The Northern Lies - White Desert Blues

Tromsø-bandet The Northern Lies er ute med oppfølgeren til det fine debutalbumet Midnight Medicine. Siden 2013 har det skjedd store forandringer. For det første har de gått fra å være en trio til å bli en kvintett, og for det andre har Anne Nymo Trulsen tatt sin hatt og forlatt bandet. Gitarist, låtskriver og sanger Henry Johnsen er selvsagt fortsatt med, og det samme er den meget, meget dyktige gitaristen Håvard Stangnes. Akustiske gitarer, pedal steel og elektriske gitarer trakteres nydelig av den mannen.

Nymo Trulsen er erstattet av ikke mindre enn tre musikere. Erik Nilsson tar seg av tangenter på strøkent vis, og er en viktig bidragsyter med tanke på bandets nye atmosfære. Trommis Mikael P. Jacobsen er stødigheten selv, mens bassist Ida Karoline Nordgård er dama det allerede går gjetord om. At Henry Johnsen puttet henne inn i sitt drømmeband sier vel egentlig det meste. 

White Desert Blues er gitt ut på den knalltøffe labelen Lunheim Grammofon, og selv om de har tilholdssted på fastlandet så snakker vi om et skikkelig kult selskap. Produsent er Håkon Gebhardt, kjent for de fleste som trommeslageren til Motorpsycho og for sine samarbeid med Martin Hagfors. Det ikke mange vet er at hans første band så dagens lys på slutten av 70-tallet, og at det var sammen med undertegnede og et par andre barndomskompiser. Årsaken til det (at ingen kjenner til dette bandet) er nok at vi aldri ga ut noen album, og at det strengt tatt aldri kom noen lyder fra oss, sånn bortsett fra litt stønning og pesing. Vi var et 100% rent KISS-mime-band, der Håkon var Gene Simmons (med ei øks jeg lagde til ham på sløyden), og jeg var Paul Stanley. Han har, på tross av denne "musikalske" starten, gjort en utrolig fin produksjonsjobb med The Northern Lies. Skiva er spilt inn i Larsville Studios i Stugudal, og da selvsagt mikset av en av de tre små kineserne, Lars Lien.

Midnight Medicine var ei fin skive som jeg spilte titt og ofte for et par år siden, og som stort sett sendte tankene mine i retning The Jayhawks og The Byrds. Stødig alt.country, ispedd litt trøbbel, noen dæsjer pop, og solid håndverk. Tittelsporet var nok favoritten fra den skiva, samt den fin-fine "Curtains", og så er jo denne videoen herlig. Nå har de erstattet småtrøbbelet med ganske så mye mørke på tekstsiden, pop-dæsjene i melodiene må vike for langt mer rocka elementer, og håndverket er nå bunnsolid. Justeringer jeg bare må applaudere.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=AIOrH6CxTkw[/embed]

White Desert Blues består av 10 låter, som kretser rundt noen av livets utfordringer. Stemningen er mørk, melankolien ligger og lurer bak verselinjene, og vi skjønner fort at Henry Johnsen, naturlig nok, har blitt en mer moden låtskriver i løpet av de siste par årene. Det er dessuten en langt større musikalsk bredde på melodiene vi får servert denne gangen. En liten, kul digresjon er at bandet i går dro rundt om i Tromsø og leverte skiva og ei t-skjorte på døra til folk som hadde forhåndsbestilt albumet. Det var ikke få av mine FB-venner som euforisk meddelte dette. Et tøft, lite stunt.

"White Desert Blues" setter stemninga umiddelbart. Sløy pedal steel, et seigt komp, og Johnsens stilige vokal, krydres med et orgel som gir en nærmest sakral følelse. På en snål måte blir jeg stolt av at dette er et band fra Tromsø, at det er mulig å låte så amerikansk og "proft" og samtidig være bygutter (og ei jente). Vel, bygutter er vel å ta litt i, siden trommis Mikael er finnmarking, fra Sørøya, og Erik Nilsson har en dialekt som sier at han er fra østlandet. Like forbandet er de et by-band, og det de gjør på tittelsporet er rett og slett dritsolid. Smått funky, lyder som er plassert på nøyaktig rett sted, og et bakteppe som er mørkt og lyser opp hver gang refrenget slipper til. Johnsen kan minne om St. Thomas når han synger her, backet opp av strålende koring som får fram styrken i stemmen. En låt om tap, og dårlige veivalg, tenker jeg vi sier.

Way back in the old days
when I was young
I knew something inside me
but I lost it somehow

Alle som har lest dagens "Sju Kjappe" vet at Johnsen liker Ricochets, og det er nettopp dette krembandet som kommer i hu når "Wrong Turn" sparker i gang. En sprek og tøff melodi, med noen fete riff og et tight og kult komp. Igjen er refrenget av det lystige slaget, og denne kombinasjonen av dystre vers og lyse refreng sitter som et skudd. "Dagger Moon" hørte jeg allerede før jul, og låten har fått sine runder. Vi snakker om en skikkelig fin melodi, hvor nok Townes Van Zandt på et eller annet nivå har vært en inspirasjonskilde. Selve framføringen er i gata til The Jayhawks, særlig gjennom refrengene, og uansett hvordan jeg snur og vender på dette, så blir resultatet knakende flott. Da gjør det absolutt ingenting at bandet har lagd en kjekk musikkvideo til låten. Her er det bare å nyte..

