass og Justin Tyson på trommer, er han ute med albumet The Buffering CoCoon, deres tredje fullengder siden starten i 2006. Albumet som lever, pulserer og røsker tak i 59 minutter, er rett og slett en fontene av farger, nyanser og lydlandskap. Gjengen gir fullstendig beng i sjanger eller tilholdssted, de bare serverer i takt med en stadig økende musikalsk og svært så kreativ apetitt. Siden jeg, som er avhengig av nevnte Blackstar, fikk dette albumet i hende, har jeg opplevd en slags befriende flukt fra hverdagens trivialiteter så snart skiva har vært satt i gang. Det å lytte til musikk som dette er en helt egen greie.

Min musikksmak strekker seg i alle retninger, som mange sikkert har fått med seg, og når det kommer til greier som dette, glemmer jeg rett og slett at det faktisk er musikk jeg utsettes for. Det er som om jeg blir nappet rett ut av dimensjonen jeg vanligvis befinner meg i, og inn i en verden helt uten grenser og/eller hemninger. Jeg letter på en måte, blir vektløs, og bare seiler rundt i et univers av rytmer, mønster og helt utopiske uttrykksvarianter. Du kan godt kalle seansen for en transe, men for meg er det rett og slett en åndelig opplevelse – en opplevelse ingen kjemiske substanser er i stand til å fremkalle.

Det å utdype eller nevne noen av de 13 komposisjonene spesielt, er direkte meningsløst, for her flyter det ene øyeblikket over i det neste, nesten uten at du oppdager det. Det eneste som er sikkert, er at prosessen det er å ta turen gjennom plata, byr på alt fra det vakre som svever lydløst og forsiktig mellom lyse og forsiktige fargetoner, til det heftig infernalske som fort kan filleriste meg mer en noen steinhard punkrock av drøyeste slag kan gjøre i sitt verste mørke.

The Buffering Cocoon skal helst spilles høyt uten hensyn til omgivelsene, så da passer det bra å bo ute i villmarka som meg. Ellers opplevelsen seg særdeles godt gjennom hodetelefoner, og da særlig med Bluetooth. Med en slik nyvinning (ja jeg er litt treg på teknologi) kan man vandre litt rundt uten å vite helt hvor man ender opp når skiva tar slutt. Jeg har startet skiva parat og klar i godtstolen, for så å finne meg liggende på kjøkkengulvet når siste takt er et faktum. Svett, varm og en smule forvirra.

Det er ikke så lett å skrive en fornuftig omtale om så ufornuftig musikk som dette, så det droppet jeg før jeg begynte. Det eneste fornuftig du som musikkelsker kan gjøre i denne forbindelsen, er å skaffe deg et eksemplar av albumet, og bare la det finne deg. Og du! Jeg tviler sterkt på at du finner det. Du får bare lene deg tilbake og se hva som skjer.

Med alle sine helt avsindige stemninger, alle sine demoner og nesten guddommelige nyanser, er The Buffering Cocoon en ren gavepakke. Groovy og progressiv ambient som alltid haler med seg det vi enklest kan kalle jazz i sin mest friflytende form.
Nei. Fytti hælvete for en tripp!
Takk for at sånt som dette dukker opp av og til.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert