Giske - The Wind That Shakes the Barn (Redbrick Records)
Disse karene som muligens er mest kjente fra The Margarets, har en merittliste lang som en god del av sjølvaste E6, så jeg orker rett og slett ikke å starte oppramsingen av prosjekter og kunstneriske kulturaktiviteter de har vært med på, engang. Det ville tatt timer... Og tid er penger, og penger... det har jeg ikke. OK? Jepp. Tenkte jeg det ikke.
Så la oss heller bare gå rett på det aktuelle her. Musikken. De fem låtene og hva de gjør med denne karen. Altså, jeg. Eller er det meg?
La meg bare først si. Her er det ganske mange som spiller, korer og musiserer. Bare folk fra øverste hylle som gjør en strålende jobb (legg merke til koret). Denne EP-en er innspilt live i Jo-løå på Giske med portabelt opptaksutstyr, 1. oktober 2015.
Det var dagen for den aller første høststormen, og utgivelsen har altså fått tittelen The Wind That Shakes The Barn. Og det funker jo fint, både hva omstendigheter og poesi angår.
Da jeg fikk filene til disse fem låtene for en ukes tid siden, var jeg først litt usikker på hva det var jeg hørte. Stemmen som møtte meg, og ordene den sang, virket naiv på en måte. En sånn snodig feeling man kan ende opp med å få når disse nevnte elementene fremstår... Jepp. Naiv er ordet. Jeg fikk et sånt sykt minne om en Timotei-reklame i skallen, og det er jo ikke bra. Den shampo-reklamen vi fikk servert på kinoene tidlig på '80-tallet har jo ingenting med dette å gjøre. Men hva skal en stakker si når sånne bilder bare kommer settende? Vel, vel... det var heldigvis bare under første runde med den første låten. Etterhvert kom det seg kraftig, vil jeg påstå.
Det er aldri noe å utsette på det musikalske terrenget, eller de forskjellige instrumentene som skaper landskapet. Disse gutta kan spille, og de viser det fint her.
Når jeg snakker om naivitet, gjaldt dette bare åpningsporet "Always Looking for a Friendly Face". Det var noe der som nesten skremte meg vekk med øyeblikkelig virkning (du vet det jeg nettopp nevnte). Men sånn ble det heldigvis ikke. For ordens skyld kan jeg jo nevne at denne følelsen jeg ble utsatt for til å begynne med, nå er long gone. Forduftet.
Andre sporet "Wanderin'" er en god gammeldags singer/songwriter, pop-americana - melodiøs og flott feelgood-låt med en smakfull banjostruktur, bl.a.
"Join Me in Song in the Garden" er også av det vakre slaget. Her er det bare gode følelser og ren kjærlighet, hage, sang og nydelig stemning. Det er ingen tvil om at gutta, og sikkert alle som var til stede under opptakene 1.oktober i fjor, hadde en helt utmerket stund. Koringen her er liksom bare med på å understreke dette.
Min favoritt på denne EP-en er nesten låt nummer 4, "The Sun Barely Sets". Den elektriske gitaren som spiller sine enkle toner gjør helheten ekstra lengselsfull og vakker, og jeg får nesten en sånn Twin Peaks-feeling (uten sammenligning forøvrig). Jeg liker den Twin Peaks-feelingen. Dette er en utrolig stemningsfull og vakker sang.
Denne EP-en avrunders med skivas vakreste låt. Jeg snakker om den poetiske, "My Name Is November". Den er både vakker, atmosfærisk og drømmende. Det er lett å havne rett i høsten når man hører GISKE fremføre siste akt.
Alt i alt der dette en flott liten EP som passer utmerket når bålet er i ferd med å slukke en sommerkveld i skogen eller nede ved sjøen. Det tok meg et par runder før jeg forstod at førsteinntrykket ikke alltid er til å stole på. Men jeg forstod det, og det er det som teller. Dette er finfin musikk. Jeg ser frem til det kommer en eventuell fullengder. Forhåpentligvis med litt mer skygge og djevelskap. Men som sagt. Dette er knakende flott. En sterk firer.
[embed]https://open.spotify.com/album/2DpmtZNjRm06Sa1T5O3n7m[/embed]