Stein Torleif Bjella - Gode Liv (Heime Med Hund Records)

Stein Torleif Bjella er ute med sitt fjerde album, et album ihvertfall jeg har gledet meg til som en adhd-unge med hele verdens sukkerbeholdning innabords. Det har gått hele tre år siden han avsluttet det som omtales som hans trilogi med Heim For Å Døy, ei skive som jeg anser som en parademarsj av et punktum. I etterkant av det albumet ble det mer enn antydet fra alle mulige slags hold at fortsettelsen ville markere en retningsforandring og nye takter. Spørsmålet ble da umiddelbart om dette kunne gå bra? Og, ikke minst, hva ville denne forandringen innebære? Var det en jazza Bjella i vente, eller en kar fra Øvre Ål med popambisjoner? Kunne det tenkes at han ville kaste alle hemninger og kjøre på med et rocka album? Jeg håpet inderlig at vi ville få en Bjella som ikke kastet for mye over bord, men et album i nært slektskap med Heidersmenn, Vonde Visu og Heim For Å Døy.

2.september fikk vi den første smakebiten fra albumet med singelen "Alt Rundt Er Det Samma", en låt som fjernet all fnugg av tvil for min del; Bjella hadde ikke endret for mye på vinnerformelen! Et lettelsens sukk hørtes fra Torsken på Senja til Trysil i Hedmark, og jeg skrev umiddelbart en passe euforisk omtale av låten, for her var det en rekke spenstige saker å bite seg merke i. Instrumenteringen er blitt noe mer "heftig", supertrommis Kenneth Kapstad er hanket inn, Kjartan Kristiansen erstattes som gitarvirtuos og produsent av Bård Ingebrigtsen, viktige Geir Sundstøl er med videre med sine strengeinstrument, sitt munnspill og sine vakre korharmonier, Marita Vårdal Igelkjøn fortsetter med sine viktige lyder fra saga si og tangentinstrumenter, den heftige saksofonisten Kjetil Møster blåser liv i noen låter, Erik Sollid knaller til med noe tenorgitar, og Martin Langlie klasker til med perkusjon. Gode Liv er spilt inn på Otterøya utenfor Namsos, i fjøset til bassist Eirik Øien, og sammen har dette laget spilt inn elleve låter jeg har gørrkosa meg med i ei lita uke nå, og det har resultert i ei søt skrivekløe.

Stein Torleif dro hjem for å dø, men det gjorde han heldigvis ikke. Hjemme er han så definitivt, så den delen av oppdraget lyktes han med. Det er bare det at han har oppdaget det gode liv under Langfjellene, og er mer levende enn noen gang. Damene hans finner fortsatt andre menn, men innimellom er det håp å spore. Uoppnåelige damer er innen rekkevidde, blomster prater, etableringsfasen utvides til det ekstreme, og vi får en overraskende liten hilsen til OnklP. Fortellingene blir spredt til oss med solide doser humor, komiske betraktninger, og i hans underfundige og smått ironiske stil. Bjella dro så definitivt heim for å vokse som musiker, og har lyktes med det

Enig at det sikkert bles hardt på toppen
Enig at inneliv øydelegg kroppen
Enig at e berre er ei liten brikke
Et der det er liv er det lykke
Enig at det er bra og ha bein på jorde
Enig i alt du sa om mi komfortsone
Enig i det du meinte om å vera nær
Livet er like mykje der som her

"Du Tok Feil" åpner ballet, en låt som oser av coolness og funky rytmer, og som pyntes opp i festdrakt av Sundstøl sitt heftige og stemningsskapende arbeid med munnspillet. Stilen hans minner meg veldig om Charlie Musselwhite og spesielt det han gjorde på Tom Waits sitt Mule Variations, og da er det selvsagt bare å slippe ned skuldrene og nyte. Men, det skjer mer på lyd- og produksjonsfronten enn at Sundstøl har blitt en mester med munnspill. Det er lagt inne noe vreng og ekko på gitarene, basslinjene er mer komplekse enn tidligere, og selvsagt har Kapstad satt sitt merke på takta. Sjefen sjøl synger som en helt, ramser opp alt han er enig med dama om, og det er sånn bortimot alt mellom himmel og jord, bortsett fra denne ene essensielle saken - hun ville ikke ha ham. Og, selvsagt kommer han med verselinjer som er enkle og geniale på en gang, "småplatte" men samtidig elegante som fy, som når han synger ut "med uss to vart det alder meir enn berre prat, for deg so vart e alder meir enn kamerat".

