Pekka Volt - The Diary of Buck Sonnet (Crispin Glover Records)
Rock! Pop! Synth! Fuzz!
12 år siden forrige skive Whipped Cream and Gasoline er Pekka Volt fra Trondheim klar med fullengder nummer to. Basert på den omreisende bohemen Buck Sonnet sitt liv og erfaringer, har vokalist, bassist og låtskriver Tom Volt vevd sammen et album med ti historier rundt denne mystiske figuren.
Tematisk går historier, tragedier og triumfer hånd i hånd. Lydsporet til dette livet er variert og tidvis episk - 90-tallets alternativrock og Thin Lizzy-aktige melodilinjer går slag i slag mellom synthlinjer som tar deg med på en sonisk berg-og dalbanetur - også kalt en neoschizofrenisk hybrid av hardrock og synthpop.
Lars Lien har denne gang sittet bak spakene i sitt eget studio Larsville og gitt bandet lyden de har jaktet på. Bandets uttrykk er blitt ytterligere raffinert med tostemt vokal fra bandets keyboardist Andreas Elvenes. Bandet kompletteres av gitaristene Stian Sumstad og Lasse Dolmseth, samt trommeslager Andreas Stunes.
Platen er mastret i USA av Howie Weinberg (Johnny Cash, Red Hot Chili
Peppers, Muse, Slayer etc).
Først blir jeg selvsagt ufattelig nysgjerrig, ja, nesten småfjollete og teit, så blir jeg en smule småforbandet for at jeg aldri har hørt om disse trønderne før. Og ikke minst at det ble sluppet en fullengder i 2005 som har gått meg hus forbi. For jeg og Whipped Cream and Gasoline skulle om alt hadde vært rett på denne, tross alt, praktfulle kula, vært bestevenner nå. Og det skulle vi ha vært i 11 år allerede. Men verden er ikke sydd sammen så sømløst og perfekt. Neida. Ei heller funker den personlige radaren min som den skal lengere. Men så er det noe i dette livet som sier at det aldri er for sent. Og det sagnet stemmer rett som det er.
Selv om jeg føler meg litt akterutseilt her jeg sitter, så er jeg jo på den andre siden en heldig jævel som kan ta meg en frisk dukkert i dette nye universet jeg nylig har funnet. Jeg kan forsvinne inn og trenger ikke komme ut igjen før jeg har fått dagsdosen. Bare svømme rundt i rock'n'rollens strie strømmer som en nyfødt djevelfole i musikkens livmor. Så kanskje er ikke denne tredje steinen fra sola så gal likevel... Kanskje vi rett og slett bare skal konkludere med at det er en brukar plass vi har havnet på, tross alt.
Som svoren og livslang Thin Lizzy-fan, er det første jeg leter etter; disse greiene som har fått noen til å trekke slutninger om likheter, eller føleser som kan trekke Pekka Volt i retning Dublin og Mr Lynott, eller retter sagt, Lizzy's melodilinjer. Jeg trenger heldigvis ikke å vente så veldig lenge før den første Lizzy-feelingen tikker inn og nesten slår meg på kjeften. For allerede i første låt dukker det opp noe som fortjener den ærefulle "sammenligningen".
Tom Volt har en kraftig stemme som brenner seg inn i skallen, og det på en strålende og svært velkommen måte. Han er dessuten en helt strålende komponist og låtskriver. Bandet han har med seg med sine to steintøffe gitarister óg gutta i kompet (som han selv er en vesentlig del av), produserer rock'n'roll som treffer denne gamle rockeren midt i brystkassa, akkurat der sånt hører hjemme. Jeg har lyttet mye til dette albumet som ble sluppet 10. juni - i et par uker nå. Digitale filer fra fantastiske CGR og Spotify har vært løsningen. Det har vært en musikalsk og heidundrende fin fest for en fyr som elsker svær og kompakt rock'n'roll med et konsept som ankerpunkt. Uten at musikken har blitt for pompøs eller for progga, har den kjørt meg både opp og ned, og hit og dit, akkurat som figuren albumet er tufta på, nemlig Buck Sonnet, havner lytteren i alle livets himmelretninger, både horisontalt, vertikalt og diagonalt. Dette har vært så tøft og stilig at jeg nesten har glemt at jeg skal omtale albumet, og tro meg. Det er en jævla godt tegn.
I går da jeg fikk den solide og meget flotte vinylutgaven i hus, mistet jeg sågar pusten igjen. Å få en sånn gatefold-sak mellom hendene er alltid trivelig, og det gir enten du tror det eller ei, en som vokste opp med sånt, et ekstra kick. Og herregud for en genial lyd Lars Lien har fått til her. Dette sparker balle, og det oser testosteron, brunsaus og spiker. Midt i alt dette soniske trykket er det helt umulig å hverken stå eller sitte i ro. Det koker og det slår, dynamikken er til å ta og føle på når bandet flesker til på sitt ypperste vis. Gitarer og bass, trommer og synth, og ikke minst stemmen som hele tiden leder oss gjennom landskap og gater, er som et lite jordskjelv, eller som en svær buss full av djevelsk sustain og rotekte fremadstormende hardrock. Helt ustoppelig og i full fart.
Jeg skal bare fort innrømme at jeg ble litt skuffa da tekstene ikke stod på trykk. Det hadde jeg kunnet ønske meg siden lyrikken tross alt har noe mer enn bare tutt og kjør å melde. Men, for faen. Det er ikke verdens undergang. Ikke i det hele tatt. Tom synger det han synger, og det går fint an å få det med seg om du vil, og det vil du. Vi vet vel alle nå at tematikken er denne bohemnen, Buck Sonnet, som havner i triumfer og tragedier. Jeg kommer ikke til å utbrodere dette noe mer. Lytt selv!
