Leirvaag Musikkfest - Gryllefjord, 11.06.2016

Det banker i skallen. Glass på glass med vann går nedpå for å stilne en tilsynelatende evig tørste. Sigarettene smaker ræv. Øresuset ligger og durer konstant. Jeg er sulten som en ulv, men eier ikke matlyst. Leirvaag Musikkfest ble med andre ord en musikkfest av de sjeldne, og det får jeg igjen for i dag. Men, mat, fotball på skjermen og fine bilder tatt av Øyvind Aronsen, legendarisk pedagog og fotograf fra Silsand Mellom, gjorde at jeg kunne skrive noen ord om herligheten mens jeg fortsatt har kvelden friskt i minne.

Dagen startet pent og rolig med pizza på bordet og Albania-Sveits på skjermen. Pizzaen var som vanlig god, og Sveits tok seg som forventet av albanerne. Fortsettelsen skulle bestå av øl, potetgull og Wales-Slovakia sammen med en sønn og en kompis og arbeidskollega, men sånn skulle det ikke gå. På vei over fjellet til Gryllefjord fikk jeg en telefon. "Bandene må mates, og jeg har ingen som kan fikse det. Kan du gjøre det?" var meldingen fra festivalsjef Stenholdt. Tja, jeg var jo i utgangspunktet klar for øl, fotball og rock'n'roll, så lysten var ikke fryktelig stor, men i og med at jeg og sønnen min hadde lagd ei chili-gryte dagen før som skulle selges under konsertene, så var det ikke en fryktelig stor innsats som skulle til. Og, jeg hadde jo allikevel tenkt å prate litt med artistene i løpet av kvelden, så da var det jo like greit å gjøre det i sterk og klar tilstand.

Jeg hopper ut av bilen ved Kaikanten, der jeg vet at bandene skal overnatte, og ser med en gang en gjeng karer som ikke er lokale. Det viser seg å være et fulltallig Red Headed Sluts, som akkurat hadde ankommet bygda, sultne og slitne. De spilte under Villmarksrock på Setermoen dagen før, og kom utover til Senja via Målselv. Naturlig nok er de klar for varm føde, så jeg forklarer veien til bygdas pub, Ølningen, og rusler opp dit for å varme chili con carne til dem. Før det putrer i gryta får jeg beskjed om at også Vederkast er sultne som dyr etter lydsjekk, så gryta fylles ytterligere opp.

Været har sensasjonelt tatt seg kraftig opp, så vi ender opp med å ta oss en øl ute på verandaen mens maten godgjør seg. Jeg skjønner fort at vi snakker om veldig rutinerte karer, med lang og bred fartstid i rockbusinessen. Trommis Isak i Red Headed Sluts har blant annet hamret for det sylfete rock'n'roll-bandet Sinnerman og festlige The Beach Bitches. Og sånn kan jeg vel egentlig fortsette, men det ville ha krevd noen tusen ord, og mange timer research, for samlet har de vel spilt i 30-40 band, spesielt siden gutta i Vederkast er minst like rutinerte. Gitarist Sindre får endelig sin Gryllefjord-debut, en debut han egentlig skulle ha hatt med Taliban Airways under Senjafestivalen 2014, men som røyk pga at vokalisten Erlend ble sprekksjuk. Han har kommet fra hjemplassen på Andøya med ferga noen timer tidligere, og har bare gått rundt og kost seg i bygda hele dagen, mens han har sørget for å pleie væskebalansen.

Jeg nevnte at gutta var sultne, og akkurat idet maten er ferdig må Sluts'ene forlate bula for å gjøre sin lydsjekk. De møter karene i Sunshine Reverberation i døra, og de karene er sånn cirka nøyaktig like klare for mat som sine kollegaer. Mens jeg gjør klart for å bære gryte og stæsj opp kommer det en kar og ei dame inn som ser ut som turister, i korte benklær og ullgensere. Jeg rekker å servere et "det er stengt her", men karen parerer med et "fet t-skjorte du har" (ei 13th Floor Elevators-skjorte), og jeg aner at han muligens skal stå på scena senere. Det skal han i aller høyeste grad, for vi snakker om gitarist Erik fra Sunshine Reverberation, som sammen med dama har syklet fra Tromsø til Gryllefjord. Vi snakker altså om en sprek rocker med strøken musikksmak.