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=PkWjMBHb8eI[/embed]

I am love's lonely rover
travelin' 'cross this wilderness
I'm on a long and hopeless journey
with no one to guide me through it all

Slik begynner "Love's Lonely Rover", en rolig og deilig sak som minner veldig om det Steve Earle gjorde på 80-tallet. Johnsen har til og med en vibrasjon i stemmen som Earle hadde back in the days. Ida Karoline Nordgård korer nydelig her, mens trommis Jacobsen visper behagelig på symbaler og skarpen sin. En rett ut vakker låt, som bør få noen og enhver til å stoppe opp og tenke litt på valgene vi gjør her i livet, og på retningen dårlige valg kan sende oss i. Særlig når det kommer til denne hersens kjærleiken. "Forgotten Folks" runder av side A på vinylen som jeg håper på å ha i hus om ikke lenge. Jeg har blitt langt mer restriktiv og selektiv med årene når det kommer til innkjøp av skiver. Nå er det kun de albumene jeg vet at jeg kommer til å spille mye som havner i samlinga, skiver som garantert kommer på mine lister i desember, som blir kjøpt inn. White Desert Blues er så definitivt i denne kategorien. Vel, nok om det. På sistesporet gjøres nok en liten retningsforandring. Stangnes gjør en mesters jobb med strengene, Johnsen synger med en innlevelse som får hårene til å gå opp i rett, og Jacobsen/Nordgård er så presise at vi kan stille klokka etter dem. Om Helldorado byttet ut blåserne med pedal steel så hadde de fort hørtes ut som dette. Da skjønner dere fort hvor tøft det er. Et av platas høydepunkter.

Den andre siden av fonogrammet åpner med småfrekke "Cold-Hearted Town", og da håper jeg virkelig ikke at det er Tromsø Johnsen har i tankene, for Ishavsbyen er i mitt hode en hjertevarm by. Nilsson durer med keyboards i bakgrunnen, og er med på å gjøre dette til et av albumets mest rocka øyeblikk. Riffingen er i Neil Young-land, men utover det er det mye her som kan minne om The Havalinas, Tim Scott sitt steinbra band fra tidlig 90-tall. Med en country-vri, må sies. På "Streets Downtown" havner jeg igjen i tidlig 90-tallsstemning. Darden Smith var en kar som brått og uventet ble populær i Tromsø, mens Steve Forbert ble digget av de som gikk litt dypere inn i singer/songwriter-sjangeren. Legg til John Mellencamp og Springsteen, og jeg tenker det er en kvartett av fine referanser. Straight rock, gjort med kløkt og finesse, og det mestrer The Northern Lies ut til fingerspissene. Igjen er koringen utmerket, og skaper den stemningen bandet er ute etter; lystig, men med et mørkt bakteppe.

"No Good" er en countryrocker som gikk rett hjem her i gården. Her snakker vi om en sak som du forventer komme fra et Nashville-band, eventuelt et sprekt Austin-band, og ikke fra Nord-Norge. Stangnes høres ut som om han kan suse ut på turnè med Sturgill Simpson i morgen, mens kompet nok en gang beviser at dette er musikere som vet utmerket godt hva de holder på med. Låter som dette, som skaper et brudd, er alltid de som fenger meg umiddelbart, så òg med "No Good". Det roes så ned med "Fear of Death". Det plukkes på gitarer, tangenter touches forsiktig, Johnsen tar fram den behageligste stemmen sin, og tema er så mørkt som det kan få blitt; dødsangst. Igjen, de ikler det mørke temaet de lyseste og behageligste plaggene, og denne "tvetydigheten" er virkelig interessant. Hører mye Jayhawks her, noe jeg tror først og fremst kommer av stemmen til Johnsen, som er veldig lik Gary Louris sin innimellom.

The band stopped playin'
and put the world on hold
Day went dark as midnight
The sun never felt so cold
Like a tree in a hurricane
Ripped up from its roots
The devil stole the light away
And it hurts like brand new boots

Albumet startet på sakralt vis, og avslutter definitivt i samme gate. Riktignok er "Too Damn Quiet" en langt roligere låt enn tittelsporet, og Nilsson og Stangnes gjør sitt til at vi som lyttere siger langt inn i lenestolen og ender opp tankefull. Et herlig punktum på et album som bør være på manges lister når status skal gjøres opp ved årets slutt. The Wilhelmsens anbefaler dette albumet på det varmeste, og det vil være et smart valg å bestille det formatet du ønsker, og ikke minst; spiller herligheten ihjel. For tromsøværinger er det jo dessuten skikkelig kult å ha ei skive som snurrer rundt på tallerkenen med merkelappen Lunheim Grammofon.

https://open.spotify.com/album/2DHhHV2rp5RhZTTkwelKZk