Men musikken mine damer og herrer, den kan det fort være lurt å si noen ord om, så da skal jeg gjøre et forsøk på det:
Pekka Volts andre fullengder åpner med låta "Plastic". Dette er en melodiøs og kraftfull låt som hele tiden holder lytteren i skinnet med sine smakfulle temaskifter og sitt helt nydelige driv. Blandingen av steintøffe gitarvegger og elegante tangenter, innlevelsen i både sang og orkestrering, gjør hele opplevelsen til en jævla digg reise gjennom Bucks første kapittel.
Så kommer "Coin" susende inn med minst like oppkjeftig komp og like sterke melodilinjer. Ah... Jeg elsker disse temaskiftene som hele tiden er en del av dynamikken og atmosfæren, men som aldri går over i det slitsomme. Jeg hører masse likheter med drøssevis av andre episke rockeband som har blåst skallen av meg opp gjennom årene, men jeg hører også (heldigvis) mange små elementer og variasjoner, innsmett og detaljer, som gjør denne gjengen orginale nok - så det holder herfra til Trondheim og tilbake igjen. Dette er PEKKA VOLT.
"Fast Forward" fortsetter der "Coin" slapp, og reisen gjennom vår bohems liv, fortsetter. Det er så jævla mye fint gitararbeide her, at jeg blir direkte svett. Stian Sumstad som spiller gitar i venstre kanal (etter hva jeg har forstått), og Lasse Dolmseth som pøser på i høyre, utgjør sammen et ekstatisk univers jeg for min del sliter med å holde meg unna for tiden. For dette er gitarkunst i rockekunst.
Herr Volt er dessuten en helt fantastisk tøff bassist. Han er som en bevegelig vegg gjennom hele skiva, sammen med trommis Andreas Stunes. Og Andreas Elvenes sin andrestemme ligger der hele tiden som en ekstra surfvind gjennom melodiene vi får servert.
Så tikker tiden videre og vi får "All the Girls" som ikke uventet er en helvetes sprek og melodiøs djevel av en låt. Skiva tar oss avsted som et urverk, og den stopper ikke før den tjukke bærta synger og den siste rilla går ut i intet. Så er det en dyp H-bass her som er så tøff at jeg er i ferd med å drite meg ut. For det sies at dype toner kan forårsake sånt. Men jeg klarer å holde lunsjen og alt det andre som snart er klar for skåla, innvendig. Det er ikke særlig rocka å drite seg ut, vet du. Ikke særlig sexy heller. Det er i det hele tatt bare tull å drite i buksa. Side A avsluttes med "April 1st". En orgasme av en komposisjon.
"Hardgames" har forlengst åpna ballet på side B, og svetten fortsetter å flyte i strie strømmer mens jeg stadig tar meg i å synge med når melodiene og sangen er på sitt sterkeste og mest vanedannende. Albumet er fullpakka av snedige melodilinjer som er lagt perfekt i topografien. "Antfarm" har sparket oss i trynet, og så kommer kanskje favoritten min, "Go Feet". Basslinja til komponist og sanger Tom Volt er krydret med den mest delikate gitarkaklinga jeg har hørt på lenge. Så eksploderer djevelskapet i noe som selv gode gamle Yes på sitt mest dyriske (les Drama - ellers var de kanskje ikke så dyriske) ville misunt disse gutta. Her er balansen og dynamikken fullstendig perfekt. Her er refrenget så betagende herlig og smittsomt (på en sær måte), at undertegnede blir gal i rockefoten og luftgitar muskelene. Det skal sies at når jeg først nevner ordet balanse, så er den briljant gjennom hele denne reisen.
"Headless" som er nest siste kapittel av The Diary of Buck Sonnet, er en spretten rakker som av og til tripper fint på tå, og som også kliner hela i asfalten så duene letter i en kakofoni av vingeslag. Så er det noen vidunderlige psychsynth greier der inne som ryster bassgangene så løvet ryr ned av alle trærne i parken der Mr Sonnet sikker ferdes rett som det er. Headless or not.
Jeg hørte mye på et annet favorittband i fjor. Jeg snakker om svenske Beardfish. Av og til kan Pekka Volt minne meg litt om atmosfærene som er å finne hos den gjengen. Men bare litt. Her er det mer trøkk og melodi, og ikke fullt så mye laidback føleri. Intet galt om sistnevnte begrep, men her er det en bohem som er i fullt firsprang stort sett hele tiden.
Ikke før siste låt, "Tomato" tar oss med mot siste strofe, kan vi kjenne på noe som minner om hvilepuls eller ettertanke - i musikken, først og fremst.
Jepp. Det koker i Trondheims rockekjele. Den byen og det som befinner seg rundt den, har djevelsk mye fint og tøft å by på - noe Crispin Glover Records er jævla flinke til å omfavne. Hard tøff rock, seig djevelstilig dirt-blues fra helvete, og beinhard og bredbent rock'n'roll som puler deg i øret.
Dette kommer vi i The Wilhelmsens tilbake til. Vær beredt, og vær sikker. Rock on og vel så det.
The Diary of Buck Sonnet har funnet sitt hjem, også her hos meg nå, og jeg anbefaler alle som liker det jeg har prøvd å beskrive her, å bare bestille albumet. Det finnes visstnok bare 300 eksemplarer av det, så vær rask. Dette er norsk rockekultur, og den bør også vi som elsker rock omfavne. Ikke bare idealistene i CGR. Jeg er Pekka Volt-fan.
https://open.spotify.com/album/3Ns4u7eHFhyjHs071ZmqFx