Stein Torleif har i løpet av årene tatt turen rundt om i hele vårt langstrakte land en rekke ganger, og noe har han tatt med seg sørover fra turene her nord. "Nordnorske Kjærleiksdikt" åpner med ei lett gitarklimpring, før bassen kjører gjennom linja si en gang, og Kapstad kommer inn. Jeg får rett som det er en Tom Waits-feeling når jeg hører Bjella, og den kommer så definitivt inn her. Det er noe med låtstrukturen, instrumenteringen og Stein Torleifs fraseringer som gjør at jeg ofte bruker de heftigste superlativene i boka mi når musikken hans skal beskrives. Gitarsnadderet som legges inn her og der er midt i det feltet Marc Ribot opererer i, og når Igelkjøn og Ingebrigtsen bidrar med sine lyder fylles lydbildet ut på perfekt vis. Når så låten handler om ei dame som tømte harddisken hans for hele poesisamlinga, rømte nordover og ga disse ut som sine egne nordnorske kjærlighetsdikt, med påfølgende talkshow, skryt, priser og sympati, ja, da er fortellinga så waitsisk som den skal være. Eller, som det heter her i Norge; dette er typisk Bjella.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=A0UbaZyAAkI[/embed]

Singelen "Alt Rundt Er Det Samma" har jeg allerede skrevet om, og har ikke mer å komme med om den annet enn at den fortsatt er en enormt fin poplåt, en skikkelig gladlåt som gjør meg lett og fin i kroppen, og har blitt en låt som kler albumet utmerket. Den kommer enda mer til sin rett, der den er plassert mellom sangen om den uærlige, nordnorske tøtta og "To Måna Utta Regn". Fikk jeg Tom Waits-følelsen av diktene fra nord, så blir ikke den mindre her. Det skjer så mye på alle fronter her at jeg virkelig må konsentrere meg for å få meg meg alle karamellene. Jeg kan trygt konstatere at hele gjengen i fjøset er satt i arbeid, og at Bjella & co har storkost seg på Otterøya. Igjen småfunky, noe som understrekes av den fete, herlige saksofonsoloen Møster byr på. De befinner seg i grenselandet mot jazz, men totalen blir for meg en hybridlåt som beveger seg mellom sjangre som blues, soul, jazz og rock. Det som er sikkert er at det er kult som Fanden, og at Bjella har brukt mye av tiden sin til å betrakte naturen rundt seg der oppe under fjellene.

Alt for mange
Store ord
No må e orientere
Meg på jord

Som sagt, Bjella har reist hjem, han er tilbake i sitt rette element, i skogen og i nærheten av fjellene. Jordnær er noe som ofte kjennetegner folk som bor i grisgrendte strøk, i distriktene, langt unna det livet som leves i byene. Da mener jeg jordnær i ordets virkelige betydning, med nærheten til jorda og åkeren, havet og fisket, og ikke minst skogen. Der finner vi "Blomen", låten som muligens er min største favoritt på albumet, om jeg må velge meg én låt. I tillegg til at vi snakker om en nydelig melodi her, så snakker vi om et band som vel herjer mer i en Bjella-låt enn jeg noensinne har hørt før. Ei takt som bare krangler seg vei inn i ryggmargen min, et gitarøs av en annen verden, og det som kan minne om drøy droning i siste halvdel av låten. Samtidig våger jeg påstanden at vi her snakker om den mest poetiske teksten som til nå er født i mannens bryst. Blomsten brukes som metafor på oss mennesker, en metafor eller et språklig bilde som ikke er funnet opp av Bjella, men er velbrukt og passende i mange sammenhenger. Allikevel, verselinjene er her så fine og vakre at det er verdt å stoppe opp og tenke seg litt om. Livet ER kort, og jaget etter gull og gods er svært ofte en vei å gå som ikke nødvendigvis fører til lykke og ro. Eller, som Bjella sier: "kem var det som sa, det her er ikkje nok, laga helvete på jord".

Fra høypoesiens Bjella tar vi veien til den lett sarkastiske og semi-misantropiske utgaven av mannen fra Ål. "Etableringsfasen" kan såvisst være lang, og i denne visa som tar tak i ordtaket "kjærlighet gjør blind", får vi høre om karen som flytter fra dame til dame, eller fra gård til gård, i jakten på den rette. Med moderlige advarsler medbrakt i sekken som henger på en dårlig rygg, fikser han den forfalne kåken til søte Jorun, før turen går videre til stolte Kristin som bor på en oppussingsklar gård og har en pleietrengende far i hus. Vår mann er førsteelsker mens håndverket pågår, ei karriere vår mann ikke er mer enn passe fornøyd med. Nå er han hos Anna, ei fiks ferdig utdanna dame, men jeg aner at hun ikke blir den siste, etableringsklar eller ei. Igelkjøn byr på vakre lyder som får meg i den litt oppgitte stemningen låten fordrer, med keyboards og ikke minst saga si. Vakkert.