Hvis disse karene skal stå som kvalitetskontrollører av chilien, så tenker jeg at det ble toppkarakter, for de fjorten musikantene spiste over halvparten av maten jeg hadde laget. Vi snakker om ei gedigen gryte som var beregnet til å være mer enn femti porsjoner, så salget av mat under konsertene gikk ut med høye kneløft. Akkurat det gjorde absolutt ingenting, for vi endte opp med blide, fornøyde og mette musikere, og det er alltid et godt utgangspunkt.

På tur til Leirvaag snublet vi innom en annen kompis, som sammen med noen venner var i gang med å forberede kvelden. Øl og god musikk var resepten. Vi endte opp med en liten debatt om hvor mange som kunne ventes å dukke opp. Tipset mitt var 40, mens en lokal konsertarrangør tippet 140. Jeg håpet at jeg skulle bomme kapitalt, men gjorde det dessverre ikke. 53 betalende mener jeg at det ble. Tragisk, men sånn er det. Det fine er at Lars Torbjørn neppe blir å gi seg i sin ukuelige kamp for å få kul og interessant musikk til bygda.

Kl.2200 står så første band på scena, som for anledningen er doblet i areal og ser skikkelig tøff ut, og Sunshine Reverberation ser ut som bandet som burde ha vært Lerivaags faste husband. De kler rett og slett lokalet. Leirvaag er et fantastisk kult bygg, og alle bandene skrøt bortimot uhemmet av lokalet. Det var til og med noen som sa rett ut at dette var det kuleste stedet de noensinne hadde spilt. Og det skjønner jeg godt. Ei lang brygge, en stor bar, interiør fra 50- og 60-tallet, og en hel vegg bestående av bordkledning fra samtlige brygger i Gryllefjord. Hadde det vært permanent drift her så hadde det over natta blitt en turistattraksjon, og en pub folk ville ha storkost seg i.

Sologitarist, vokalist og frontmann Karl Erik skal ha en stor del av æren for at Leirvaag kan skilte med tre sterke tromsøband på menyen. Det var han som kontaktene de to andre bandene og lurte på om de ville være med på moroa, noe de heldigvis ble. Bandet hans er rimelig ferskt, og jeg har kun hørt ep'en de slapp i fjor, og den ferske singelen "The Ride". Alt stilig, og med rykter fra byen om at de er grisetøffe på scena er det ikke fritt for at jeg har forventninger. Og dæven døtte som de infridde! Den elegante surfpoppønken de serverer i en deilig time, styres på heftig vis av Karl Erik, som briljerer med gitaren så til de grader, og har fått knottet strøken lyd av kveldens lydmann fra Bjerkvik Lyd. Lyden var rett og slett perfekt, og den Sabbath-elskende mannen som styrte knotter og spaker skal ha sin del av æren for det.

De spilte stort sett alle låtene jeg kjente til, samt noe nytt, og jeg kan garantere at de blir å overraske mange når fullengderen endelig kommer. De kunne røpe at den sannsynligvis er ute på senhøsten, og det er virkelig ei skive jeg ser fram til å få i hus. De rundt 30 sjelene som har kommet for å overvære konserten får en fest av et sett, og selv om bortimot halvparten av tilskuerne er medlemmer i de to andre bandene, så er applausen imponerende mellom låtene. Trommis Roger er plettfri, og at han mistet den ene stikka midt i en låt merket ikke en sjel, for bassist Jon Andre fyller ut kompet som en helt, og totalpakken er så tight og solid at nakkehårene reiser seg gjennom hele konserten. Jeg konstaterer dessuten at de yngste tilhørerne, stort sett tidligere elever av meg, sliter med å stå stille. Føtter tramper takta, og alle har feite glis rundt kjeften.

Bandet burde definitivt spilt for flere, men sporty som de er har de selv foreslått at de skulle starte. Det var tross alt de som inviterte de to andre bandene, og av erfaring vet de at første band ut har færrest folk foran scena. At de klarte å gi jernet som de gjorde var imponerende, noe bl.a. Red Headed Sluts-kara konstaterte ved å si at de aldri har sett et band som passer bedre til et lokale enn Sunshine Reverberation. 60s rock blant 60-tallsmøbler, langt unna folk flest blant høye fjell og en dyp fjord, ga de meg en opplevelse som kun matches av de tre herlige kveldene under Senjafestivalen i 2014. Tromsø-bandet, som egentlig er fra Rossfjord, Setermoen, Sortland og Løten, skal jeg se flere ganger, det er sikkert.

I pausen prates det om løst og fast, om de fantastiske omgivelsene, om kul musikk, om planlagte utgivelser, og om hvor stilig det er å ha en sånn aften som dette langt unna byen. Det slår meg at samtlige 14 musikere er utrolig trivelig, morsomme og entusiastiske typer, og igjen er det bare å legge seg på minnet at musikere som oftest er de triveligste folkene. Vi hører at England har tatt ledelsen mot Russland, og alle er fornøyde. Kampen er visstnok på overtid, og Red Headed Sluts venter på sluttresultatet før de går på scena. I løpet av en liten fotballprat kommer det fram at trommis Isak er en enda bedre fyr enn jeg allerede hadde skjønt, Liverpool-mann som han er, mens gitarist Jon holder med de onde fra en fæl by noen mil øst for Merseyside. Han kan fortelle at de har lagd en låt som heter "Paddy McNair", og selv jeg må være enig om at det er kult.

Red Headed Sluts går på scena, og med rykte på seg for å være byens beste liveband, en kritikerrost debutskive (People With Faces) i bagasjen, og fulle av chili, er det ikke fritt for at folk er spente på det som skal komme. Nå har det kommet mer folk, og det fylles brukbart opp foran scena. Jeg vil anta at så mange som 70 personer er klare for action, inkludert frivillige, de andre bandmedlemmene og folk som har hjulpet til med å få musikkfesten til. At de er et solid liveband skjønte jeg etter to sekunder, da vokalist Magnus hoppet opp på forsterkerne, stilte seg opp bredbeint, og med verdens største selvsikkerhet brølte igang konserten. I løpet av den neste timen får han oss til å føle at vi ser verdens beste band, med masse humor, rock'n'roll-holdning av ypperste merke, og vokalprestasjoner som du ikke forventer å høre ute i havgapet. At bandkompisene er sånn cirka like festlige gjør det fullkomment, der de veksler på å prate skit, korer som helter, og hopper opp og ned av forsterkerne. Har du ikke sett dette bandet live før så bør du gjøre noe med det. Fort.

Bandet er såpass kjent blant lokalbefolkningen ytterst på Senja at jeg hører folk rope ut låtønsker. Men, de spiller kun en låt fra debutskiva si, You Look Like An Elf, ellers kun flunke nye låter. Da er det sprøtt at det funker så bra som det gjorde, for var folket med under kveldens første konsert, så tar det av i løpet av Red Headed Sluts-settet. Folk roper taktfast "Fuck Finnsnes!" sammen med Magnus i noen minutter, og det blir en forbrødring mellom band og publikum om at ei dame som ikke likte pissingen i fjæra bare var sur. 

Selv om bandet kjører på med mye humor på konsertene sine, så er de langt ifra å være et fjaseband. I løpet av timen de spilte vandret tankene mine innom The Libertines, Art Brut og engelsk poppunk fra tidlig 2000-tall, for så å få meg til å tenke Pixies. Det var masse Pixies å spore her. Melodiene fra det kommende albumet, som de antydet ville være klart tidlig på nyåret, bærer bud om at de nå vil rekke ut til et større publikum. Det er i hovedsak melodiøs rock'n'roll, ispedd noen doser pønk, en god del garasjerock, og masse energi. Gutta er samkjørte som fy, og mens gitaristene Jørgen og Jon veksler om oppmerksomheten, kjører trommis Isak og bassist Terje på med de lekreste komp. Isak ble forøvrig bartender for ei stund, noe som selvsagt gikk mer enn greit, naturlig nok med fartstid fra Bastard og Blårock. Terje Arntsen er forøvrig mannen bak bandets nyeste video, State Of Joy, og har lagd de tre fete videoene til The Wilhelmsens-favorittene The Late Great. En meget kreativ og dyktig fyr, ass..