Dreng stola på meg
Når det dreg seg te
Då Dreng tok eit lam
Nekta e at det va han

E lære smått om senn
Korfor e lika dreng
Han veit kem e er
Endå er han god med meg

The Byrds hadde sin "Old Blue", mens Neil Young fortalte oss om "Old King" på Harvest Moon. Stein Torleif Bjella har med "Dreng" presentert sin egen hund, og det gjør han med en slags stomp som krydres med munnspill, feite gitarlyder og et komp som banker stillferdig avgårde. Det har slått meg gjennom hele albumet at produksjonen er helt absurd bra. Ingebrigtsen og Bjella har gjort en fantastisk jobb med å perfeksjonere lyden, få fram alle små detaljer, legge snadder langt bak i lydbildet, snadder som skal være der for å pirre oss lyttere, og på "Dreng" blir denne viktige jobben virkelig hørbar. Lyden er fortsatt upåklagelig, med steelgitar og slentrende stil, når Bjella byr på "Oppfølgingsprat". Ensomheten er slående når denne karen ringer rundt og minner folk om at de må stikke innom når de er på hans trakter. Han kan ikke by på så fryktelig mye, men en stol, litt nevemat og en oppfølgingsprat skal han ha klar. Melodien er av det slaget som lett kunne ha vært på de foregående albumene, med en Sundstøl som briljerer stort med seks strenger som han får til å gråte. Jeg elsker Bjella når han toucher innom country.

Så røskes vi ut av den melankolske og behagelige sona, og plasseres i det langt mer livlige, funky og heftige hjørnet, der hele gjengen er involvert i musiseringen. Og, her spilles det heftig, fra Kapstads taktfaste tromming, til Igelkjøns eksperimentering med tangenter, og alt innimellom. "Stjernepar" er låten som bør spilles ihjel på norske radiostasjoner utover høsten, og kan gjerne stå som albumets klokkeklare eksempel på at vi har å gjøre med et sett musikere på Gode Liv som er meget dyktige, og har hatt det kjekt sammen. Den kombinasjonen er ofte uslåelig. Hva låten handler om? Et forhold som så så veldig lovende ut, ja, bortimot perfekt, men som ble vanskelig allikevel. Høres det kjent ut?

Gode liv kan være så mangt. Det kan faktisk være Liv fra Hønefoss, hun som kun var et høsthalvår på Ål, men som rakk å synge Kim Wilde-sanger på skuldra hans nattestid. Hun var såpass god at karen Bjella synger om ikke klarer å glemme henne, men sitter hjemme, passe tiltaksløs, og fantaserer om å dra til Bergen for å møte henne. Ei livat dame som Liv blir ikke alene lenge, så vi kan lese mellom linjene at vår mann neppe kommer seg videre denne gangen heller. "Liv" er en rolig vise, men ekkoeffekten på gitaren gjør noe med låten som får meg til å tenke på Billy Bragg, og det gjør seg alltid.

Det er viktigare enn nokon gong
å definere rikdom
Må e ha høgare mål
ut over øvre-ål?

Gode Liv rundes av med "Utover Øvre-Ål", og her føler jeg at essensen ligger. Her ligger budskapet Bjella har til oss, og som han har formidlet gjennom de ti foregående låtene; det gode liv kan leves andre steder enn i byene, og mens noen er avhengige av gull så er grønne skoger tingen for andre. For, dameproblem får du heldigvis uansett hvor du befinner deg. Heldigvis, fordi musikken generelt hadde vært utrolig mye kjedeligere uten dette trøbbelet, og Bjella hadde ikke hatt så mye å skrive om. Han hadde heller ikke blitt en vaskeekte handyman i storbyen, skifta clutch og tatt vare på alle rare ting, noe som er knakende godt fortalt i denne sangen. Og sangen er en skikkelig smyger, en låt som vokser på meg for hver gjennomlytting. Igjen er det noe waitsisk her, et slags skramleorkester som har glemt å skramle, men tvert imot spiller rent, tøft og vakkert. 

Nå gleder jeg meg til neste gang jeg får gleden av å se Bjella på ei scene her oppe i nord. Han er heldigvis en kar som tar med seg band på veien, og valfarter Norge land og strand, og Tromsø er stort sett alltid med i planene hans. Det lille jeg har sett av det nye bandet hans "live", lagt ut på Facebook-siden hans, lover ufattelig bra. Denne gjengen blir å presentere låtene til Bjella på utsøkt vis, det er jeg sikker på.

Gode Liv gjør seg veldig i vinylformatet, med coverart som skal være blåst opp stort for å komme til sin rett. Ulike bilder fra det rurale Norge, tekstene som er trykket opp i leselig størrelse for oss over førti, og ikke minst et kjekt blide av Bjella og Dreng. Alle melodiene er komponert av Bjella, og tekstene har han selvsagt skrevet selv. At han har hatt god hjelp av mange "goes without saying", fra musikerne til Johnny Skalleberg (miksing) og Georg Tanderø (mastring), men Trine Jacobsen hos Little Big Sister må nevnes spesielt. Maken til nydelig presseskriv og hjelpsom dame har jeg ikke vært borti før i The Wilhelmsens levetid. Hun kler i så måte Bjella godt.

Vurdering: Bjella dro såvisst ikke heim for å døy. Han dro hjem for å leve. Og, for å lage et fabelaktig album, et album som er helt der oppe med alt han har gjort før, og vel så det. Gode Liv er fantastisk, og anbefales så varmt av The Wilhelmsens at det fosskoker. 

https://open.spotify.com/album/6xo7Hogi3BITuJSBBF2GHf