I dagens andre pause er stemningen på sitt høyeste denne kvelden/natta. Jeg hører euforiske meldinger som at dette var det beste folk noensinne hadde hørt, ei dame sa at hun ikke trodde hun likte rock'n'roll, men nå var omvendt, og gutta i bandet var storfornøyde med det settet de hadde levert. Jeg tenkte i mitt stille sinn at de neppe kan ha levert noe bedre noensinne, for har de det så er verden virkelig urettferdig. Om det de gjorde på Leirvaag er normalen så kan jeg garantere at en konsert med dem vil være en höydare for alle som har et snev av rock i sjela.

Gutta i Vederkast har stått i lokalet hele tiden under de to konsertene som har vært, og nå er det deres tur til å underholde. Med to topp konserter så langt er allerede kvelden vellykket, men en troika av knallopplevelser hadde virkelig gjort seg. Og, jeg har trua, sammen med de karene blant publikum som liker rocken sin hard. Gitaristene Sindre og Finn kobler seg opp, bassist og vokalist Paul-René ser konsentrert ut blant publikum, som fortsatt er med for fullt, og trommis Magnus gjør sine siste justeringer. Så braker det løs, og dæven døtte som det braker løs. Bredbeint metall, hardcore, den hardeste hardrock, ørevoks som suser ut av skallen, og erstattes av en øresus som skal kose seg i skallen i et døgn. Det er høyt, og vår venn lydmannen har virkelig truffet med lyden til Vederkast.

Bandet er rett og slett voksent, og da mener jeg det i verdens mest positive forstand. De er kule, de ser kule ut, og de spiller den kuleste hardrock. Riffene spys ut, Paul-René synger som Chris Cornell på sitt skarpeste, og jeg tar meg i å studere hamringen til Magnus. Fy faen for en energi, for en taktfølelse, og for en kondis den karen har. Jeg ble sliten av å se på. Etter tre-fire låter i metallens verden snur jeg meg for å hente meg en ny øl, og ser at veldig mange har forlatt lokalet. Mange av de eldste har gitt seg og sitter utenfor, mens en god del av de yngste ikke har tålt all lyden og tatt kvelden. Paul-André fra Arvika i Sverige, gitaristene fra Andøya, og trommisen fra Kåfjord, har pinadø skremt vannet av folk! Mens jeg ikke kan få nok. Jeg står sammen med noen rocka sjeler og ser Sindre ta med seg gitaren bort i baren, spille sine riff, og hente med seg øl til hele bandet, alt mens låten går. Jeg ser en trommis som gliser seg gjennom låt etter låt, og jeg ser gitarist Finn kore og synge tostemt med vokalisten sin til den store gullmedaljen. 

Vederkast kan umiddelbart virke som et høylydt metallband, men de har en rekke forskjellige elementer puttet inn i låtene sine. Her er det spor av 70-tallets hardrock, 80-tallets metall, og 90-tallets grunge, men samtidig er Vederkast et skikkelig originalt og tøft band. De gjør sin egen greie, og ser ut som en gjeng som virkelig trives i hverandres selskap. Og de elsker hard rock'n'roll. Virkelig. De skal spille inn en singel i løpet av sommeren, og går i løpet av høsten i gang med et nytt album. Fjorårets Northern Gothic bør alle som ikke kjenner til bandet, og liker rocken sin hard, sjekke ut sporenstreks. Du blir å like Vederkast.

Så er det over, ihvertfall for denne karen. Jeg takker alle bandene for en uforglemmelig aften, og vet at jeg blir å følge dem tett i tiden som kommer. Vi i The Wilhelmsens kommer til å gjøre vårt for å sørge for oppmerksomhet til de som fortjener det, og det skal gudene vite at disse tre bandene gjør. Taxien kommer, musikerne viser meg fingern, og jeg drar hjem som en lykkeligere mann enn jeg var et døgn tidligere. Opplevelser som dette gjør livet rikere, og denne kvelden blir å sitte klistret helt til Alzheimeren tar meg. Og jeg krysser fingre for at økonomien går seg til, og at dette var den første i en lang rekke musikkfester på Leirvaag, verdens kuleste konsertlokale i Gryllefjord.

Terningkast er meningsløst. Dette var et minne for livet.